Fagsnakk fra Cappelen Damm

Ill: Når det er vanskelig å finne arbeidspraksis. Foto: Shapecharge/GettyImages

Hvordan hjelpe deltakerne til en vellykket arbeidspraksis? Del 3 av 4

Artikkel 3: Hva gjør vi når deltakerne ikke finner arbei dspraksis raskt nok?

artikkel 1 og artikkel 2 i denne serien skrev vi om hvordan vi bruker følgende verktøy i arbeidet med å finne arbeidspraksis for deltakerne våre:

1. Avklaringssamtale
2. Skriving av søknad og CV hjemme, basert på gode eksempler
3. Gjennomgang av CV og søknad
4. Planlegging av møte med arbeidsgivere
5. Oppfølging fra lærer

I denne artikkelen fokuserer vi på hva vi gjør når deltakerne ikke finner praksisplass raskt nok.

Den viktige avklaringssamtalen

I noen bransjer er det enklere å finne arbeidspraksis enn andre. Vår erfaring er at det er svært enkelt å finne praksis i butikk, kafé, barnehage, SFO og på skole. Imidlertid passer det ikke for alle typer arbeidsplasser å ha deltakere i praksis. En ingeniør håper naturligvis på  arbeidspraksis i et ingeniørfirma, og en farmasøyt vil gjerne ha praksis på et apotek.

Lang vei for akademikere
Det er dessverre ikke lett å finne relevant arbeidspraksis for akademikere. I et ingeniørfirma for eksempel, er det ofte lang vei til sjefen. Når deltakere går rundt med sine søknader, kommer de gjerne ikke lenger enn til resepsjonisten. De blir ofte bedt om å sende søknadene på e-post. I slike tilfeller har vi lærere forsøkt å ringe firmaet. Oftest får vi da snakke med HR-ansvarlig, og deltakerne må sende søknaden på nytt. HR-ansvarlig sender da søknaden til samtlige avdelingsledere. Avslaget kommer som regel etter en måned eller to, gjerne med begrunnelsen at virksomheten dessverre ikke har ressurser nå. Når vi lærere ringer og hører om de har ressurser neste semester, kan firmaet gjerne ikke svare på dette da og deltakerne blir bedt om å sende ny søknad når den tid kommer. Men vi har hatt eksempler på akademikere som ikke har gitt seg. En ingeniør fikk arbeidspraksis etter å ha kontaktet 22 firmaer. Her må læreren og deltakeren samtale og bli enige. Hva ønsker kandidatene? Vil de fortsette å søke til tross for flere avslag, eller vil det være aktuelt med en annen type praksis?

Smart å ha en alternativ plan
Noen ganger kan det være verdt å vente på den rette praksisplassen. Andre ganger kan det være mer hensiktsmessig å gå for plan B. En ingeniør, for eksempel, har jo god realfagskompetanse. Kanskje kunne hun tenke seg å undervise? Hva med å spørre om arbeidspraksis som hjelpelærer i realfag på en videregående skole? En data- eller maskiningeniør har god teknisk kompetanse, kanskje kunne IT-support eller kundestøtte hos en elektroforhandler være et alternativ?

Ved andre tilfeller kan det være at akademikerens språklige nivå ikke er høyt nok til å ha praksis i det yrket han eller hun er utdannet til. Som vi skrev i artikkel 1, kan akademikere med fordel ha praksis i butikk eller barnehage for å få opp språknivået. De vil raskt kunne gå fra A2 til B1 ved å bruke språket i en slik praksis. Om målet er B1/B2-prøve, kan den siste opplæringen på B1-nivå skje med mer relevant praksis.

Noen deltakere må kanskje innse at de sannsynligvis aldri kan få tilsvarende jobb i Norge som de hadde i hjemlandet. Som de fleste andre lærere har vi deltakere som er språkkyndige og svært ressurssterke med masse utdanning godkjent av NOKUT. Mange av disse får dessverre ikke jobb på fagfeltet de er utdannet for, selv om de snakker godt norsk. Ikke nok med det, de finner heller ikke praksis! Det er frustrerende for både lærerne og deltakerne. Det kan faktisk virke som om jo mer ressurssterk man er, og jo bedre norsk en deltaker snakker, jo vanskeligere er det å finne relevant praksis. Især hvis de kommer fra land utenfor Vesten. Derfor bør vi lærere realitetsorientere og informere om hvor vanskelig det er å finne praksis innenfor akademiske yrker, slik at deltakerne kan ta det med i betraktning og sette seg realistiske mål.

Vi pleier å bruke Annet som eksempel. Annet Kizza var kjendisjournalist i hjemlandet Uganda før hun kom til Norge. Alle statlige overhoder som kom til Uganda, ble intervjuet av Annet. Betyr det at Annet noensinne kommer til å bli kjendisjournalist i Norge? Er det hun som kommer til å intervjue fredsprisvinnere, statsledere og andre offentlige personer som gjester Norge, fordi hun hadde denne rollen i hjemlandet? Svaret er nei. Annet måtte begynne på norskkurs som alle andre innvandrere, og jobbe seg oppover når det gjaldt både språk, utdanning og yrkesliv. Hun tok en master i journalistikk i Norge. Allikevel var hennes første jobb hjemmehjelper. Hennes jobb i skrivende stund er vikarlærer i norskopplæringen. Hun har vært vikar i syv år og har nå forsonet seg med at dette blir hennes yrkesvei i Norge, og tar nå fatt på PPU for å kvalifisere seg for en fast stilling – 15 år etter at hun kom hit til landet. Så kanskje må man fokusere mindre på hvem man var i hjemlandet, og heller fokusere på hvem man kan bli i Norge?

Prosessene med å skrive og ferdigstille CV og søknad

De aller fleste deltakere stiller med førsteutkast til CV og søknad på første jobbsøkerverksted og har god orden på papirene sine. Imidlertid har vi opplevd at enkelte deltakere har rotet bort ferdigskrevet CV og søknad. Vi har faktisk opplevd å skrive samme CV og søknad tre ganger! Det kan gjelde så vel akademikere som ufaglærte. Som oftest er det forståelige årsaker til at dette skjer, men det skal vi ikke kan gå inn på her. Summa summarum: Dette forsinker naturligvis prosessen med å finne praksis. For å forhindre at dette skjer kan det være lurt at deltaker sender både utkast og redigert versjon av CV og søknad elektronisk til lærer, som kan lagre dem på egnet sted. Da har læreren dokumentene tilgjengelig og kan ved behov lete dem opp.

Tilpass søknaden
Ved noen tilfeller kan det være at man må gå tilbake og justere søknaden. Under ringerunden beskrevet i artikkel 2, får vi ofte hint om hvorfor en arbeidsplass ikke ønsker deltakeren i praksis. Det kan være en elektriker som har skrevet i søknaden at han ønsker praksis som elektriker. Imidlertid kan ingen som ikke er godkjent elektriker, installere strøm i Norge. Å ha praksis som elektriker er derfor totalt umulig. Å bytte ut ordet «elektriker» med «hjelpemontør» kan være nok til å skaffe en praksisplass.

Noen arbeidsplasser ser ikke ut til å skille mellom lærlinger og praksiskandidater. Vi har opplevd håndverkerfirmaer si at de dessverre ikke har anledning til å ha en lærling nå, og om vi ønsker lærlingeplass, må det gå gjennom lærlingekontoret. Helseforetak som sykehus og sykehjem har beklaget at de ikke kan ha fysioterapeuter eller sykepleiere i praksis, fordi de ikke har ressurser til å veilede studenter. Da er det viktig at det i søknaden kommer godt frem at det deltakerne søker er arbeidspraksis. Informasjonsskrivet om kurset deltakerne går på, er derfor uhyre viktig å få vedlagt søknaden, slik at bedriftene ikke tror at dette er elever eller studenter i et annet skoleløp. I tillegg bør det komme klart frem av søknaden.

Møtet med arbeidsgivere

Før vi sender deltakere ut med søknaden, pleier vi å ha en liten briefing hvor vi spør: «Hvordan planlegger du å presentere deg? Hva slags klær tenker du å ha på deg når du går rundt? Skal du håndhilse, smile og se i øynene? Hva har du tenkt å si om deg selv og norskkurset du går på? Har du andre tanker om det å gå rundt?» Da får vi et inntrykk av hvor forberedte de er, og om de er nervøse eller er usikre på hva de skal si. Vi får også snakket om kulturforskjeller. I noen kulturer skal man være forsiktig og ikke se noen i øynene, i andre kulturer skal man skryte veldig av sin egen kompetanse, og i atter andre kulturer skal man ikke ta en kvinne i hånden hvis man er en mann. Alt dette trenger vi å snakke om. Når det gjelder klesstil, er vi nordmenn stort sett mindre formelle enn de fleste andre folkeferd. Det er sjelden nødvendig å pynte seg med dress eller penkjole når man er på leiting etter praksisplass. Vi pleier også å ha et lite rollespill med deltakerne før de går ut, så de får øvd seg på situasjonen.

Presentasjon
Dersom deltakerne kommer tilbake med en liste over arbeidsplasser de har vært på, og vi får lite respons på ringerunden, kan det være at vi må snakke litt sammen om hvordan de presenterer seg. Vi har hatt barneskolelærere med godkjente utdanninger i Norge på B1-nivå muntlig som ikke har fått praksis i barnehage, mens andre deltakere uten formell utdanning og A2-nivå muntlig har fått praksisplasser i opptil flere barnehager. Akademikere kan være perfeksjonistiske. De kan føle at de ikke snakker bra nok norsk selv om vi lærere mener de gjør det, og kanskje er det det de fremhever i møtet med arbeidsplassen i stedet for kompetansen sin? Hvis det skjer, må deltakeren ut på nytt og skifte vinkling. Vi kan hjelpe med råd, veiledning og rollespill på skolen. Vi ber deltakerne fokusere på at de er høyt utdannet, har masse kompetanse og brenner for å bruke yrket sitt i Norge.

Viktig å være tilgjengelig
Noen arbeidssteder har tidligere hatt kandidater i praksis og har dårlige erfaringer med det. De kan fortelle om dårlig oppfølging eller at det var vanskelig å få kontakt med kandidatens programrådgiver i NAV. Enkelte arbeidssteder beskriver en programrådgiver som har ringt og skaffet praksis for deltakeren. Etter et par uker begynner deltakeren å ha fravær eller kommer forsinket uten å gi beskjed. Kanskje fungerer ikke kommunikasjonen med kandidaten som er i praksis, og arbeidsstedet føler at deltakeren mangler både motivasjon og interesse for å være der.

På toppen av dette har arbeidsstedet problemer med å komme i kontakt med deltakerens programrådgiver, og blir stående alene med utfordringene. Et arbeidssted uttrykte det veldig klart og tydelig: «Vi tar imot alle kandidater i praksis som ikke er i regi av NAV.» I slike tilfeller kommer vi som lærere i voksenopplæringen i en lojalitetskonflikt. I Oslo har voksenopplæringen avtale med NAV om gjennomføring av praksis som arbeidstrening. Vi kan naturligvis ikke bestride de dårlige erfaringene et arbeidssted har. Vi kjenner heller ikke hele historien bak utsagnene. Det vi imidlertid kan gjøre, er å beklage de dårlige opplevelsene og henvise til informasjonsskrivet vedlagt deltakernes CV og søknad. Her står det tydelig hva arbeidsstedet kan forvente av skolen som tiltaksarrangør. Vi kan ikke understreke nok hvor viktig det er med en god søknad og et innholdsrikt informasjonsskriv. Det skaper tillit. Å få tak i læreren skal være meget lett, lærerens kontaktinfo er derfor en del av søknaden og informasjonsskrivet. Dette er betryggende for mange arbeidssteder når de sier ja til å ha en kandidat i praksis.

Språkkrav
Noen kommuner har innført bestemte språkkrav for bestemte yrker. Dette gjelder for eksempel barnehager og sykehjem i Oslo kommune, hvor kravet nå, etter hva vi har forstått, er B2. Noen barnehager og sykehjem er da usikre på om de kan ta imot kandidater i praksis som ikke er på B2-nivå, og det er jo rett og slett ingen av våre deltakere. Vi anbefaler at deltakerne alltid skriver i CV-en hvilket nivå de er på i norsk, og også får med relevante nøkkelkvalifikasjoner som går på kommunikasjonsevne på norsk. Ved usikkerhet om språkkrav for å ha praksis, anbefaler vi en dialog med arbeidsplassen.

Ill: Hvordan presenterer deltakeren seg i møte med en potensiell praksisplass? Foto: Alexum/GettyImages

Poenget er at deltakerne aldri skal føle at de er alene i prosessen.

Oppfølging fra lærer

Dersom ingen av de ti arbeidsstedene som deltakerne har besøkt ut fra sin logg, kan ha kandidater i praksis eller ikke ønsker kandidater i praksis, ber vi deltakerne gå en ny runde. Etter at de til sammen har besøkt tjue arbeidssteder, er sjansen stor for at de får praksistilbud fra minst ett av stedene. Imidlertid kan et stort hinder for å finne praksisplass raskt være at deltakerne rett og slett ikke gjør det vi har blitt enige om. Kanskje leverer de en søknad til et arbeidssted som sier at de skal se på saken og vil gi beskjed om ei uke eller to. Da kan deltakerne finne det unødvendig å gå til de ni andre arbeidsstedene på lista i loggen. Det er litt dumt, fordi svaret etter ei uke eller to kan være nei. Vårt råd er å ikke satse på én arbeidsplass, men alltid prøve flere.

Lærer med på intervju?
Noen deltakere mener det er skolens eller lærers oppgave å finne praksisplass. I artikkel 4 skriver vi om hvorfor vi helt bestemt mener at dette er deltakers, og ikke lærers jobb! Deltakerne skal selv gå ut og finne praksis. Dette faktum er ikke åpent for diskusjon fra vår side, men ved enkelttilfeller må dette presiseres overfor deltakerne flere ganger. Noen deltakere forventer at vi i det minste skal være med på intervju og kontraktsmøte. Det er vi unntaksvis. Slike unntak kan være når en akademiker har fått et intervju for en praksisplass på drømmearbeidsplassen, en deltaker har hatt negative erfaringer i tidligere praksis og føler seg usikker, eller vi vurderer deltakers språknivå så lavt at vi er redd hun ikke klarer seg alene på et intervju. Å bistå på grunn av lavt språknivå frarådes. Vår erfaring er at om deltakerne ikke klarer å prate i et intervju eller et kontraktsmøte, da vil de heller ikke klare seg i praksis. Det er veldig trist å måtte avslutte en praksis fordi det ikke fungerer, da er det mye bedre å ikke starte i akkurat denne praksisen.

Når deltaker ikke finner praksisplass
Dersom en deltaker virkelig har prøvd aktivt i tre uker uten hell, og alle tiltakene vi har beskrevet til nå er forsøkt, går vi lærere dypere inn. Vi har ikke tid til å vedlikeholde en liste over mulige praksisarbeidsplasser, men vi har et arkiv hvor tidligere arbeidspraksiskontrakter er lagret. Vi kan da lett hente frem tidligere kontaktinformasjon på arbeidsplasser og ringe. Samtalen går omtrent slik: «Hei! Dette er… Takk for sist. Vi hadde jo … i praksis hos dere. Nå har vi en ny deltaker, hadde det vært aktuelt?» Oftest er arbeidsstedene positive til å ta inn en ny deltaker i praksis.

For å oppsummere vender vi alltid tilbake til de fem verktøyene vi har for å finne en praksisplass. Deltakere som ikke kommer seg ut i praksis så raskt som vi ønsker, får hos oss en ukentlig oppmuntrende samtale på jobbsøkerverkstedet. Vi har dessuten jevnlig sms- og telefonkontakt med disse deltakerne. Poenget er at deltakerne aldri skal føle at de er alene i prosessen. Vi som tiltaksarrangør er der hele veien. Uansett hvor utfordrende en case er, pleier det å ha ordnet seg i løpet av en måneds tid.

Hilde Marie Bager

Hilde Marie Bager har jobbet med norskundervisning av voksne innvandrere på alle spor og nivå siden 1998. Hun er lektor og har norsk som andrespråk i fagkretsen, blant annet. Nå arbeider hun ved Oslo VO Skullerud i Norsk med arbeidspraksis-klasser.

Annet Kizza Rønningsbakk

Annet Kizza Rønningsbakk har undervist ved Oslo VO Skullerud i 8 år, de siste 3 årene i Norsk med Arbeidspraksis. Hun er utdannet journalist i Uganda og har mastergrad fra UiO. Hun har stor tro på arbeidsrettet norsk som en vei til arbeidslivet.

Hold deg oppdatert på Fagsnakk

Abonner på Norsk som andrespråk