Fagsnakk fra Cappelen Damm

Smilende jente henger i klatrestativ

Lek: En øyeblikkets manifestasjon av at livet leves her og nå og i en kropp som er i bevegelse. Bevegelse er liv, og derfor spiller lek en så avgjørende rolle i ethvert tidlig liv.

Lek i barnehøyde

Jeg bor like ved en skog. Jeg liker å løpe der. Når jeg skal bort til skogen, passerer jeg et pleiehjem. Der er det stille. En gang i blant ser jeg noen av beboerne passere. Ofte i en rullestol, med en hjelper som triller dem av sted. Ved siden av pleiehjemmet ligger det et opptreningssenter. Det skal jeg også forbi på vei til skogen. Inne bak senterets vinduer trener mennesker som gjerne vil bli i stand til å røre og bevege seg, slik de en gang kunne. De vil ha noe av livet tilbake.

Jeg kommer til skogen og kan bevege meg – ikke spesielt raskt, men nok til å merke at jeg lever og er i vigør. I neste øyeblikk hører jeg høye og lyse stemmer. Det gjør jeg nesten hver gang jeg skal bort til skogen. Stemmene kommer fra en skole som ligger like ved. Jeg løper forbi skolegården, stanser opp og ser og hører glade barn i bevegelse. De løper etter hverandre, klatrer opp, hopper ned, tar tak i hverandre, hyler, kaster en ball, tar brytetak, roper og skriker. Ingen later til å stå stille her, i motsetning til på pleiehjemmet jeg nettopp gikk forbi. Der var stillheten fremtredende.

Jeg løper videre og kjenner etter i kroppen min. Er ikke beina litt stive i dag? Jo, men det går over etter en stund, det er min erfaring. Det går et stykke tid, jeg løper og passer på å ikke snuble i røtter eller stubber på stien. Jeg merker at jeg lever.

Mens jeg løper, dukker det opp minner fra min tid som barnehagelærer. Det jeg nettopp så og hørte i skolegården, kjennetegner jo også barnas lek i barnehagen. Det var et visst støynivå, men det ble man vant til. Både inne og ute. Og ikke minst en dynamikk; over alt en vrimmel av kropper i bevegelse. Fram og tilbake. Opp og ned. Ikke fysiske kropper som beveget seg fra A til B med en viss målbar kraft, energi og styrke, men levende kropper som gjerne vil merke livet.

Barn er framfor alt taktile vesener. Deres lek er langt på vei et taktilt fenomen, noe som naturligvis ikke utelukker synets og hørselens viktige rolle. For barn gjelder det å komme i berøring med noe eller noen. Det husker jeg. Det er den helt spesielle barnlige måten å merke livet på. Ta på sanden, hoppe i vannpytten, hyle av glede. Rulle seg i søla. Gjøre bevegelser som en sprellemann. Fekte med armer og bein. Og som en svært viktig del av det: Merke i meg selv, i magen min, at akkurat nå er jeg sammen med min beste lekekamerat.

Slik husker jeg barnas lek. Ikke som en forberedelse til noe senere i livet, slik læreplaner skrevet av voksne vil den skal være. Forberedelser til skolen, arbeidet, fritidslivet. Nei, som en øyeblikkets manifestasjon av at livet leves her og nå og i en kropp som er i bevegelse. Bevegelse er liv, og derfor spiller den en så avgjørende rolle i ethvert tidlig liv. I barndommen som lek. Som en elementær glede ved å være i bevegelse – litt på samme måte som kroppen min, som nå er i ferd med å komme i gang. Og slik kan vi forstå barns lek som et liv i bevegelse.

BIlde av boka Lek
Barns lek er kanskje det mest omdiskuterte temaet i barnehagepedagogikken. I «Lek» presenterer nordiske forskere ny kunnskap om barns lek. Bidragsytere i boken er: Maria Øksnes og Torben Hangaard Rasmussen (red), Kjetil Steinsholt, Dion Sommer, Kristin Danielsen Wolf, Einar Sundsdal og Hanne Verum Sørensen. Intervju med Wendy Russell.

Torben Hangaard Rasmussen

er pedagog, forfatter og uavhengig forsker. Han har skrevet bøker og artikler om lek, pedagogikk, fenomenologi og hermeneutikk. Han er med i styregruppen for nettverket Eksistensiel fænomenologi.

Hold deg oppdatert på Fagsnakk

Abonner på Barnehage