Fagsnakk fra Cappelen Damm

De fleste er nok klar over at TV-serien Game of Thrones er fantasy, likevel kan vi bruke serien som en historisk ressurs i undervisningen. (Photo by HBO/BSkyB/Kobal/REX)

Game of Thrones i historieundervisningen

Kan Game of Thrones være en ressurs i historieundervisningen? Hva med Game of Thrones som historisk referanse til middelalderen? Hver generasjon skriver sin historie, og hver generasjon har sin historie. For mine jevnaldrende var det Asterix, for dagens 30-40-åringer Ringenes herre. Dagens ungdom kommer til å ha Game of Thrones som referanse til fortiden.

Game of Thrones utgjør et reservoar som våre elever har med seg til historietimen, og som vi kan spille på lag med.

Fantasi og virkelighet

Noen, som rapperen Snoop Dogg, tror Game of Thrones (GoT) er virkelig historie: «I watch it for historic reasons, to try to understand what this world was based on before I got here.» Men de fleste er nok klar over at GoT er fantasy. Likevel kan vi bruke serien som en historisk ressurs. Fiksjon er undervurdert som historisk kilde. Filologen Else Mundal har skrevet om fornaldersagaene – senmiddelalderens svar på GoT med drager, monstre og overnaturlige helter: «Nettopp den fridomen forfattarane av fornaldersogene hadde til å sleppe fantasien fri, kunne føre til at holdningar, draumar, ynske osv. kanskje kunne kome klarare fram enn i tekster som speglar ein historisk røyndom meir direkte». GoT utgjør et reservoar som våre elever har med seg til historietimen, og som vi kan spille på lag med.

For en historiker er noe av det befriende med GoT at serien ikke pretenderer å være historisk, motsatt mange andre serier som Vikings og The last kingdom. Dermed slipper man å måtte relatere serien til fortiden virkelige hendelser, noe som nesten alltid slår uheldig ut (Vikings plasserer historiske og mytologiske figurer fra ulike tider inn i ett og samme univers på en måte som får det til å vrenge seg for en historiker som er vant til å skille mellom fakta og fiksjon).

Game of Thrones er en serie som kan fortelle både om fantasier, samtidige holdninger og om middelalderen.

Den samtidige konteksten

GoT er en serie som kan fortelle både om fantasier, samtidige holdninger og om middelalderen. Forskjellen i samtidskontekst er slående om vi sammenlikner med Ringenes herre. Der står kampen mellom det gode og det onde. Frontene er klare, slik de hadde vært da Tolkien befant seg i skyttergravene under første verdenskrig og skrev sitt verk i skyggen av andre verdenskrig.

GoT speiler en verden der frontene er mer skiftende, slik vår tids kriger, som den i Afghanistan, også bærer preg av. Dagens kriger har få helter og skurker. Vestlige forsøk på å frigjøre land som Irak, Syria og Libya fra sine diktatorer fører til at voldeligheten øker, sikkerheten minker, og ekstremistene vokser seg sterkere. Man kan ønske det gode, og likevel bevirke det onde. Når selv ikke verdens overlegent sterkeste militærmakt klarer å vinne varig kontroll i et av verdens mest tilbakeliggende områder sett med vestlige øyne, viser ikke det at det må være noe feil med vår forståelse av krig?

Statsviteren Mary Kaldor har i boka New and Old Wars (1998) lansert begrepet «nye kriger» om krigene som er blitt utkjempet etter den kalde krigens slutt, fordi de bryter med de «gamle» krigenes skiller mellom soldater og sivile, soldater og kriminelle, krig og fred.

Et nihilistisk univers

GoT gir et godt bilde av denne nye, omskiftelige virkeligheten. Dette er en fortelling der helter og skurker bytter roller, der de gode ofte taper, og der «veien til helvete er brolagt med gode intensjoner», for å sitere Bernard av Clairvaux – ikke minst aktualisert i Daenerys Targaryens utvikling de to siste episodene av serien.

GoT er en middelalderhistorikers våte drøm. Vi vet ikke brøkdelen så mye om middelalderen som vi får vite i GoT, av den enkle grunn at kildene nesten alltid unngår å fortelle om hva som skjedde på bakrommet. Kildene ble skrevet i ettertid, som regel av den seirende part, og som regel for å glatte over metodene de brukte for å vinne.

Rådgiverne er de vi kommer aller nærmest inn på i GoT. Tyrion, Littlefinger, Varys, Jorah Mormont, ser Davos – dette er kloke menn som må kunne maktspillet til fingerspissene for ikke å bukke under (ser Davos mistet riktig nok noen..). De likner middelalderens og tidlig nytids rådgivere, som i ettertid har fått et dårlig rykte som intrigemakere, fordi «hoffkultur» etter den franske revolusjon ble forbundet med dekadanse og korrupsjon.

GoT forsøker ikke å skjønnmale forholdene ved hoffet. Makten ligger der folk tror den ligger, sier Varys en gang. Den er en skygge, en liten mann kan kaste en lang skygge. Her er alle løgnere, sier Littlefinger til Sansa, og alle lyver bedre enn deg.

Bronn er den som tar dette perspektivet lengst. Han er Tyrions venn, men en betalt venn. Hvor langt er han villig til å gå for å forsvare sin herre? Ikke veldig langt. Jeg liker deg godt, men jeg liker meg bedre, svarer han da Tyrion ber ham kjempe en duell for seg. I Bronns univers er alt til salgs, og han legger ikke skjul på det. Og det er greit nok. Jeg liker deg fordi du er en samvittighetsløs egoist, sier Tyrion.

I dette universet er det langt på vei tilfeldig hvilken side man havner på. En gang blir Bronn spurt hvorfor han er ridder og ikke leiemorder. «Jeg antar jeg drepte de rette folka,» svarer Bronn.

Kongens all-/avmakt

Det er lett å fordømme hofflivet ved Kings Landing som gjennomkorrumpert. Men det har også mer positive sider, som det ikke er like lett å få øye på. Rådgivernes sterke stilling bunner i at de er nødvendige. En konge trenger råd, dels fordi han kan være en idiot (selv om de fleste idioter ikke vil ha råd, Theon påpeker at ondskap er en bedre egenskap for en konge enn idioti – riktignok før han selv blir offer for det), men først og fremst fordi makten bygges nedenfra. Kongen er nødt til å lytte til sine rådgivere for å få legitimitet for sine beslutninger.

«En dag skal du sitte på tronen og bestemme hva som er sant,» sier Cersei til Joffrey en gang han ikke får det som han vil. Men det tar ikke lang tid etter han er blitt konge før han utbryter: Jeg som trodde jeg kunne gjøre hva jeg ville som konge.

Faren Tywin gir den beste innføringen i kongens makt – og avmakt – overfor sin mer føyelige dattersønn Tommen. Hva er en god konge, spør han den unge mannen. En som er hellig? Nei, han dør av sult. En rettferdig konge blir felt av sin bror. Heller ikke en sterk konge, for å vinne slaget er ikke det samme som å herske (en kan til og med vinne slagene og tape krigen, slik Robb Stark gjør). Nei, den egenskapen en konge må ha er visdom. Og hva er så visdom?, spør Tommen. Å lytte til sine rådgivere.

Plikten til å gi råd

Her er vi tungt inne i middelalderen. Vasaller var ikke bare pliktige til å yte sine herrer krigstjeneste (auxilium), men også råd (consilium). Å rådgi var ikke primært et privilegium (selv om det også var det), men en plikt, fordi det bandt en til de beslutninger kongen traff. Middelalderkongen hadde mange måter å sikre støtte nedenfra gjennom samtykke og råd: lagtinget, riksmøter, uformelle kongsråd og mer formelle riksråd eller parlamenter.

Vi forbinder gjerne det engelske parlamentet med motstand mot kongen, med Magna Carta fra 1215 som det mest berømte eksemplet. Men da overser vi at slike forsamlinger i de fleste fall ble aktivt brukt av kongene som garantist for at deres beslutninger skulle få autoritet nedover og utover i samfunnet.

Vi skal heller ikke kimse av rådgivernes kunnskap. Det vi nedlatende kaller intriger kan like godt kalles sosial teft. En rådgiver skulle ikke være en etterplaprer. Da Cersei unnlot å komme til hærsamlingen mot de døde, anklaget Daenerys Tyrion for enten å være en tåpe fordi han ikke hadde forutsett Cerseis svik, eller en forræder fordi han hadde visst om hennes desertering og ikke sagt ifra. Motsatt var Daenerys nær ved å henrette sine rådgivere en gang de motsa henne ved en offentlig anledning. Dette er siste gang dere motsier meg i nærvær av fremmede, lød den dårlig skjulte trusselen.

Kristofer Hivju, spiller Tormund Giantsbane i «Game of Thrones». Her framstiller han Olav den hellige under Olavsfestdagene. (Foto: Getty)

Gavens logikk

Dette er et univers der alt er lov så lenge det lykkes. Som Tyrion påpeker: alle lyver, forskjellen er bare om de lyver overbevisende eller ei.

Ifølge erkebiskop Øystein Erlendsson (r. 1157-88) døde Olav den hellige fordi han gav lik rett til fattige og rike, noe stormennene fant helt utålelig og drepte ham. I ettertid ble Olav en helgen for sin rettsindighet, og vi omfavner hans ideal om likebehandling.

Men samtiden dømte ham annerledes. For dem var det helt naturlig at de mektige ble bedre behandlet enn de fattige. Middelaldersamfunnet ble styrt av personlige relasjoner, og det gjaldt derfor å ha «mektige venner», slik en tidligere LO-leder formulerte det. Det fantes ikke noe «sikkerhetsnett» i form av en stat til å ivareta innbyggernes interesser. For middelalderens mennesker var det viktigste å ha mange og mektige venner. Likebehandling var verken noe ideal eller realitet for dem.

Også kongen bygde sin makt på personlige relasjoner. Når det kongsideologiske Kongespeilet fra ca 1250 som i fagre ordelag proklamerte kongens aldri sviktende rettferdighetssans skulle angi konkrete grunner for hvorfor en burde oppsøke kongen, var et kronargument at en med kongens støtte kunne få sin vilje, og det uansett om ens sak var god eller dårlig. Som de kongelige ombudsmennene Arya møter forteller: Vi drar rundt og holder kongens fred. Som i praksis betydde å plyndre og voldta for fote.

For oss er gaver forbundet med korrupsjon. For middelalderens mennesker var gaver en helt integrert del av politikken. Gulatingsloven sa at en som ikke gikk gjengjeldt en gave kunne kreve sin egen gave tilbake. Gavebytte var regulert av strenge normer, og de var like gjensidige som hevnplikten. Til tider kunne de være like aggressive også. En stor gave var ikke så mye en velgjerning som det var en utfordring: gir du meg ikke tilsvarende tilbake står du i gjeld til meg – du er «min» mann. Slik skapte man avhengighet.

Harald Hårfagre vant over småkongene i det avgjørende slaget ved Hafrsfjord rundt 885. (Sverd i fjell av Fritz Røed. Getty)

Den sårbare rådgiveren

Rådgiveren i GoT har ikke bare betydelig makt, han er også svært sårbar. Min yndlingsepisode i GoT er en gang Littlefinger og Cersei møtes i Kings Landing. Cersei kommer med en spydig kommentar om at Littlefinger er en vulgær oppkomling. Da svarer Littlefinger at han vet ting om henne og hennes bror som hun nok skulle ønske var forblitt hemmelig, og fortsetter: «Det er en ting folk fra prominente familier ofte glemmer: Kunnskap er makt.» «Grip ham», roper Cersei til sine vakter, «drep ham». Før hun i siste øyeblikk ber dem vente og sier til den skrekkslagne rådgiver: «Makt er makt».

Rådgiveren balanserer på en stram linje: han bestemmer ikke, men får fort skylden hvis noe går galt. «Hold dine venner nær, men dine fiender enda nærmere», er den beste oppskriften på å overleve i en verden der enhver står seg selv nærmest, men også er innvevd i komplekse nettverk de ikke selv kan overskue. Dette gjelder selv kongen som sitter på jerntronen.

Hans Jacob Orning

Professor i middelalderhistorie ved Institutt for arkeologi, konservering og historie, Universitetet i Oslo.

Hold deg oppdatert på Fagsnakk

Abonner på Historie, religion og filosofi