Hvordan hjelpe deltakerne til en vellykket arbeidspraksis? Del 4 av 4

1. Deltaker får selvtillit og mestringsfølelse

Vi opplever at mange innvandrere vi er i kontakt med, inkludert våre deltakere, kjenner på den samme frustrasjonen jeg nevner over. For å kunne overvinne slike følelser oppmuntrer vi dem til å være delaktige og aktivt finne praksis selv. Den pedagogiske begrunnelsen for valget vårt er Vurdering for læring, som har blitt brukt i Norge siden 2010. Metoden, som gir elever mulighet til å sette seg mål og aktivt jobbe for å nå disse målene, gir gode resultater. Flere forskningsrapporter viser at tydelige mål og det å være aktiv i egen læringsprosess øker motivasjon og mestring. (a)

Å skaffe seg arbeidstrening er et tydelig og oppnåelig mål, som det viser seg at våre deltakere de mange årene vi har jobbet med arbeidsrettet norskundervisning, klarer å nå. Deltakerne i voksenopplæringen er voksne, ressurssterke mennesker. De trenger å forholde seg til arbeidsstedet med minimal innblanding fra lærere. Dette er den vanskelige veien å gå – i begynnelsen. Det er lettere for lærere å ta en ringerunde og få deltakere plassert ut i arbeidspraksis, enn å prøve å overbevise usikre og engstelige deltakere med lavt selvbilde om at de klarer dette selv. Men det er nettopp den redselen som skal kureres ved å la dem våge å gå ut selv og finne ut at dette klarer de! Det gir en egen, uvurderlig mestringsfølelse som kan komme godt med i møte med fremtidige arbeidsgivere og i andre liknende situasjoner.

2. Deltaker utvikler og får prøvd ut egne antakelser og holdninger

Mange deltakere kommer fra land med mye korrupsjon, der det er nærmest umulig å få jobb eller en fot på innsiden i bedrifter. Man må kjenne noen som kjenner noen, eller bestikke noen for å få jobb. Disse deltakerne tenker at læreren har kontakter, og om man holder seg inne med læreren, kan læreren lett fikse en egnet praksisplass. I Norge skal de lære at her er det mye mindre korrupsjon, og det skal gå an å få jobb basert på utdanning, arbeidserfaring og arbeidsmoral. Så når de selv har våget seg ut og opplevd at systemet fungerer uten korrupsjon, har de kommet langt med å forstå det norske samfunnet og sannsynligvis blitt kvitt sine negative antakelser og holdninger på dette feltet.

3. Vi vil skape forståelse av hva et velferdssamfunn er

Deltakere kan ha liten forståelse av hva et velferdssamfunn er, og bli passive mottakere i stedet for aktive bidragsytere. Et velferdssamfunn er bygget på at man må yte før man kan nyte. Hvis jeg kan bruke meg selv som eksempel igjen: Jeg kommer fra et afrikansk land der normalen er at alle bryr seg kun om sitt. Ingen bryr seg om det samfunnet eier felles. Jeg tar bare vare på det som er mitt, og stjeler gjerne fra fellesskapet for å berike meg selv. Jeg glemmer aldri den gangen det ble installert nye toaletter på et helt institutt på universitetet hvor jeg studerte. Da vi skulle bruke dem dagen etter, var alle sammen stjålet. Toalettskålene var kappet av rørene og tatt med. Alt annet i nærheten ble vandalisert i prosessen. Manglende respekt for det felles eide gjenspeiles i mye ellers i samfunnet. Ledere som stjeler offentlige midler som ellers skulle gagne de ressurssvake, er ett eksempel. Man har et offentlig system som befolkningen ikke stoler på. Mange misbruker offentlige midler og andres eiendeler ved første anledning.

Egen innsats bidrar til bedre forståelse for systemet

Baksiden av en slik egoistisk og kortsiktig holdning er jo at når folk havner i krise, finnes det ikke et offentlig system som kan hjelpe dem. Har man ikke penger selv eller rike, snille slektninger, får man ikke behandling når man er syk. Mister man jobben, risikerer man å sulte og miste bolig uten videre. Med bakgrunn fra den typen erfaringer er det veldig fristende å bare ta det med ro og ikke bidra i Norge siden man får hjelp av det offentlige uansett. Man eier ikke skam, rett og slett. Mange innvandrere fra Afrika og deler av Asia kommer fra slike forhold. På norskkurs skal de lære både språk og viktige sider ved det norske samfunnet. Vi opplever at ett av de store stegene mot å forstå hvordan ting fungerer i Norge, er å ta ansvar for arbeidstrening som muligens kan lede til jobb. Den selvstendigheten kan gi en forståelse for at alle må bidra om vi vil fortsette å ha det like bra i Norge.

... ett av de store stegene mot å forstå hvordan ting fungerer i Norge, er å ta ansvar for arbeidstrening ...

4. Deltakere setter mer pris på praksisplassen og utbyttet blir bedre når de har kjempet for den

Det er et kjent fenomen at det man kjemper for å få, kjemper man for å beholde. Når deltakere får tildelt en praksisplass uten egen innsats, skjønner de ikke hvor verdifull den er, og hvor mye noen andre har jobbet for å skaffe den. Dette kan føre til at de ikke er like dedikerte og engasjerte i jobben, og gir et dårlig inntrykk. De kan dermed miste mulighet for jobb etter endt praksis. Men når de selv har kjempet, vært forskjellige steder og fått 20 nei før de endelig får et ja, vet de at de må holde seg skjerpet på praksisplassen for å slippe å gjennomgå søkeprosessen på nytt. Dette gir meget dedikerte deltakere og resulterer ofte i ansettelser.

For mye hjelp fører til lavt engasjement

Vi har flere eksempler på akkurat denne situasjonen. Vi fikk en deltaker som hadde vært en del år på norskkurs og i NAV-systemet, uten å komme seg særlig videre. NAV hadde plassert henne ut i praksis flere steder, og ting bare skar seg. Da hun begynte hos oss, ga vi veldig klar beskjed om at hos oss måtte hun ut og finne praksis selv. I samarbeid med henne klarte vi å finne mulige praksissteder både i nærheten av der hun bor, og i sentrum der hun ønsket å finne noe. Etter hvert kom hun tilbake og rapporterte at hun hadde vært de fleste stedene på lista, uten å få positivt svar. Vi var litt mistenksomme og bestemte oss for å ringe noen av stedene for å sjekke. Der fant vi ut at hun ikke hadde levert søknad til noen av stedene. Det ble mye frem og tilbake og gikk veldig lang tid. Til slutt bestemte vi oss for å gjøre det vi ikke skal gjøre. Vi hjalp henne mer enn vi burde. Vi ble med henne på intervju og jobbet hardt for å selge henne inn i bedriften. Hun fikk praksis mest på grunn av vår innsats, og ikke egen. Det gikk ca. 3 uker før vi fikk beskjed fra firmaet om at hun ikke fungerte i det hele tatt og måtte ut. Etter den erfaringen har vi vært enda mer forsiktige med å finne arbeidspraksis for deltakere uten at de selv er aktivt med i prosessen.

5. Arbeidsgiver får et positivt inntrykk av deltaker

Gang på gang opplever vi at arbeidsgivere er veldig positive når en deltaker tar kontakt selv, i motsetning til når en lærer eller noen i NAV kontakter dem på elevens vegne. Det at de er oppegående nok til å oppsøke en praksisplass selv, løfter dem ut av bunken med de mange useriøse praksisplasskandidatene som til slutt bare skaper hodebry og mye ekstra arbeid for bedriften. Jeg husker en Rema 1000-sjef som sa det rett ut til meg at min elev fikk praksis fordi hun oppsøkte ham selv. Hun snakket norsk kun på A2-nivå, men hun fikk praksis og fast jobb etter 4 måneder der. Arbeidsgiveren hadde hatt mange i praksis som var utplassert hos ham av en eller annen offentlig eller privat aktør. Mange av disse kandidatene viste seg å fungere dårlig. Derfor hadde bedriften sluttet å ta inn folk. Men så gjorde de et unntak med denne eleven, nettopp fordi hun kom selv. Så selv om deltakere ikke alltid tror det, er det bedre for dem å gå alene til mulige praksisplasser. Da viser de at de er selvstendige, selvgående og at de faktisk kan jobbe. De trenger ikke at noen leier dem.

6. Vi må ransake oss selv og hvordan vi ser på deltakerne

Avslutningsvis anbefaler vi på det sterkeste at lærere ransaker egne antakelser og holdninger for å se om disse kan være til hinder for elevens utvikling og jobbmulighet. Hvordan ser vi på deltakerne? Ovenfra og ned, eller som likeverdige? Umyndiggjør vi dem ved å ikke la dem være delaktige i sin egen prosess, eller ved å ikke stole på at de er ressurssterke og klarer det meste selv? Dette er voksne mennesker som har hatt nok ressurser og vilje til å reise fra eget land, enten for å søke lykken i kjærlighet og arbeidsliv, eller fordi de bodde i et krigsherjet land. Det krever masse mot, planlegging og organisering. Når deltakerne har kommet seg hit til Norge, hvorfor tror man at de ikke er i stand til å gå rundt med CV-en sin og presentere sine ressurser?

Veiledning, ikke hjelp

La tvilen du eventuelt har om deltakernes ressurser, komme deltakerne til gode. Du vil kunne bli overrasket over hvem som faktisk fikser seg praksis raskt og får jobb, det kan være den du trodde aldri skulle klare det. Deltakerne selv kan komme til å bli overrasket. Vi må være forsiktige med å stakkarsliggjøre ressurssterke individer. Dersom en deltaker er friskmeldt av helsevesenet, skal ikke vi sette merkelapper på vedkommende. Vedkommende er frisk nok, sterk nok og har ressurser nok til å stå opp for seg selv! Tør vi minne om at enkelte har sett og opplevd ting vi nordmenn knapt kan forestille oss, og at noen har hatt en fluktrute som kun de modigste ville våget? Vi har ingen grunn til å tenke at de ikke skal kunne klare å navigere i det norske samfunnet. De trenger veiledning, ikke hjelp. Deltakerne har lærer og skole eller tiltakssted i ryggen, og således et apparat rundt seg. Det holder lenge.

Vår siste kjepphest er å ikke kommunisere med ektefeller, naboer eller venner av deltakeren, men med deltakeren selv. Det er eksempelvis ikke ektefellen som går på norskkurs hos oss. Det er ikke ektefellen som skal sette seg mål de aktivt skal jobbe for under vår veiledning. Det er deltakeren som skal sette seg individuelle mål og ta i bruk egne ressurser, men deltakeren må gjerne bruke nettverket sitt hvis det leder frem mot målet.

a) Vurdering for læring – om satsingen