Fagsnakk fra Cappelen Damm

Mormoner ble sett på som en trussel i Norge og ble nektet godkjenning som kirkesamfunn så sent som i 1955. I dag gjør musikalen «Book of Mormon» stor suksess. Her Frank Kjosås fra forestillingen på Det norske teateret (foto: Fredrik Arff)

Misjonærer: Mormoner ble sett på som en trussel i Norge og ble nektet godkjenning som kirkesamfunn så sent som i 1955. I dag gjør musikalen «Book of Mormon» stor suksess. Her Frank Kjosås fra forestillingen på Det Norske Teater (Foto: Fredrik Arff).

«Mormoner bør ikke taales i Norge»

«Sandelig! Hverken Jøderne eller Jesuitterne med al deres Snuhed [Sluhet] tilsammenlagt ville kunne udrette saa meget Ondt som Mormonerne, hvis de skulle faa rigtig Fodfeste her i Landet». Slik ble mormoner omtalt i Morgenbladet i 1852. Mer enn 100 år senere ble de fortsatt sett på som «pirater» og nektet formell godkjennelse som religionssamfunn.

Grunnlovens forbud mot jøder fram til 1851 og jesuittenes utestengelse fram til 1956, er godt kjent for de fleste. Men de var ikke de eneste religiøse gruppene som ble forsøkt holdt ute av landet. Samme året som «jødeparagrafen» ble opphevet, kom de første misjonærer fra Jesu kristi kirke av de siste dagers hellige, bedre kjent som mormoner, til Norge.

De religiøst fremmede

Mormonene kom raskt i konflikt med kirkelige og verdslige myndigheter. De var ikke bare religiøst fremmede, men også sterkt uønsket i landet. Først de siste par generasjonene har mormonene gått fra å bli oppfattet som farlige samfunnsfiender til å bli forbundet med populær musikalunderholdning på Det norske Teateret.

Beskyldningene mot dem hadde klare fellestrekk med de som ble slynget mot jesuittene og jødene. Felles for alle disse gruppene var at de gjennom sitt utenforskap fikk viktige roller i å definere en norsk identitet.

En amerikansk religion

Den mormonske religionen oppstod i delstaten New York i 1820-årene, en periode da nettopp dette området var preget av kraftige religiøse vekkelser av karismatisk karakter. Religionsstifteren Joseph Smith påstod at han etter en åpenbaring ble veiledet til noen nedgravde gullplater med inskripsjoner. I den mormonske fortellingen blir han framstilt som en profet som ved guddommelig hjelp var i stand til å avkode innskriften. Det ble til mormonenes hellige bok Mormons bok.

Mormonske samfunn var til dels basert på lukkede økonomiske og sosiale fellesskap (kommunalistiske prinsipper), og kunne få kontroll over betydelige lokale eiendommer og ressurser. De førte dem raskt i konflikt med ikke-mormonske nabosamfunn, og etter hvert også myndighetene. Smith ble selv drept av en mobb da han satt fengslet i 1844, og i andre halvdel av tiåret migrerte mormonene til Utah der de helt fram til i dag har vært dominerende.

Særlig mormonenes lære om flerkoneri førte til harde konfrontasjoner mellom kirken i Utah og føderale amerikanske myndigheter. Det var sentralt for at Det republikanske partiet på 1850-tallet erklærte flerkoneri – sammen med slaveri – som barbariets siste levninger, og gjorde bekjempelse av begge deler til sine viktigste saker. Først da kirkesamfunnet I 1890 forkastet flerkoneri som religiøs læresetning, fikk territoriet Utah bli en stat i USA, og utover på 1900-tallet normaliserte forholdet seg.

«Last Public Address Of Lieutenant General Joseph Smith

Joseph Smith: «Last Public Address Of Lieutenant General Joseph Smith», maleri av John Hafen (1856–1910), 1888. Smith ble ikke bare framstilt som en religiøs profet, men tidlig også som en politisk leder med kommando over en egen milits (the Nauvoo legion).

«A Desperate Attempt To Solve the Mormon Question».

Karikatur: «A Desperate Attempt To Solve the Mormon Question». Karikaturtegning i Puck fra 13. februar 1884. (Foto: Library of Congress)

Vestens muslimer

Både i USA og i Europa ble mormonene raskt framstilt som kommunister, og i Norge også i slekt med Marcus Thranes arbeiderbevegelse som nettopp hadde nådd sitt klimaks. De ble overalt påstått å ha bedragerske hensikter, at de var politisk illojale, at de bevisst forsøkte å undergrave staten. De ble mistenkt for å ha teokratiske ambisjoner og at de uten å sky noe middel hadde et verdslig verdensherredømme som mål.

Dette kan illustreres med måten folkeopplysningspresten Honoratius Halling omtalte mormonene i sitt blad For Fattig og Riig høsten 1852. Halling var opptatt av å motarbeide radikalisering i den voksende arbeidergruppen, og synet hans på mormonene (og thranittene) må forståes i lys av det. Mormonkirken var, skrev han, «et i høieste grad udviklet Præsteherredømme» som tyranniserte sine undersåtter i geistlige og verdslige saker, og som hadde mål om å stifte «et jordisk Christusrige med store Planer paa Verdensherredømmet», der makten skulle være samlet i den «enevældige Prophets Hænder». Samme året rådførte regjeringen seg med universitetets teologiske fakultet om hvordan mormonene skulle forstås. Basert på erfaringene fra USA slo fakultetet fast at mormonkirken hadde som mål «at stifte et hierarkisk, geistlig-verdslig Rige, en Stat i Staten; ligesom Mormonbogen turde være opdigtet, ja Partiet i det Hele stiftet i denne Hensigt.»

Mormonene ble også ofte sett på som representanter for tidens bilde av Østens umoralske sanselighet. Det siste var særlig et resultat av læren om flerkoneri, og mormoner ble hyppig omtalt som vestens muslimer og den amerikanske mormonprofeten Joseph Smith som en «Yankee» Muhammed.

Fra 1860-tallet var det særlig de moralske innvendingene som ble slynget mot mormonene. Et eksempel er den statlig oppnevnte kirkekommisjonen som i 1862 avviste mormonene. Begrunnelsen var at mormonismen angrep «Statens moralske Principer». Av den grunn undergravde den også statens «Grundvold» og viste seg derfor «i den Grad som Fiende af Samfunnsordenen, at det maa være Statens Pligt af al Magt at hindre dens utbredelse». Derfor ville ikke kommisjonen anerkjenne mormonismen eller gi den noen form for formalisert godkjennelse.

Fra slutten av 1800-tallet ble påstander om at formålet med misjoneringen var hvit slavehandel med kvinner bredt anerkjent som en sannhet, i Norge langt inn i departementale korridorer, i kirkens kontorer og på Stortingets talerstol.

«Mormoner bør ikke taales i Norge»

Mormonenes aktive misjonering gav snart resultater. Innen utgangen av 1860-tallet hadde over 2500 nordmenn konvertert, og et flertall av disse var kvinner. I 1865 registrerte folketellingen i overkant av tusen mormoner i Norge, og var dermed den største religiøse gruppen utenfor statskirken. Mange av mormonene utvandret til Utah for å realisere forventningen om et samlingssted for hellige – Zion, og ti år senere var antallet mormoner i Norge halvert.

Mormonenes misjonering ble raskt oppfattet som et samfunnsproblem, og de ble forsøkt stoppet gjennom fengslinger og bøtelegginger. I 1853 erklærte Høyesterett dem som ikke-kristne, og dermed fikk de heller ikke beskyttelse av dissenterloven fra 1845 som tillot kristne å organisere seg i religionssamfunn utenfor statskirken.

Fra og med 1860-tallet ble mormoner likevel stort sett stilltiende tolerert i frykt for at rettsforfølgelser ville skape martyrbilder av dem. Men motviljen var likevel lenge stor, og ønsket om å stenge dem ute ble regelmessig fremmet, både offentlig og internt blant geistlige og verdslige myndigheter. Alt på 1850-tallet gav flere uttrykk for at mormoner ikke burde tåles i Norge, med klare assosiasjoner til ordlyden i Grunnlovens eksklusjonsparagraf.

Særlig på begynnelsen av 1900-tallet økte igjen frykten for mormonsk aktivitet i Norge, og krav om aktiv bekjempelse ble fremmet fra flere hold. Misjonsvirksomheten, oftest omtalt som «propaganda», ble ikke uten grunn opplevd som økende på denne tiden. Ifølge oppgaver i mormonenes eget blad – Skandinaviens Stjerne – økte tallet på misjonærer sterkt, og sammen med det også opplaget av mormonske skrifter som ble distribuert i landet. Fra 16 000 eksemplarer i 1896 steg det til 200 000 i 1907, og til formidable 480 000 i 1910. Samtidig økte antallet hjemmebesøk, fra mellom 17 000 og 76 000 hvert år mellom 1896 og 1905, til over 200 000 i 1911. I alt besøkte mormoner nærmere 1,75 millioner hjem i løpet av et par tiår etter.

«Mormonismens Triumfer i Norge».

«Mormonismens Triumfer i Norge»: Aftenposten beskrev i 1910 virksomheten til mormonmisjonærer. «Det er Mormonerne, eller som de ynder at kalde sig ‘De sidste Dages Hellige’, som, uhindret af verdslige eller kirkelige Myndigheder, gjør en Propaganda for sin Lære, der krones med sørgeligt Held». Faksimilen er arkivert i Justisdepartementets lovavdeling.

Hvit slavehandel: Skandinaviske jenter på veg til Utah. Illustrasjonen, publisert i Frank Leslie’s Illustrated Newspaper, 15. desember 1883, ble forsynt med denne bildeteksten: «‘The Twin Relic of Barbarism.’ – The Wolves and the Lambs – Arrival of Scandinavian Converts in Charge of Mormon Missionaries, at Castle Garden, en Route for Salt Lake City». Om de skandinaviske jentene fortsatte avisen: «Robust and accustomed to hardships and privations, with no ambition beyond the satisfaction of the demands of the physical nature, they are just the sort of recruits needed for the reinforcement of the polygamous abomination».

Kamp mot umoral var en fanesak for Sedelighetsforeningen. Den var bekymret over den mormonske misjonsvirksomheten og fikk penger over statsbudsjettet for aktivt å motvirke den. Medlemmene av foreningen koplet misjonsvirksomheten tett opp til hvit slavehandel, og rettet skriftlige anmodninger til myndighetene om å gripe mer aktivt inn. De unge kvinnene gikk en sørgelig skjebne i møte når de kom under Utah-kirkens makt, forklarte de, og la til at kirken krevde ubetinget lydighet og at forsøk på å komme ut av deres garn kunne være «livsfarligt». Den konservative dagsavisen Ørebladet skrev i 1904 om den mormonske «Invasion» og forklarte at

«Uimodsagt er oplyst, at ifjor 500 norske Piger befordredes til Amerika af mormonske Agenter – en sørgelig Skjæbne imøde. Centralstyret (Sedelighetsforeningen) henviser til, at naar ‘den hvide Slavehandel’ modarbeides, bør ogsaa den her omhandlende Trafik bekjæmpes i Kraft af bestaaende Lovgivning og i Tilfælde ved dennes Udbedring».

Innad i kirken ble uroen formidlet av flere biskoper, blant annet i Trondheim, Tromsø og Oslo. Bekymringene var nå særlig rettet mot mormonenes påståtte hvite slavehandel, først og fremst med kvinner som skal ha blitt lurt til økonomisk og seksuelt slaveri i Utah.

I offentligheten ble «mormonpropaganda» uansett beskrevet som en økende forargelse som burde bekjempes. I Trondheim hadde for eksempel avisen Dagsposten følgende forsideoppslag i februar 1911: «Mormonplagen. Hvad kan der gjøres for at bli den kvit?».

 

Inntrykket av fare ble forsterket av sensasjonsskapende populærlitteratur som Rudolf Muus’ Mormonernes Pigefangst fra 1906, og fra året etter av stumfilmer som visualiserte sjokkerende menneskehandel med unge kvinner. Det danske Nordisk Film Kompagni lagde en rekke stumfilmer om mormonenes rolle i hvit slavehandel som også ble vist på kinoer i Norge: Den hvide slavinde (1907), Den hvide slavehandel (1910), Den hvide slavehandels sidste offer (1910) og Mormonens offer (1911). Den siste handlet om en jente som ble tvunget til å følge en mormonprest til Utah for å bli innlemmet i hans harem som kone, og filmens trykte program repeterte klassiske antimormonske påstander før det avsluttet med en advarsel om mormonismen til filmens seere.

Kirkedepartementet valgte i 1908 å utarbeide et forslag som skulle forby alle former for mormonsk aktivitet, og fikk stor støtte innen kirken for det. Biskopen i Oslo anerkjente det nødvendige i å gripe inn mot «et saa farligt samfundsonde med alvor og kraft». Hans kollega i Tromsø foreslo å skrive mormonene inn i Grunnlovens eksklusjonsparagraf ved siden av jesuittene i stedet for å vedta en vanlig lov. Det samme ble foreslått i kirkedepartementet noen år senere. Også på Stortinget ble det på denne tiden fremmet krav om tiltak mot «mormonpropaganda».

Lovfesting av antimormonisme var ikke politisk mulig, til det stod en kristen-liberal ideologi og prinsipielle tanker om religionsfrihet for sterkt. Men med passloven fra 1917 ble mormonmisjonærer nektet visum til Norge noen år inntil amerikansk press stoppet praksisen. Så sent som i 1955 ble de nektet godkjennelse som kirkesamfunn. Biskop Eivind Berggravs begrunnelse for det var at det ikke var grunn til å «gi pirater anledning til å herje».

Mormonens offer var en dansk stumfilm fra 1911 der temaet var en ung kvinnes bortføring til Utah for å innlemmes i et mormonsk harem. Filmen var svært populær i Norge og gikk på kino i en rekke byer. Her en annonse for filmen fra Trondhjems Adresseavis 10. september 1911.

NASJONENS ANTIBORGERE

Nasjonens antiborgere: Frode Ulvund skriver om mormoner og andre religiøse minoriteter i Norge i sin bok «Nasjonens antiborgere». Les mer og kjøp den på cda.no.

Religiøs nasjonalisme

De dominerende forestillingene om jøder, mormoner og jesuitter hadde mye til felles. Anvendelsen av dem var uttrykk for en religiøs nasjonalisme. Disse gruppene hadde opphav utenfor landet, og alle ble fremstilt som fremmede for det norske samfunnet. De hadde til felles at de ble fremstilt som representanter for kosmopolitiske og fremmede makter, og dermed for noe unasjonalt. Motstanden mot dem var slik uttrykk for ekskludering på nasjonalt grunnlag.

Likevel bar argumentasjonen som begrunnet behovet for et nasjonalt vern, preg av å være transnasjonal. Forestillingene om dem var i liten grad produkter av egen nasjonal erfaring, men av en stadig sirkulasjon av stereotypier og klisjéer over landegrenser. Forestillingene, og anklagene som ledsaget dem, ble mobilisert og projisert etter hvert som nye «samfunnsfiender» av ulike grunner ble aktualisert.

Nasjonens antiborgere

Undersåttene i de tidligmoderne og i mange tilfeller eneveldige statene hadde få rettigheter og mange plikter. Disse var heller ikke individuelle, men oftest knyttet til stender og grupper. Med opplysningstiden, den franske revolusjonen og nasjonsbyggingen utover på 1800-tallet, ble undersåttene omformet til borgere i nasjoner med individuelle rettigheter. Folkets tilhørighet ble dermed overført fra de hierarkisk inndelte stendene til den i prinsippet egalitære nasjonen der alle borgere skulle ha samme rettigheter og plikter. Det gjorde det nødvendig å avklare hva som kvalifiserte til medborgerskap og dermed hvem som kunne inkluderes i nasjonen.

Fordi det å definere en felles nasjonal identitet og felles nasjonale verdier er vanskelig, var det funksjonelt å definere et nasjonalt selvbilde gjennom eksklusjon. Mormoner og andre fremmede grupper fikk slik nasjonsbyggende roller i Vestens framvoksende nasjonalstater ved å representere hva de enkelte nasjonale identitetene i alle fall ikke var. De ble nasjonenes antiborgere og levendegjorte eksempler på hva som ikke var gode borgere og dermed hva som diskvalifiserte til medborgerskap. Slik kunne den vanskelige egendefinisjonen av nasjonale identiteter forbli løs og vag, i Norge som i andre land.

Selv lenge etter 1814 og opphevelsen av «jødeparagrafen» i 1851 ble transnasjonale forestillinger om religiøse fremmede formende for en nasjonal selvforståelse ved å representere et antiborgerskap i nasjonen – et vrengebilde på det norske.

Forfatter Frode Ulvund

Frode Ulvund

Frode Ulvund er professor i historie ved Universitetet i Bergen. Han har skrevet og redigert en rekke bøker og artikler om temaer innen disiplineringshistorie, rettshistorie, friluftslivshistorie og religionspolitikk.

Hold deg oppdatert på Fagsnakk