Fagsnakk fra Cappelen Damm

Anton von Werners maleri The proclamation of the German Empire. (Museen Nord/Bismarck Museum (Wikipedia))

Var det 20. århundre langt?

Periodisering er et av historikerens viktigste metodologiske verktøy. Det tvinger oss til å velge ett sett av hendelser og overse bevis for et annet (1*).  En overbevisende periodisering kan endre hvordan vi forstår fortiden, og hvordan vi forstår nåtiden. Hvordan bør vi periodisere internasjonal historie i vår nære fortid?

Først en begrepsavklaring: Internasjonal historie er ofte forstått som studier av det internasjonale statssystemet. I de senere år har en utvidet forståelse vokst fram med vekt på andre aktørers grenseoverskridende aktivitet, herunder både personer, private organisasjoner og bedrifter. Et slikt perspektiv ligger til grunn for boka Krig og fred i det lange 20. århundre. I boka argumenterer vi for at årene fra rundt 1870 og til i dag bør studeres som én periode (2*).  Hva kan vi vinne på et slikt langt perspektiv?

Stormakters vekst og fall

Det første argumentet er knyttet til stormakters vekst og fall. I det lange 20. århundre var Europa og senere Vesten det maktpolitiske tyngdepunktet i verden. Tysklands samling i 1871 utfordret den etablerte orden, med to verdenskriger som tragiske utfall. USA ble gradvis verdens sterkeste stat, og fra slutten av 1940-tallet skapte rivalisering mellom USA og Sovjetunionen et bipolart internasjonalt statssystem. Etter den kalde krigens slutt ble USA verdens eneste supermakt.

Sovjetimperiets sammenbrudd rundt 1990 etterlot USA som eneste supermakt. Parallelt med dette skjøt globaliseringen fart, og fra 2001 ble «krigen mot terror» et sentralt tema i internasjonal politikk. Men enda viktigere var det nye maktmønsteret som vokste fram rundt en gruppe regionale stormakter. Mest iøynefallende er den asiatiske vendingen, med Kina i en klasse for seg. I 2010 gikk Kina forbi Japan og ble verdens nest største økonomi etter USA. Om ikke altfor lenge kan Kina bli en ny supermakt. Den pågående asiatiske vendingen og framveksten av sterke stater i flere andre regioner kan lede til et multipolært, globalt maktsystem. Dette er muligens slutten av det lange 20. århundre.

Sovjetimperiets sammenbrudd rundt 1990 etterlot USA som eneste supermakt.

Obama: Bilde av Obama i Sikkerhetsrådet? Barack Obama Bilde av Barak Obama hvor han sitter i Sikkerhetsrådet. (Pete Souza)

Regioner med stor betydning for internasjonal stabilitet

Det andre argumentet er nært knyttet til det første. Vi viser i en serie kapitler at Afrikas, Midtøstens og Sør- og Øst Asias lange 20. århundre begynte med ydmykelse og kolonisering på 1800-tallet. Europeerne skaffet seg en sterkere posisjon i verden gjennom handel, misjon og imperier. Da sistnevnte gikk i oppløsning, ble det skapt et stort antall nasjonalstater med egne flagg og grunnlover – etter europeisk modell. Under og etter den kalde krigen har land og regioner gjennomlevd serier av kriser og kriger, ofte med stormakter som sentrale spillere. Disse årene ble preget av forsøk på å ta igjen Europas økonomiske og velferdsmessige forsprang, der lokale maktkamper ofte ble preget av skiftende internasjonale økonomiske og politiske forhold.

Økende internasjonalt samarbeid

Det tredje argumentet for et langt tidsperspektiv er at et slik lar oss se dette århundre ikke bare som en periode med kriser og krig, men også som en periode preget av økende internasjonalt samarbeid. En global, transnasjonal offentlighet vokste fram, og teknologiske framskritt og internasjonale organisasjoner var meget sentrale i dette.

Fra slutten av 1800-tallet ble lokalsamfunn og stater knyttet tettere sammen når individer, grupper og stater etablerte internasjonale organisasjoner for å bedre egen eller andres situasjon. Arbeid mot slavehandel og for rustningskontroll og voldgiftsordninger for fredelig konfliktløsning er sentrale eksempler. Det er også arbeid for å humanisere krigføring.Begge verdenskrigene ledet til etableringen av verdensomspennende mellomstatlige organisasjoner. Folkeforbundet ble dannet etter første verdenskrig, og den ble avløst av De forente nasjoner (FN) etter andre verdenskrig. Organisasjonene skulle først og fremst hindre utbrudd av en ny krig. Men de fikk brede mandat, og begge engasjerte seg i ulike problemer som ikke kunne løses innen en nasjonal ramme. Dette inkluderte helse, flyktninger og internasjonal økonomi. De engasjerte seg også i utviklingspolitikk og i hvordan stater legitimt kunne behandle mennesker i krig og fred. Etter andre verdenskrig ble et særlig tett mellomstatlig samarbeid skapt i Europa, og dette dannet grunnlaget for Den europeiske union (EU).Stormaktspolitikk spilte en sentral rolle i de fleste mellomstatlige organisasjonene.

I FN har et stadig tilbakevendende problem vært at Sikkerhetsrådet har blitt lammet av veto fra en av vetomaktene. Til tross for dette, og gjerne nettopp fordi stormaktene var med i FN, kom organisasjonen til å spille en viktig rolle i internasjonal politikk. Under den kalde krigen la den til rette for samarbeid på tvers av skillet mellom øst og vest. Havretten er et framstående eksempel et sensitivt tema som ble løst på en fredelig måte. Dette gjaldt også i varierende grad for utviklingspolitikk, nedrustning, konfliktmekling og menneskerettigheter. Alle disse temaene utforskes i egne kapitler i boka.

Fredeligere verden med flere mennesker

Til slutt vil det å se vår nære internasjonale historie som én lang periode fremheve viktige trender i konfliktbildet og i sosioøkonomiske forhold. Verden har ikke bare blitt preget av økende internasjonalt samarbeid. Den har også blitt fredeligere. Mer enn 200 millioner mennesker døde som en følge av krig og undertrykkelse i det tjuende århundre. Den kalde krigen kunne ha endt i et kjernefysisk armageddon, og den bidro til krig i Asia, Afrika og Latin-Amerika. Det ble imidlertid aldri noen tredje verdenskrig, det ble tvert imot en lang fred i flere regioner. Europa – som har vært kilden til mye galskap i verden, men også mange velsignelser – kom til å utvikle seg til et fredens kontinent. Det samme gjaldt Latin-Amerika og – enda mer spektakulært – Øst-Asia, som etter 1979 fikk stadig færre og mindre omfattende kriger.

Svært mange ble dessuten løftet ut av fattigdommen. Verdens befolkning var i 1870 1,3 milliarder, nå er den over sju milliarder. Samtidig har en voksende andel fått det stadig bedre. I dag kan en nyfødt verdensborger regne med å bli 70 år – i gjennomsnitt (3*).  Det er noe dramatisk nytt i historien. Det er likevel langt fram. I 1990 var nesten 36 prosent av verdens befolkning fattige. Tjue år senere hadde andelen blitt halvert til 17 prosent, til tross for en fortsatt meget sterk global befolkningsvekst. Fortsatt lever over 1,2 milliarder mennesker i fattigdom, og FNs tusenårsmål om å utrydde ekstrem fattigdom og sult er langt fra nådd (4*).

Maktforskyvninger og nye konflikter

De pågående maktforskyvningene understreker at Europas tid som et nøkkelområde i maktpolitikken definitivt er over og at USAs globale dominans blir utfordret. Men hva betyr dette for spørsmålet om krig og fred? Maktsystemets karakter – multipolart eller bipolart – gir oss ikke svaret i seg selv. Det nye maktmønsteret kan bli relativt stabilt, slik tilfellet var under det europeiske femmakt-systemet i en periode på 1800-tallet og under den kalde krigen med «den lange freden».

Den fremste utfordringen er like mye en annen, nemlig at store og raske forandringer i absolutt og relativ makt – staters vekst og fall – bærer i seg et stort potensial for konflikt.

Hanne Hagtvedt Vik, Rolf Tamnes og Hilde Henriksen Waage er redaktører på den nye boka Krig og fred i det lange 20. århundre (Cappelen Damm Akademisk 2013).

bokomslag krig og fred

Krig og fred i det lange 20. århundre samler noen av landets fremste eksperter innenfor internasjonal historie. Boka gir nye innblikk i det internasjonale maktsystemet og den kalde krigens historie.

Kilder

  1. Charles S. Maier, ”Consigning the Twentieth Century to History: Alternative Narratives for the Modern Era”, American Historical Review, 105 (3): 807-831.
  2. Hilde Henriksen Waage, Rolf Tamnes og Hanne Hagtvedt Vik (red.), Krig og fred i det lange 20. århundre, Oslo: Cappelen Damm Akademisk, 2013.
  3. World population prospects, 2012 revision, esa.un.org/wpp/ (besøkt 9. desember 2013).
  4. Verdensbanken Poverty Overview, www.worldbank.org/en/topic/poverty/overview (besøkt 9 desember 2013).

Innlegget er bygget på boka Krig og fred i det lange 20. århundre og innspill fra Stein Tønnesson, Rolf Tamnes og Hilde Henriksen Waage.

Hanne Hagtvedt Vik

Hanne Hagtvedt Vik er førsteamanuensis ved Universitetet i Oslo og har doktorgrad i historie fra samme sted. Hun har arbeidet spesielt med norsk bistandspolitikk, menneskerettigheter, urfolksrettigheter og internasjonale organisasjoner.

Hold deg oppdatert på Fagsnakk

Abonner på Historie, religion og filosofi