Fagsnakk fra Cappelen Damm

Bristol, England

Anglofil i turbulente tider

Vi er i slutten av en måned med mange flaggdager. En utradisjonell 17. mai er overstått, og for tre uker siden markerte vi 75-årsjubileet for krigens slutt. Jeg bor i Storbritannia, så jeg har bare fulgt de norske merkedagene på avstand. Men Frigjøringsdagen – eller VE Day, som den kalles her – ble selvsagt behørig markert her også. I alle nabolag kunne man se britiske flagg og bunting, disse snorene med vimpler som britene er så glade i. Selv tre uker senere er det enkelte som ikke har tatt ned pynten ennå – den har glidd inn blant «thank you NHS»-plakatene som så mange har hengt opp i forbindelse med koronakrisen.
Da mannen min og jeg syklet gjennom byen morgenen 9. mai, da VE Day-pynten dominerte, kommenterte jeg hvor usmakelig jeg syntes det var med alle disse flaggene.
«Hva med Norge?» spurte min amerikanske mann. «Er ikke Norge også et veldig patriotisk land?»
Jo, det måtte jeg innrømme. Jeg kan komme på få land hvor flagget er i hyppigere bruk – ikke bare på festdagene i mai, men ellers også. Nå som jeg bor i utlandet, har jeg begynt å innse at dette nok ser ganske rart ut for andre. Likevel fremholdt jeg at det å flagge med Union Jack er litt annerledes enn det å heise det norske flagget på 8. mai. Jeg måtte også ærlig si at jeg kjente en helt bestemt motvilje ved synet av de britiske flaggfargene.

For fem år siden ville jeg kanskje ha sett på de flaggpyntede gatene og husene som noe sjarmerende erkebritisk. Da var jeg anglofil og hadde nettopp flyttet til Bristol på ubestemt tid. Jeg hadde falt pladask for England allerede som 16-åring på klassetur til London. Da snek jeg meg unna et par museumsbesøk og til og med et teaterbesøk, bare for å streife rundt for meg selv. Jeg kjente en egen glede over å ta meg frem helt alene uten å gå meg vill, og selv om jeg i stor grad tråkket i turistløypene (Camden, Soho, Covent Garden… ), opplevdes alt friskt og spennende. Noen år senere begynte en venninne å studere i Oxford, og jevnlige turer til «City of Dreaming Spires» befestet Englands-forelskelsen. Senere utforsket jeg Brighton, Cambridge og Bath, og jeg ble stadig sikrere: I England ville jeg bo, i alle fall midlertidig. Da jeg fikk virkeliggjort drømmen sommeren 2015, falt valget på Bristol – nabobyen og selve motstykket til prydelige, borgerlige Bath. Her fikk mitt inntrykk av England seg noen korrigeringer, men på overveiende positivt vis. Oppholdet ble utvidet gang på gang mens jeg følte meg mer og mer hjemme. De fleste nordmenn som flytter til utlandet blir etter hvert vant til å få spørsmålet «men når flytter du hjem igjen?», og det fikk jeg også titt og ofte, men jeg var såre fornøyd der jeg var. Bristol var byen for meg!

Spol frem til 2020, og jeg står i nabolaget og ergrer meg over briter generelt og bunting spesielt. Hva skjedde?

Spol frem til 2020, og jeg står i nabolaget og ergrer meg over briter generelt og bunting spesielt. Hva skjedde?

Turist versus fastboende

At forelskelsen forsvinner idet man bosetter seg i et land og turistfasen glir over i takt med at hverdagen kommer, er nok en vanlig erfaring. Frankofile som drømmer om vinmarker i Bordeaux eller fortauskafeer i Paris, får gjerne etter hvert se et ganske annet Frankrike hvis de faktisk slår seg ned som annet enn turister. Men jeg tror kontrastene kan bli ekstra store når det er snakk om Storbritannia, i alle fall for oss nordmenn. For vi kjenner da Storbritannia?

Språket legger selvsagt til rette for den forestillingen. Vi er gode i engelsk – i alle fall synes vi det selv. Det er enkelt å reise på helgetur til Manchester når vi ikke trenger å ta frem lommeparlør for å forstå gateskilt eller restaurantmenyer, og vi kan gli rett inn i samtale med en hvilken som helst lokalperson, særlig siden vi allerede forstår kulturen. Igjen – det synes vi i alle fall selv. Vi er oppfostret på britisk humor, film, tv og musikk. Vi vet såpass mye om landet at vi rett og slett ikke synes kulturforskjellen er så stor – bortsett fra at folk i Storbritannia er litt varmere og triveligere enn oss. Hvem har ikke sittet på en engelsk pub og ønsket at vi kunne ha det slik i Norge også?

 

I dag, etter fem år i landet, har jeg begynt å venne meg til at en del av det jeg opprinnelig ville tolket som uttrykk for varme, eller i alle fall høflighet, i mange tilfeller er det motsatte. I alle fall finnes det myriader av nyanser. Og faktisk har jeg måttet lære meg at det mest solide tegnet på tillit eller vennskap er å bli fornærmet på det groveste! Jeg har også lært meg at see you later er en vanlig avskjedshilsen enten man kjenner hverandre eller ei, og jeg tror jeg har fått grepet om når et forslag om å møtes er oppriktig ment eller bare en frase. Slikt tar tid å få under huden, og det samme gjelder standarduttrykk som gjerne er fulle av velkjente ord med ukjente valører. Men jo lenger jeg bor her, desto bedre forstår jeg at jeg ikke visste så mye om Storbritannia som jeg trodde da jeg kom.

Anglofilien får seg en knekk

For et par år siden ga jeg ut en boksingel på Flamme Forlag, titulert Life in the UK. Den hentet sin tittel fra testen som alle som søker om britisk statsborgerskap må bestå for å få det innvilget. Jeg plukket 22 reelle spørsmål fra den offisielle øvingstesten som ligger på nettet, og freestylet rundt dem. Boken er i stor grad ment som en humoristisk gjennomgang av elementer ved britisk kultur som jeg har stukket meg på eller latt meg overraske av – jeg snakker om teppene på do, monarkifetisjen, hen/stag party-kulturen, teposene i kjøkkenvasken, den ekstreme forsøplingen på gater og i parker, bangers & mash og beans on toast. Men den underliggende drivkraften var en mer alvorlig frustrasjon. Ett år etter at jeg flyttet til England stemte et knapt flertall av de som avga stemme for å forlate EU. Det var en intern maktkamp i Tory-partiet som ga opphav til folkeavstemningen, men de antieuropeiske kreftene i Tory-partiet og det dypt EU-skeptiske partiet UKIP greide lett å utnytte fremmedfiendtligheten i det britiske folkedypet. Det er en kjensgjerning at fleste Leave-velgere var drevet av en motstand mot tilstedeværelsen av kontinentaleuropeere i Storbritannia, og for mange av dem betydde ordet leave at polakkene endelig skulle pakke seg ut.

Slike holdninger var selvsagt ikke noe nytt i Storbritannia, men på denne tiden ble det mer «legitimt» å gi uttrykk for dem. Hatvold mot alle slags minoriteter skjøt i været, og plutselig ble mennesker som vanligvis lever med privilegier – hvite europeere – også skyteskiver. Jeg merket raskt at jeg var mer forskånet enn mine bulgarske, polske, franske og tyske venner – det finnes ikke noe systematisk hat mot skandinaver – men også jeg fikk merke at helt nye krefter var sluppet løs. En britisk mann litt i utkanten av i den flerkulturelle vennegjengen begynte plutselig å snakke om at jeg nok snart ble deportert, og tøyset med at det kanskje ble skuddpremie på sånne som meg etter Brexit. Han ble «deportert» fra gjengen, noe han ikke tok nådig opp. Han var sint på oss alle, men spesielt på europeerne blant oss, og det kom flere truende meldinger. Watch out, little Grecian, skrev han til min greske venninne. Selvsagt hadde denne mannen betydelige problemer, men vi hadde aldri sett denne siden av ham før, og for meg har denne episoden blitt stående som symptomatisk for en utvikling som skjedde på mange plan i samfunnet.

 

Det var på denne tiden at jeg innså at anglofilien min var et relativt tilbakelagt kapittel. Det jeg elsket ved dette landet, var jo ikke først og fremst språket, pubkulturen og Postmann Pat-veiene – det var multikulturalismen! Og den blomstrer fremdeles, selv om stadig flere EU-borgere flytter tilbake til kontinentet og stadig færre flytter til Storbritannia. Remain-høyborgen Bristol er fortsatt en liberal, fargerik og mangfoldig by, og i hverdagen merker jeg stort sett lite til at noe har endret seg. Men jeg har blitt oppmerksom på alt som minner meg om den store splittelsen som har oppstått i landet, og her er vi inne på årsaken til at jeg kjenner en instinktiv motstand hver gang det nærmer seg 8. mai eller 11. november (Remembrance Day).

Britisk krigsbesettelse

Vi nordmenn er i overkant opptatt av 2. verdenskrig, men jeg vil påstå britene gir oss skarp konkurranse. Krigen er en slags besettelse her. Krigsfilmer som Dunkirk og Darkest Hour kvernes ut, Churchill siteres over en lav sko, og enhver utfordring – inkludert en no deal Brexit – bør etter sigende møtes med the Blitz Spirit. Briter som strander på ferie, som nå senest i starten av pandemien, kan dessuten ta i bruk the Dunkirk spirit! Krigsvokabularet er rikt og oppfinnsomt, og britene tyr som regel til det når de vil fremheve egen fortreffelighet.

Det er troen på britisk fortreffelighet som gjør at patriotismen som kommer til uttrykk på krigsminnedagene, så ofte tipper over i nasjonalisme. Å minnes krigen og de falne handler for mange først og fremst om å feire britisk seier, ikke frigjøringen av okkuperte land og slutten på nazismen. Siden mange glatt glemmer innsatsen fra Sovjet og USA, og også det sivile og militære motstandsarbeidet i de okkuperte landene, samt frie styrker fra de samme landene (selv lille Norge hadde ved krigens slutt 28 000 nordmenn under våpen i samarbeid med de allierte, samt den store handelsflåten i livsviktig krigstransport), har det etter hvert bredt seg en oppfatning om at heroiske briter uten hjelp fra andre frigjorde et kontinent som patetisk hadde latt seg valse over. En enda mer ekstrem versjon av denne forestillingen er et syn på Victory in Europe Day som  – en formulering man i år kunne lese på nettsiden til British Legion UK før press i sosiale medier fikk dem til å endre ordlyden.

Den irske essayisten Fintan O’Toole har i sin glimrende bok Heroic Failure – Brexit and the Politics of Pain bemerket at det finnes strømninger i England der det bevisst eller ubevisst settes likhetstegn mellom EU og nazistene, eller i alle fall med en okkupasjonsmakt. Dette henger ifølge ham sammen med at Tyskland er en av EUs sentralmakter, men også med tankesettet som har fulgt med den britiske imperialismen. Som han så elegant uttrykker det:

In the imperial imagination, there are only two states: dominant and submissive, coloniser and colonised. This dualism lingers. If England is not an imperial power, it must be the only other thing it can be: a colony.

Flagget som symbol

O’Toole påpeker det bisarre ved at Storbritannia, et land som aldri ble okkupert under 2. verdenskrig, i dag har kommet til å definere seg selv gjennom nettopp denne krigen. Og det er hos Brexit-supporterne krigsfetisjismen har fått aller sterkest grobunn. Det var da også representanter for denne politiske fløyen som valgte å trosse lockdown-reglene og arrangere gatefester 8. mai, til tross for at Storbritannia for lengst hadde fått Europas høyeste dødsrate. Ingenting skulle hindre dem i å «feire landet sitt»! Jeg fikk altså en bismak i munnen da jeg så overfloden av Union Jack-farget bunting  – for ikke å snakke om de engelske flaggene som noen hadde funnet det for godt å henge opp. (Det engelske flagget har i dag blitt et nasjonalistisk symbol – det er like lite «nøytralt» som sørstatsflagget i USA er det).

For å fortsette på dette med flagg: I april utkom den nye romanen min, Longyearbyen, som utspiller seg på 50-tallet – altså en periode i Norge da landet hadde andre verdenskrig friskt i minnet. Referanser til krigen var ikke til å unngå, og i en av scenene tenker hovedpersonen tilbake på hvordan det var da freden kom til landet. Hun husker hvordan moren «hentet flagget fra dragkisten og løp gjennom hagen og holdt det løftet på strake armer, hun jublet og lo». For sånn var det jo – flagget hadde vært forbudt eiendom under okkupasjonstiden. Dette nevnte jeg for mannen min da vi hadde vår lille diskusjon på sykkelturen gjennom nabolaget. Jeg argumenterte for at Norge har et historisk grunnlag for å heise flagget 8. mai – det er henger direkte sammen med måten frigjøringsdagen ble feiret på den gangen for 75 år siden. Det britiske flagget var derimot aldri truet under krigen, sa jeg. Da påpekte han at dette vel var å ta hardt i, i og med at britene tross alt var i mange harde trefninger med nazistene. Mange fryktet nok dessuten en tysk invasjon i Storbritannia. Forbudt var det britiske flagget imidlertid aldri, sa jeg, og fremholdt at det virket tonedøvt å feire nazismens nederlag med det britiske flagget. Særlig siden Union Jack i lenge var et symbol på grov undertrykkelse i store deler av den koloniserte verden!
Det engelske flagget

Det engelske flagget har i dag blitt et nasjonalistisk symbol.

Bygning dekorert med EU-flagget og det britiske flagg.

EU-flagget henges opp sammen med det britiske flagget

Vi ble etter hvert enige om at det å pynte med britiske flagg på frigjøringsdagen neppe i seg selv er et tegn på nasjonalistisk tankegods, men at man i dagens politiske klima trolig bør tenke over hvilke signaler man vil sende ut. Dette er nok tanker som mange bristolians deler med oss. Mannen min har bodd i Bristol i tolv år, og han mener det har vært en markant nedgang i flaggbasert pynting på VE Day de siste årene. Stadig flere velger å pynte med apolitiske farger og symboler – som sommerfugler, hjerter og striper – mens noen henger opp tibetanske bønneflagg i stedet for bunting! En del toner imidlertid politisk flagg – bokstavelig talt. De henger opp EU-flagget sammen med det britiske flagget. Det er uten tvil et innlegg i Brexit-debatten, men enda viktigere er fredssymbolikken. For det har vært fred mellom europeiske nasjoner siden Hitler ble knust.

Koronatid i Storbritannia

Jeg har ikke vært i Norge på nasjonaldagen siden jeg flyttet, og i år var det i alle fall utelukket. I Norge har samfunnet begynt å åpne opp igjen – på sosiale medier så jeg bilder fra fester med både fem og ti og femten gjester – men i Storbritannia lever vi fortsatt under en ganske streng lockdown. Dødstallene er nå oppe i 47 000, og Storbritannia har etter hvert fått oppmerksomhet verden over for de dystre statistikkene og Johnson-regjeringens håndtering av krisen. Også på hjemlig grunn har regjeringen fått flengende kritikk – selv fra den vanligvis så Tory-vennlige avisen The Telegraph.

For mens viruset spredte seg som en skogbrann i andre land, var Boris Johnson mer interessert i å slappe av på landstedet enn å delta på krisemøter om situasjonen. Mens det ene europeiske landet etter det andre begynte å innføre restriksjoner, valgte Storbritannia å vente med tiltak og heller satse på «targeted herd immunity», til sterk kritikk fra epidemiologer. (De støttet seg dessuten til det de påsto var innsikter fra adferdspsykologien, noe de ble kritisert for av eksperter på nettopp dette feltet.) Da en studie fra Imperial College London varslet om en katastrofe, endret regjeringen imidlertid kurs, og en streng lockdown ble innført sent i mars. Få dager senere viste det seg at Boris Johnson, som tidligere hadde skrytt av at han ikke nølte med å ta folk i hånden selv på visitt på sykehus med bekreftet smitte, hadde fått covid-19. Snart lå han på intensiven.

At koronastatistikken i Storbritannia er så stygg som den har blitt, henger selvsagt sammen med mer enn de valgene regjeringen tok i første del av 2020. Enorme klasseskiller, dårlig folkehelse, trangboddhet, forurensning i storbyene og ikke minst – flere år med systematisk nedbygging av NHS – spiller også inn. Det opplevdes ironisk da regjeringen innledningsvis brukte slagordet «Protect the NHS», all den stund årelange nedskjæringer trolig er blant hovedårsakene til at statistikken er så dyster som den er i dag. De mange legene og sykepleierne som har dødd av viruset siden utbruddets start, ville nok ha ønsket seg tilgang til adekvat smittevernutstyr fremfor festtaler og «clap for carers»-aksjoner.

Boris Johnson overlevde, og dødstallene er i dag lavere enn de var i midten av april, da antall sykehusdødsfall lå over 800 de aller fleste dagene, men det daglige tallet er fortsatt tresifret. Regjeringen begynte imidlertid å lette på restriksjonene allerede mens dødstallet fortsatt lå rundt 500. Da ble «de som ikke kan jobbe hjemmefra» (altså i hovedsak arbeiderklassen) oppfordret til å gå tilbake på jobb. «Stay at Home» og «Protect the NHS» ble erstattet av «Stay Alert» og «Control the Virus». Kritikken har haglet over disse mildt sagt vage slagordene, men jeg tror de ble klekket ut med en ganske klar baktanke. I sin omtale av koronaviruset har Johnson lenge tydd til krigsretorikk med patriotiske overtoner. Han kaller pandemien for «a national battle», og har snakket om viktigheten av å stå sammen som et «human shield» i kampen mot «the silent enemy». De nye slagordene er som skreddersydd for å appellere til heltemot og «Blitz sprit», og jeg tror ikke det er helt tilfeldig at de ble rullet ut i forbindelse med VE Day.

Utsikt mot Bristols landemerke nummer 1: Clifton Suspension Bridge

Utsikt mot Bristols landemerke nummer 1: Clifton Suspension Bridge

Resultatet av de vage slagordene har ført til at de aller fleste har begynt å blåse en lang marsj i restriksjonene som fortsatt finnes. Store vennegjenger samles i tettpakkede parker og på fulle strender, folk besøker hverandre i hjemmene, og mange kafeer har begynt å holde åpent selv om det ikke er lov. Men det skal nok bli vanskelig å slå ned på lockdown-brudd nå som det nettopp har blitt kjent at Boris Johnsons nærmeste rådgiver, Dominic Cummings, kjørte fra London til Durham for å besøke familie mens både han og kona var smittet av koronaviruset. Ikke bare besøkte han familie – han dro også på tur til severdigheten Barnard Castle. Den bilturen tok han «for å teste synet» (!), har han nå forklart, og Johnson gir ham full støtte. Få tror på disse bortforklaringene, og mange er rasende, men jeg tror også en del nærmest er lettet. Nå kan man jo gjøre som man vil – enda strenge lockdown-regler fortsatt gjelder på papiret.

Jeg er heldig – som frilanser er jeg lite påvirket av skiftende regler og tiltak. Mannen min er akademiker og har en lignende fleksibilitet. Vi slipper å sette oss på fulle busser og reise til en arbeidsplasser der det ikke nødvendigvis er ressurser til å iverksette tilfredsstillende smitteverntiltak – vi kan isolere oss så mye vi selv ønsker. Vi klarer oss fint. Men en ting er sikkert, og det er at vi ikke kan forlate landet med det aller første. Her begynner jeg å kjenne at det røyner på, og akkurat nå lengter jeg til Norge. Jeg tror det er en vanlig opplevelse i usikre tider å ønske seg tilbake til det stedet hvor man har røttene sine.

Det er imidlertid ikke først og fremst nasjonalfølelsen som gjør seg gjeldende – det er mer et ønske om å være et sted hvor det ikke kjennes risikabelt å få behov for legehjelp. Nylig fortalte avisen The Guardian om funn som viser at opptil 20% av sykehuspasienter i England ble smittet av viruset mens de var innlagt for noe helt annet. De har trolig blitt smittet av ansatte som ikke har tilgang til koronatester. Med andre ord er det best å holde seg frisk i denne tiden. Jeg får satse på at mine daglige sykkelturer sørger for at jeg bevarer helsen helt til det verste er over og jeg atter en gang kan gå ut og bli påminnet om hvorfor jeg har valgt Storbritannia som mitt andre hjemland!

Heidi Sævareid. Foto: Lidia-Drzewiecka

Heidi Sævareid

Heidi Sævareid er forfatter, oversetter og utdannet litteraturviter. Hun har skrevet fire ungdomsromaner, mottatt flere priser og vært nominert til Brageprisen. Hennes første voksenroman kom i år. Hun er bosatt i Bristol.

Hold deg oppdatert på Fagsnakk

Abonner på Engelsk og fremmedspråk