Den tyske samfunnsforskeren Max Weber døde for 100 år siden. Han er etablert som klassiker innen fag som statsvitenskap, sosiologi, økonomisk historie og diverse utgaver av organisasjonsfaget.
Innlegget er skrevet i forbindelse med den nye utgivelsen Max Weber. Aktuelle perspektiver.
Weber skrev tidvis vanskelig og utforskende, og mange av hans arbeider var å regne som uferdige utkast. Mest kjent er hans studie om Den protestantiske etikk og kapitalismens ånd, et arbeid som anskueliggjør forholdet mellom fremveksten av en viss type kristendom og den rasjonelle kapitalisme. Verket formulerte en etikk med disiplinert livsførsel og hardt arbeid som sentrale elementer, som skulle vise at den enkelte var utvalgt av Gud. Denne etikken var – satt på spissen – skreddersydd for kapitalismens krav om akkumulasjon og sparing. Webers tese blir til dags dato diskutert innen flere fag, også teologi.
I dag kan vi spekulere på den rasjonelle kristendommens videre utvikling: Vil den slå over i ren sosiallære? Trenger man en guddom i et rasjonelt sosial-politisk system? Trekk ved gudstjenester innen Den norske kirke kan tyde på at religiøs mystikk er ute, mens allmenne politiske temaer er desto mer aktuelle. For en samfunnsforsker er det interessante – som det var på Webers tid – virkninger av religion, sosiologisk sett, ikke hva medlemmer av religiøse samfunn selv måtte mene om sin religion.
Den borgerlige Marx
Weber er av enkelte blitt kalt «den borgerlige Marx» fordi han angivelig snudde Marx på hodet. Som kjent vektla sistnevnte materielle forhold i sine forklaringer. Å si at Weber gjorde det motsatte, er for enkelt. Snarere hadde Weber flere dimensjoner i sine forklaringer: én enkelt årsak identifiserte han aldri. Metodisk var han tilhenger av det vi i dag vil kalle «metodologisk individualisme», som betyr å legge vekt på handlende aktører. Men i motsetning til deler av den abstrakte – for ikke å si virkelighetsfjerne – økonomiske vitenskap, vektla Weber aktørenes reelle motiver, som lå til grunn for sosiale handlinger. Handlinger kunne være drevet av snever nytterasjonalitet, men også være basert på vaner, verdier eller følelser. Så kan det med Weber diskuteres om det sistnevnte i det hele tatt er handlinger. Dreier det seg kanskje heller om impulser?
Intense metodedebatter
Weber var professor i faget som het nasjonaløkonomi. Det var først ganske sent i livet at han viet seg til en systematisk avklaring av begreper innen sosiologien, faget som senere i størst grad skulle trykke ham til sitt bryst. Datidens økonomi var preget av tidvis intense metodedebatter: I hvilken grad kunne man lage generelle modeller for menneskelig handling og dets konsekvenser? Økonomer fra det som ble kalt grensenytteskolen vektla generelle modeller, mens de intellektuelle motstanderne i den tyske historiske skole vektla det unike ved historiske hendelser. Vi kan vel kjenne igjen denne noe karikerte motsetningen i dag mellom fag som samfunnsøkonomi og historie. Webers løsning var noe midt imellom: Forskerne burde utvikle historisk betingede modeller, kalt idealtyper, som virkeligheten skulle måles mot. Den kapitalistiske ånd var nettopp en slik idealtype, med grunnlag i virkeligheten, men den kunne ikke gjenfinnes empirisk i sin fulle form. En annen idealtype Weber ble berømt for, var skildringen av det moderne byråkrati
Byråkratiet og byråkratisering
Det sies ofte at «alt er så byråkratisk!» Man burde heller stille seg spørsmålet: Hva er alternativene til det rasjonelle byråkrati? Weber var blant de første som beskrev byråkratiet, den rasjonelle upartiske forvaltning. Det var en effektiv maskin uten følelser, uten «trynefaktor», en maktpyramide der ordrene gikk fra topp til bunn, ned til den flittige embedsmann som fullt ut skilte mellom byråkratiske og private interesser. Byråkratiet var og er en del av det moderne samfunn. Byråkratiets fremvekst, med vekt på kalkulasjon og forutsigbarhet, er en forutsetning for den rasjonelle kapitalismen, ja endog en del av den rasjonelle livsførsel.
I dag vet vi at byråkratiet har mange former, men gjelder ikke de samme regler om dokumentasjon og kalkulasjon på juridisk grunnlag? Er ikke den byråkratiske logikk skilt fra den politiske, like klart som den individuelle religion er adskilt fra den enkeltes rolle i forvaltningen? Det moderne samfunn kjennetegnes ikke minst av skillene mellom sfærer, der en sammenblanding lett kan bli både uklar og i verste fall totalitær.
Er så samfunnet blitt stadig mer byråkratisk? Det er et spørsmål om hva vi måler. Ser vi på antall offentlig ansatte i forhold til samlet arbeidsstyrke, er jo svaret ja, men alle offentlig ansatte er vel ikke byråkrater? Og er byråkratiet forbeholdt det offentlige? Nei, svarte Weber, og svarer vi i dag. Det rasjonelle byråkrati preget også den moderne private bedriften.
Verdier i evig strid
Weber hadde i likhet med Marx blikk for konflikter, men så ikke klassekonfliktene som grunnleggende. Vi kan kanskje si at han hadde et mer nyansert blikk på sosiale konflikter, et konfliktsyn tilpasset det moderne samfunn, som ikke minst er preget av profesjonskamper. Som den bekymrede borger Weber var, så han ikke fremtiden i et klasseløst samfunn etter arbeiderklassens seier, selv om han hadde sympati for deler av det moderne sosialdemokrati. Weber hadde dog liten sans for følelsesmessig basert rasjonalitet, han hadde bare forakt til overs for de unges idealistiske drømmer om det sosialistiske paradis, snarere tenkte han i form av konsekvensetikk. Et romantisk-utopisk samfunnssyn lå ham fjernt.
Weber fremhevet at forskere har som plikt å skille mellom er og bør. Problemstillinger i vitenskapen kommer fra samfunnslivet og har en normativ side, men metodene vi anvender, skal være uavhengige av verdier. Det krever disiplin av den enkelte forsker for å holde politisk-funderte verdier unna.
Weber er blitt kjent for slagordet om at det rasjonelle jernbur er blitt vår skjebne. Han benyttet ikke akkurat de ordene, det skyldes mer en dårlig oversettelse til engelsk i sin tid, der det tyske «stahlhartes Gehäuse» ble til iron cage. Nyere oversettelser bruker heller uttrykk som «steel-hard casing« og «shell as hard as steel.» Men vår skjebne er rasjonaliteten, uavhengig av hvilken politisk side som vil vinne. Sosialisme eller kapitalisme? En snever rasjonalitet vil uansett ligge til grunn. Dagsaktuelt kan vi jo minne om enkeltmenneskets frihet i overvåkningens tidsalder, med den frivillige overvåkning i form av facebook, utlevering, hemningsløst prat, og i det skjulte NSA, registreringer, kamera og netttrafikk, de mange små jernbur, eller kanskje stålkapper vi kan kaste av oss.
Så hva kan vi gjøre? Det beste vi kan gjøre, er å holde ut. Weber lover oss ikke all verden, men gir oss en rekke bekymringer. Han er en lite egnet teoretiker for dogmatiske politikere og visjonære. Kanskje passer et sitat fra tidligere forbundskansler i Vest-Tyskland, Helmut Schmidt, bra til den weberske holdning: «Den som har visjoner, bør oppsøke lege.»
I dag ville Weber sannsynligvis – skjønt det er en spekulasjon – ha analysert ideologien om «mangfold» og «multikultur» like iskaldt som han analyserte den tidlige russiske kommunismen. Men Weber var ikke determinist: Det er ingenting som må skje. Det finnes tendenser i samfunnsutviklingen, ikke lovmessigheter. Det må vi kunne fortolke som en optimistisk innsikt, fra en ellers ikke alltid optimistisk tenker.
Så hvorfor lese Weber i dag?
Alfred N. Whitehead hevdet at «a science which hesitates to forget its founders is lost». Whitehead tok feil hva samfunnsvitenskapen angikk. Spørsmålet er snarere hvordan vi forholder oss til klassikerne. Man kommer ikke utenom den inspirasjon de gir oss, de har stilt tilsynelatende evige aktuelle spørsmål. Max Weber er en garantist mot enkle løsninger og sammenhenger. Hans arbeider lærer oss å se nøkternt på verden og utfordrer våre egne posisjoner og standpunkter. I dag som tidligere er samfunnsforskere og andre en del av en økonomiske og politiske kontekst. Vi kan ikke stille oss selv utenfor det menneskeskapte, det fordrer en nøktern verdiavklaring for å utarbeide teorier og hypoteser om forhold man selv er en del av. Og fag som økonomi, sosiologi, statsvitenskap, organisasjon og ledelse – hva skulle det være om ikke menneskeskapt?