Pieter Isaacsz: Maleri av Christian Kvart malt av Pieter Isaacsz (Det Nationalhistoriske Museum, Frederiksborg)
Gyldenløvene del 1: Christian Kvart og hans barn
I løpet av tre deler vil vi se på en kuriøs del av dansk-norsk historie på 1600- og 1700-tallet, nemlig kongenes mange utenomekteskapelige barn. Det var ganske mange av dem. Hvem var de, og hva skjedde med dem? Evnene de hadde varierte, men noen av dem endte opp med å spille til dels betydelige roller i historien, både fortjent og ufortjent.
I første del ser vi på den mest aktive kongen på dette feltet, Christian IV, og noen av hans (minst) 23 barn. Ett av dem har til og med skapt hissig offentlig debatt i Danmark nå nettopp.
Historien er uryddig, den inneholder blindveier, sidegater og omveier. Den er et villnis av ideer, hendelser, personer og sammenhenger. Noen mennesker fikk etterkommere, andre slekter er for lengt utdødde. Noen ideer har forplantet seg til våre dager og har betydning også i vårt samfunn, om enn via formidlere. Andre ligger på historiens relativt store skraphaug. Historikere forsøker å skape en slags orden i dette kaoset. Dette gjør de ved å dele den opp i ulike disipliner – som sosialhistorie, kulturhistorie, politisk historie og slektshistorie – og ved å avgrense det man undersøker, til et land, en by eller en region. Viktig er selvsagt også kronologi, det å sette hendelser etter hverandre i tid for å forstå hva som ledet til hva. På en måte kan man si at det historikere gjør, er å ta et stort rutenett som de legger oppå den uryddige massen av hendelser som fortiden er, for å få mening i det hele og for å se mønstre og utviklingslinjer som leder fremover.
Kongens utenomekteskapelige barn
Det går derfor an å gå andre veier i historien enn dem som man har lært på skolen, som ikke handler om nasjonen Norges fall og vekst, eller om fremveksten av arbeiderbevegelsen, det store hamskiftet eller utviklingen av et handelsborgerskap på Vestlandet. La oss ta en av disse veiene. Den handler om de dansk-norske kongenes utenomekteskapelige barn i på 1600- og 1700-tallet – deres ”naturlige barn” ble de kalt på fint på den tiden. På folkemunne ble slike barn kalt ”uekte”. Hvem var disse kongsbarna, hva ble det av dem, og har de satt spor i norsk historie?
Christian Kvart
Christian IV (1577–1648) begynte tradisjonen med at kongene av oldenborgerslekten ga sine barn utenfor ekteskap det flotte navnet Gyldenløve. Christian, konge fra 1588, var en mangfoldig herre og fikk minst 23 barn med fem kvinner. Hans dronning var mor til seks av dem. Kongssønnene fikk jordeiendommer og gode muligheter til å gjøre en karriere i statens tjeneste. Ingen av dem utmerket seg i særlig grad, men ikke alle var totalt unyttige heller. Ulrik Christian og Christian Ulrik Gyldenløve ble generaler, mens Hans Ulrik Gyldenløve misslyktes som admiral og fikk i stedet tildelt et landområde som len, som han styrte og levde av. Med dronningen sin hadde kongen – i tillegg til de obligatoriske Christian og Frederik – også en sønn som het prins Ulrik, som døde på slagfeltet som ung mann. Jeg tror at man derfor godt kan slå fast at han likte navnet Ulrik.
Datter: Leonora Christina Ulfeldt (1621–1698), datter av Christian 4. og Kirsten Munk.(Av J P Traps – J P Traps : Berømte danske mænd og kvinder, Offentlig eiendom)
Sønn: Christian IVs sønn prins Ulrik (1611–1633). Maleri av Jacob van Doort ca. 1615. (Jacob van Doordt – Offentlig eiendom)
De naturlige døtrene ble giftet bort til adelsmenn. Christian IV brukte ektskapsbånd til å belønne dem, samtidg som han sikret seg deres lojalitet ved tilknytningen. Den mest kjente av dem er Leonora Christina som som 15-åring ble gift med hoffjunker Corfitz Ulfeldt, senere rikshovmester og greve. Etter farens død flyktet hun og mannen til Sverige, etter at mannen tapte en maktkamp ved hoffet og ble anklaget for korrupsjon. Da Corfitz Ulfeldt gikk i svensk tjeneste og var med en svensk hær som invaderte Danmark i 1657, ble paret erklært som høyforrædere. Etter flere forviklinger endte det med at Ulfeldt døde i landflyktighet, mens Leonora Christina ble tatt til fange av danskene og tilbrakte 22 år i en celle i Blåtårn på København slott. Her skrev hun en selvbiografi, Jammers Minde, som siden er blitt berømt. Kongsdatteren ble løslatt i 1685 og tilbrakte de siste årene av livet sitt i et kloster. Der døde hun i 1698. Leonora Christina og hennes ulykkelige skjebne ble brått aktuell igjen i 2010, da rederiet som driver fergetrafikken til Bornholm foreslo å kalle opp en ny ferge etter henne. Man ønsket nemlig å anerkjenne kvinner med tilknytning til øya, og kongsdatteren ble sett på som et godt oppkallingsobjekt. Leonora Christina og hennes mann Corfitz Ulfeldt hadde sittet som fanger på slottet Hammershus på øya (1660–1661), et opphold som er mest kjent for deres dramatiske fluktforsøk. Jammers Minde var dessuten akkurat blitt kåret til en av de viktigste bøker i dansk historie, en av få skrevet av en kvinne på 1600-tallet. Navneforslaget skapte stor debatt i Danmark, og ble til og med tatt opp i Folketinget: Var det virkelig riktig å kalle opp et skip etter noen som var uomtvistelig skyldig i landsforræderi, hvis mann hadde gått i svensk tjeneste? En fremstående dansk historiker sa at det var som om man i Norge skulle ha kalt en ferge opp etter Vidkun Quisling. Til slutt ble forslaget, sammen med fire andre historiske kvinnenavn, lagt ut til folkeavstemning på Bornholm. Det endte med at den nye hurtigfergen faktisk ble hetende ”Leonora Christina”, med 50,22 % av stemmene.
Også Norges stattholder 1642–51, Hannibal Sehested, var gift med en av kong Christians døtre. I kongens siste år sto han i spissen for det som ble kalt ”svigersønn-partiet”, som hadde stor innflytelse på statsstyret. Dette partiet falt fra makten da kongen døde i 1648 og hans eldste ekte sønn Frederik III ble ny konge. Frederik hadde bare ett Gyldenløve-barn, men dette var i gjengjeld den mest kjente av dem alle, Ulrik Frederik Gyldenløve (1638–1704).
Del II om Gyldenløvene kommer neste uke.