Fagsnakk fra Cappelen Damm

Kleio, historieskrivingens muse. Credit: iStock, Dance60

Fagfornyelsen og forslaget til ny læreplan i historie

I utkastet til ny læreplan i historie heter det om fagets relevans at historie skal gi elevene redskaper til å forstå egen identitet og vår tids utfordringer, og til å lære om ulike perspektiver og kildekritisk tenkning. Det er vanskelig å være uenig i disse utsagnene. Historie har alltid vært orientert mot samtidig relevans; historieforskningen har alltid vært et speil av hva samtiden har vært opptatt av.

Men siden 1800-tallet har vi like fullt hatt et ideal om at fortiden skal forstås på sine egne premisser. Og selv om dette kanskje i siste instans er umulig, har det vært et svært viktig ideal, fordi det har vært en buffer mot å se fortiden kun i lys av nåtiden, i sin mest ubehagelige variant som en legitimering av nåtidige maktforhold.

Uten nærmere presisering av hva som er «før», blir «før og nå» langt på vei redusert til en kontrast mellom hvordan vi gjør ting i vårt moderne samfunn og i tidligere tider.

En læreplan som fokuserer på store spørsmål i lys av vår tids behov

Utkastet til ny læreplan går langt i å definere hva som er nyttig i form av verdier som demokrati, kritisk tenkning etc. Rent konkret skal man lære om disse verdiene gjennom å følge «store spørsmål» bakover i tid: Hvordan har mennesker gjennom tidene skaffet seg mat, organisert samfunn, brukt ressurser, utkjempet kriger?

Det å ta utgangspunkt i gjenkjennelige tema og følge dem bakover i tid kan nok skape interesse blant unge mennesker, men hvor mye lærer de egentlig om fortiden på den måten? I læreplanen er temaene gjengitt ett for ett (mat, samfunn, kultur og religion osv.) Uten nærmere presisering av hva som er «før», blir «før og nå» langt på vei redusert til en kontrast mellom hvordan vi gjør ting i vårt moderne samfunn og i tidligere tider. Jeg vil tro at aller fleste lærere vil lære elevene om forskjellen mellom antikken og middelalderen, steinalder og jernalder. Men jeg finner det betenkelig at læreplanen ikke noe sted presiserer at fortiden består av ulike historiske epoker.

Læreplanen legger til grunn en snever fortolkning av samfunn

For det andre ser læreplanen hvert «store spørsmål» isolert. Men er det noe de siste 50 års kulturhistorie har lært oss så er det at samfunn er sammenhengende. «Kultur», slik antropologen Clifford Geertz så det, er selve samfunnsveven, måten mennesker tolker og forstår og handler i verden på.

Skal man få et minstemål av innsikt om dette i andre samfunn enn vårt eget, er det en forutsetning at man ser på kompleksiteten og helheten i fortidige samfunn. Jeg har tro på at lærerne vil følge dette opp med SPØKT-modellen (sosiale, politiske, økonomiske, kulturelle og teknologiske forhold) i bakhodet. Kanskje kan man også si at læreplanen åpner for en slik forståelse gjennom begrepet om «dybdelæring», som slik jeg forstår det går ut på at man skal gå «dypt» inn i enkeltområder med siktemål å oppnå en bedre forståelse gjennom konkrete eksempler. Dette er en god målsetning. Det er først når man blir konkret at man virkelig lærer noe om andre samfunn.

 

Det er først når man blir konkret at man virkelig lærer noe om andre samfunn.

Læreplanmålene bygger på en moderne forståelse av krig og konflikt. Credit: iStock, The-Vagabond.

Krig og konflikt sett med moderne briller

Men er en læreplan der nytten allerede er definert ut fra vår tids behov egnet til å utlodde en slik type kunnskap? La meg ta som utgangspunkt hvordan et sentralt aspekt ved menneskers liv er tematisert: krig og konflikt.

Krig og konflikt er bredt dekket i førsteutkastet til nye læreplanmål, med særlig følgende kulepunkter:

  • Beskrive hvordan og hvorfor stater til ulike tider har underlagt seg landområder og hvordan befolkningen der har forsøkt å styrke sine rettigheter eller å frigjøre seg
  • Undersøke bakgrunnen for sentrale kriger og konflikter i ulike perioder
  • Diskutere hvorfor bakgrunnen for samme krig eller konflikt kan fremstilles forskjellig
  • Gjøre rede for hvordan ideologier og tankesett har bidratt til undertrykkelse, terror og folkemord
  • Undersøke fredsslutninger fra ulike perioder og vurdere den historiske konteksten de ble til i og i hvilken grad de bidro til å skape fred, samarbeid og forsoning
  • Forklare hvordan mennesker i krigssituasjoner hadde ulike handlingsrom og tok ulike valg, og diskutere hvilke konsekvenser det fikk for dem.

Dette er i og for seg interessante og sentrale spørsmål å ta opp hvis vi ser det fra vårt synspunkt i dagens Norge. Men disse målene har noen blindsoner. Krig og konflikt er her først og fremst satt i sammenheng med stater, og som kontrast til en tilstand av «ikke-krig», nemlig fred. Dette er en utpreget moderne, vestlig forståelse av krig og konflikt, som passer med den velkjente standard-definisjonen av en stat som den instans som har monopol på legitim voldsbruk (Max Weber).

Gutta på skauen i middelalderen

Men det gir ikke nødvendigvis en god forståelse av hvordan krig og konflikt har fungert i fortiden. For det vi kaller krig er ofte noe langt mer diffust og omstridt. La oss ta som eksempel «borgerkrigstiden» i Norge (ca 1130-1240). Dette er som oftest blitt framstilt som en kaotisk og voldelig periode, som lykkeligvis ble avsluttet da Håkon Håkonsson (r. 1217-63) klarte å slå ned opprørerne. Det siste tilskuddet til fortellingen er filmen «Birkebeinerne» (2016), der birkebeinerne nærmest er framstilt som «gutta på skauen» i en nasjonal frihetskamp mot de dansk- og pavevennlige baglerne (slike paralleller ble også trukket av skuespillerne).

«Birkebeinerne» er selvsagt underholdning og skal få lov til å være det. Men der filmen ser verden i svart-hvitt, var kampen mellom baglere og birkebeinere langt mer «fifty shades of grey». For det første gikk alliansene (og motsetningene) på kryss og tvers av flokkene, og ofte innad i de enkelte familier. Dette var ingen ulykke, men tvert imot en garanti for å alltid ha en på vinnerlaget.

For det andre foregikk det en nærmest konstant rivalisering innad i de to flokkene om lederskapet. Selv kong Sverre, som i sin egen saga kunne forme fortiden nesten som han ville, kunne ikke legge skjul på at han alltid måtte overbevise andre – ren tvang holdt ikke.

En moderne og nasjonal fortolkningsramme

For det tredje foregikk denne kampen på en større arena enn den nasjonale. Det er ingen tilfeldighet at det på samme tid var «borgerkriger» både i Norge, Danmark, Sverige og Island. Gruppene søkte ikke bare støtte utenlands, enkeltmenneskene var også innfiltrert i nettverk som ikke kjente nasjonale grenser.

Er dette så viktig da, kan man spørre? Det er jo lenge siden, og det viste seg uansett at kongene vant til slutt. Jo, vil jeg mene. Kaller vi slike konflikter kriger eller borgerkriger lanserer vi samtidig staten som en overindividuell størrelse a la Hobbes’ Leviathan. Men disse konfliktene ble utkjempet av mennesker som hadde sine nettverk, nettverk som gikk på tvers av staten, og som var drevet interesser som ikke kan utdefineres som «korrupsjon» eller «egeninteresse».

Da kong Håkon hadde overvunnet sine siste rivaler, var noe av det første han gjorde å lage en fortelling om at han hadde gjort slutt på en tilstand av lovløshet og sammenbrudd, det senere historikere har kalt «borgerkrigene». Det kong Håkon overvant var imidlertid ikke kaos og anarki, men et samfunn der ting fungerte, bare på andre vilkår; et samfunn der rivalisering og maktkamp ikke i seg selv var en trussel mot samfunnet, men en iboende del av det. Statsløse samfunn har en rekke måter å løse konflikter på, hvorav de fleste er fredelige (også trusselen om å bruke vold). Når vi leser sagaene legger vi merke til volden, ikke til at de aller fleste konfliktene faktisk ble løst ved forlik.

Statsløse samfunn har en rekke måter å løse konflikter på, hvorav de fleste er fredelige (også trusselen om å bruke vold).

Der middelalderens mennesker kunne utøve «vold», har vi i dag overlatt dette til staten, og kaller det ikke lenger «vold», men makt.

Vold og makt i fortid og nåtid

«Vold» er og alltid har vært en omstridt kategori. Vold er avledet av det norrøne ordet «vald» som betyr makt. Der middelalderens mennesker kunne utøve «vold», har vi i dag overlatt dette til staten, og kaller det ikke lenger «vold», men makt.

Dette er ikke ordkløveri, for det betyr at de aller fleste mennesker gjennom historien legitimt har kunnet være det vi vil kalle «kriminelle», dvs de har kunnet «ta makten i egne hender», og dette uten at det innebar at samfunnet var kaotisk eller regelløst. Vår intuitive reaksjon er å rygge tilbake fordi vi sidestiller orden med stat – samtidig som vi nokså bevisstløst importerer denne oppfatningen ikke bare til vår fortid, men også til resten av verden. I dag dreier for eksempel dette dilemmaet seg om hvorvidt Vesten skal forsøke å gjenskape resten av verden i sitt bilde gjennom å intervenere i ikke-vestlige kriger. Dilemmaet har ingen enkel løsning. Men det har i det minste kommet opp en problematisering av omkostningene ved slike inngrep, som i Libya, Afghanistan etc.

Vi må tørre å la unge mennesker reflektere over annerledeshet!

Jeg mener ikke at vi skal kaste vrak på vår historiske arv, som vi har all grunn til å være stolte av. Men vi må sette unge mennesker i stand til å reflektere rundt slike spørsmål uten at det skal innevarsle at våre verdier undermineres. I virkeligheten har Vestens verdier aldri vært så nær universell dominans som i dag. Det er i de aller fleste henseender en god ting, fordi de har skapt grunnlag for en frihet og velstand ingen vil eller bør gi slipp på.

Nettopp derfor må vi tørre å utforske andre verdener. Disse verdenene er samtidige i form av mennesker vi møter som ikke har samme verdigrunnlag som oss. Og de er fortidige fordi de finnes midt iblant «oss nordmenn» dersom vi går langt tilbake i tid, og dersom vi går til historien uten en fasit om hva den skal fortelle oss om vår identitet og vår vei fram til den. For når fortiden bare blir veien mot nåtiden, forsvinner ikke bare det som er annerledes, det vi ikke umiddelbart forstår. Da blir også menneskene umyndiggjort som ledd i den uavvendelige utviklingen mot dagens samfunn. Om vi skal skape myndige individer bør vi ikke bare lære dem om demokrati, men også om hvordan fortidens mennesker hadde valg og muligheter som var helt annerledes enn våre.

Credit: iStock, Richard Clarke

Hans Jacob Orning

Professor i historie ved Institutt for arkeologi, konservering og historie, Universitetet i Oslo.

Hold deg oppdatert på Fagsnakk

Abonner på Historie, religion og filosofi