Fagsnakk fra Cappelen Damm

Det er allment kjent hvordan ulike motkulturer har vært viktig for den historiske utviklinga i Norge, og det brukes også som forklaring på fenomener i dag. (Foto: Shutterstock)

Kulturell og motkulturell kapital

Jeg er overbevist om at vi lever i et samfunn der sosial ulikhet og klasse spiller en rolle for livsvilkårene våre. Jeg leser det i artikler og ut av tabeller i samfunnsforskninga, jeg ser det på gata der jeg bor, jeg hører det når elevene mine snakker, og jeg kjenner det nesten fysisk på kroppen når jeg tar t-banen til en bydel jeg ikke har vært i før.

Vi trenger å snakke om klasse

Likevel butter det litt i meg når noen snakker om fenomenet klassereise. Siden jeg har traska mye i gangene på universitetet, har en jobb der jeg får brukt mastergraden min og tusker litt med halvakademisk skriving i blant, alt uten å ha vokst opp med akademikerforeldre, hender det også at andre bruker begrepet klassereise om livet mitt. Da kan jeg bli riktig sur. Dette er et forsøk på å forklare hvorfor.

Her på haugen kjenner jeg at vi trenger et begrep til; vi trenger å snakke om den motkulturelle kapitalen.

Bourdieu og kapitalen

Den franske sosiologen Pierre Bourdieu skriver om ulike typer kapital som plasserer oss langs flere dimensjoner i et klassesamfunn. Kapitalen kan være økonomisk, men også sosial og kulturell, og selv om du til en viss grad kan kjøpe den ene typen kapital med den andre, er de ulike typene ulikt distribuert i samfunnet. Du kan være rik, men vulgær, eller du kan være intellektuell, fattig og uten et godt nettverk. Da jeg leste Bourdieu som tjueåring, blei jeg fascinert fordi begrepet kulturell kapital ga sånn mening for meg – hvordan riktige ord, riktige referanser og riktig smak kan gi deg mer status og makt enn penger – men jeg blei også irritert fordi jeg opplevde beskrivelsen av den kulturelle kapitalen som snever. Fransk, har jeg skjønt seinere. Kanskje gjelder ikke dette i like stor grad i Bourdieus hjemland, men her på haugen kjenner jeg at vi trenger et begrep til; vi trenger å snakke om den motkulturelle kapitalen.

Den motkulturelle kapitalen

Hvis du googler «motkulturell kapital» på norsk, får du bare fire treff. Det mest interessante er en ganske personlig tekst der professor Reidar Almås skriver om klassereiser på bygda, i motsetning til den typen vi kanskje hører mest om – reisa fra arbeiderklassen til middelklassen i byene. Almås bruker begrepet om seg sjøl, men på en humoristisk måte:
«Sjølv hadde eg med meg motkulturell kapital ifrå ungdomslag og folkehøgskole, der ikkje minst opplæringa i folkedans gav meg eit lite fortrinn i kampen om jentene» (Almås, 2011).
Jeg har ikke dansa folkedans, men jeg gikk på gammeldanskurs som tiåring. Jeg lover dere at det ikke har gitt meg noen fortrinn i kampen om jentene. At motkulturen jeg har vokst opp med, har gitt meg noen fordeler, er jeg likevel ganske sikker på.

Jeg vokste opp i ei fjellbygd i Trøndelag. Mamma gikk på gymnaset som den første i familien, mens pappa gikk på jordbruksskole. De møtte hverandre på sveisekurs, flytta sammen til bygda hans, dreiv en liten gård og fikk to unger. Foreldra mine bytta på å lese høyt for meg til jeg kunne lese sjøl, og jeg fikk stadig påfyll av bøker fra besteforeldre, bokbussen og Bokklubbens barn. Når vi så på nyhetene, snakka de voksne rundt meg dem ut fra sitt perspektiv, vårt perspektiv, av og til ulike perspektiv, og jeg hadde påfallende store ører.

Jeg trur det var helt avgjørende for meg at jeg kunne møte alt det nye med ei gryende bevissthet om det lille og det store.

Undervisninga på skolen min hadde ofte ei lokal vinkling. Vi dro ut for å se på jordgammer og stubb-brytere, vi pressa fjellblomster og så på reinslakting, og vi sang ofte på dialekt. Når vi løfta blikket og så på verden, handla det ofte om undertrykking: slavehandel, urfolk i Amerika og jentebarn i Kina. Det er i alle fall sånn jeg husker det. Jeg trur ikke denne skolen var noe bedre enn skoler flest til å utjevne sosiale forskjeller, men jeg trur den var med på å gi dem som allerede var mottakelige for å lære, mye motkulturell kapital. Gradvis forstod jeg at nynorsken, det opplæringsmålet vi plutselig mista etter ei folkeavstemning, var et lite språk som stod i kontrast til det store språket, selv om de likna. På samme måte stod dialekten min både i relasjon til og i kontrast til bymålet, fjellbjørka til hengebjørka, Bonde- og småbrukarlaget til Bondelaget og Midt-Norge til Østlandet. Det hele hadde også en vag forbindelse til resten av verden. Vi flytta fra den lille bygda da jeg var elleve, og jeg trur det var helt avgjørende for meg at jeg kunne møte alt det nye med ei gryende bevissthet om det lille og det store.

Vi flytta fra den lille bygda da jeg var elleve, og jeg trur det var helt avgjørende for meg at jeg kunne møte alt det nye med ei gryende bevissthet om det lille og det store. (Foto: Shutterstock)

Fortellinger om på grunn av, ikke på tross av

Når jeg leser om klassereiser, leser jeg om folk som har klart seg på tross av, mens det jeg kjenner, er ei fortelling om på grunn av. Sjølsagt på grunn av foreldre som fremma lesing og skole og åpna for diskusjon – dette har jeg felles med mange unger av akademikerforeldre. Men det er også noe mer. Mye av det som folk med høykulturell kapital stadig må minnes på, ligger langt framme i skallen min: At det bor mennesker utafor sentrum, og at verdiskapinga i stor grad skjer der. At det finnes mange språk med lik verdi, og at det akademiske språket ikke alltid gir mening eller forstås. Tvisynet som jeg tenker er en forutsetning for akademisk tenking, finnes også i det motkulturelle: På den ene siden makta, på den andre siden motmakta. På den ene siden begrepene, på den andre siden skepsisen til dem. Og selv om det hender jeg mangler noe – referanser, kontakter og væremåter – så nekter jeg å tru at fortellingene om bygdeunger, indremisjonsunger, innvandrerunger og arbeiderunger som lykkes i høyere utdanning, alltid må være fortellinger om på tross av. Det stemmer ikke med det jeg har erfart.

Motkulturen som kapital. Et par hypoteser:

Jeg er sjølsagt ikke den første som legger merke til dette. Det er allment kjent hvordan ulike motkulturer har vært viktig for den historiske utviklinga i Norge, og det brukes også som forklaring på fenomener i dag. For eksempel peker forskere som prøver å forstå hvorfor unger i Sogn og Fjordane er lucky loosers i utdanningssystemet, blant annet på en skolekultur fundert på fellesskap, ikke konkurranse, og på historiske folkelige bevegelser der skolen har hatt høy status, som haugianerne og målrørsla. Når en snakker om klasse, tenker jeg at det har noe for seg å se på denne motkulturen som kapital – som faktiske ressurser som gir fordeler i for eksempel utdanningssystemet. Da kan en snakke om klassereiser uten at det blir som eventyrene om Askeladden. Og vi kan undersøke hvordan vi likner på hverandre, vi som kjenner oss igjen i dette, selv om vi kan ha ulik bakgrunn. Jeg har et par hypoteser:

  • Folk med mye motkulturell kapital har sjelden autoritetsangst. De vegrer seg imidlertid for å være stolte over det de har «oppnådd» (de bruker ofte hermetegn for å understreke dette), og de prøver å dempe eventuell status som følger med utdanningene eller jobbene deres.
  • Folk med mye motkulturell kapital interesserer seg ofte for outsidere, og de vil gjerne bruke forskninga si eller arbeidet de gjør med mennesker til å synliggjøre outsiderne eller til å utjevne sosiale forskjeller.
Når jeg leser om klassereiser, leser jeg om folk som har klart seg på tross av, mens det jeg kjenner, er ei fortelling om på grunn av. (Reine i Lofoten. Foto: Shutterstock)

Med engasjement for «underdogen»

Reidar Almås – han med fortrinnet hos jentene – er inne på begge punktene når han skriver om seg sjøl som klassereisende bygdegutt, og han ser dem i sammenheng:
Når eg seinare vigde meg til forsking på bønder og bygdefolks kår, kan dette ha å gjera med oppkomlingens vonde samvit for kor lett ein kom til velstand og status, samanlikna med dei som vart verande i det arbeidslivet og den bygda dei vaks opp i. (…) I konkurransar, klassekamp og krig held eg oftast med «underdogen», og frydar meg gjerne når det førehandsdømte laget vinn. Den politiske sympatien med indianarar, motstandsrørsler og ikkje minst kvinner kan og vera umedvitne forsøk på å redusere mentale spenningar som følgjer med å ha gjort sosial karriere. (Almås, 2011)

Jeg trur på Almås’ refleksjoner rundt konsekvensene av hans egen klassereise. Men jeg tenker samtidig at det er andre måter å lese engasjementet for underdogen på. Gir ikke det han tolker som ubevisste forsøk på å redusere skam og gruff, vel så mye mening om vi leser det som en annen type kapital? Kanskje ser han bare outsiderne godt? Kanskje analyserer han samfunnet fra et annet perspektiv? Kan vi snakke om dette, snakker jeg gjerne om klassereiser. På en god dag også om det som – muligens – er min egen.

Teksten til Reidar Almås heter «Ei klassereise frå bondesamfunn til akademia» og stod på trykk i antologien Rurale brytninger (2011). Hele boka er tilgjengelig her: https://ruralis.no/wp-content/uploads/2017/05/158a1662c34866.pdf

May Lånke

May Lånke er lektor i norsk på Eikelund videregående skole og lærebokforfatter på Moment, norsk for studieforberedende, som kommer til fagfornyelsen 2020.

Hold deg oppdatert på Fagsnakk

Abonner på Samfunnsfagene