Shakespeares teater: Enter the players (I)

Det gjelder først og fremst for den visuelle delen av kildematerialet, hvor det finnes massevis av bilder som viser commedia dell’arte-skuespillere i aksjon, mens det bare er bevart to kilder fra Shakespeares tid som viser oss samtidens players i en scenisk sammenheng. Man kunne for så vidt tenke seg at et tredje bilde burde være med her, men det er en kilde av litt senere dato, fra 1661, og man mener det er laget etter hukommelsen, som forside til en bokutgave. Kandelabrene viser at det er et innendørs teater, kanskje The Blackfriars. Dette teatret gjenoppsto for øvrig i 2014 i rekonstruksjon, som en del av det ”nye” Shakespeare’s Globe i London.

ET NYTT FENOMEN

Omreisende skuespillertrupper har eksistert så å si over alt og til alle tider, og de fantes også i England på Shakespeares tid. Egne teaterbygninger var imidlertid et ganske nytt fenomen som i engelsk sammenheng oppsto i London, hvor det etter hvert fantes to hovedtyper: public theatres og private theatres. Av følgende oversikt over førstnevnte kategori (med byggeår eller byggeperiode i parentes) fremgår det at offentlige teatre oppsto så å si på løpende bånd: The Theatre (1576) og The Curtain (1577) på nordsiden av Themsen, og The Rose (1587-88), The Swan (1594-96) og The Globe (1599, med bruk av materialene fra The Theatre) på sydsiden. Senere kom også The Fortune (1600, på nordsiden), The Red Bull (1604, på nordsiden), The Hope (1613, på sydsiden) og The Second Globe (1614-15, også på sydsiden, på samme sted som det første Globe).

Disse teatrene hadde et stort og bredt publikum som besto av representanter for de fleste samfunnsklasser, de var altså tilgjengelige for alle som kunne betale for en billett. I en viss forstand var det utendørs teatre: Det var halvtak over galleriene og deler av scenen, mens resten av arealet var åpent mot vær og vind.

Hva kan være grunnen til denne knappheten på kilder, når det finnes så rikelig med billedmateriale fra den samtidige teaterformen commedia dell’arte?

Londons private theatres hadde derimot innendørs lokaler; disse teatrene var mindre og hadde et mer aristokratisk publikum, selv om de i realiteten ikke var ”private”, slik betegnelsen antyder. De to mest kjente og stabile var The Blackfriars og The Whitefriars. På begge stedene hadde det opprinnelig vært klostre, som senere ble ombygget til teatre på slutten av 1500-tallet og begynnelsen av 1600-tallet. The Blackfriars ble blant annet benyttet av ”Shakespeares trupp” The King’s Men fra 1608 til 1642, som spillested i vintermånedene. Som en tredje kategori kan man regne court theatres, for de kjente truppene spilte også relativt ofte ved hoffet, særlig på Whitehall.

FÅ VISUELLE KILDER

Etter dette overblikket over Londons teatre vender vi tilbake til de ytterst få visuelle kildene som er bevart fra Shakespeare-tidens teater. Hva kan være grunnen til denne knappheten på kilder, når det finnes så rikelig med billedmateriale fra den samtidige teaterformen commedia dell’arte? Noe av forklaringen kunne kanskje ligge i at den italienske commedia var en visuelt interessant teaterform, som sikkert har appellert til tidens billedkunstnere blant annet på grunn av de karakteristiske og fargerike kostymene. Fra diverse skriftlige kilder vet vi imidlertid at også Shakespeare-tidens skuespillere hadde vakre og kostbare kostymer, som ville ha gjort seg godt på malerier. Dermed må det være andre årsaker til mangelen på visuelle kilder.

Noe av forklaringen kan være at to av teatrene rett og slett ble ødelagt på grunn av brann, og mye interessant materiale gikk dermed tapt. The Globe, hvor en rekke av Shakespeares skuespill hadde sett dagens lys, brant ned til grunnen i 1613, fordi en gnist fra en kanon som ble avfyrt under en oppførelse av Henrik den 8, kom til å antenne teatrets stråtak. Ingen mennesker kom etter sigende til skade, selv om det gikk fyr i en tilskuers bukser. Ilden ble imidlertid slukket ved hjelp av en flaske øl. I løpet av et par år ble teatret gjenoppbygget i mer solide materialer og ble heretter omtalt som The Second Globe. Senere brant The Fortune i 1621 – til tross for sitt optimistiske navn, lykken sviktet.

PURITANERNE

En annen og vel så vesentlig faktor når det gjelder det sparsomt bevarte kildematerialet, er å finne i kulturelle strømninger og politiske begivenheter i Shakespeares samtid og ut over på 1600-tallet i England. Stikkordet er den stadig sterkere innflytelsen fra puritanerne. De sto jo for en både religiøs, kulturell og politisk bevegelse, etterhvert under ledelse av Oliver Cromwell, og det hele endte med den engelske borgerkrigen fra 1642 til 1660. I mange år forut for selve krigen var det en stadig økende motstand mot teatret fra puritanernes side, fordi teatret ble ansett som umoralsk og syndig, og dessuten fordi det ble forbundet med adelen og kongehuset. Den teatertruppen som Shakespeare var knyttet til, kalte seg jo som nevnt The King’s Men (tidligere The Lord Chamberlain’s Men), og som nevnt spilte de hvert år en rekke forestillinger ved hoffet.

ILLEGALT TEATER

Under borgerkrigen, altså i hele 18 år, var alt teater forbudt, men i de første årene var det likevel en del illegal teatervirksomhet. Etter hvert ble den offisielle motstanden mot teatret stadig mer markant og håndfast: The Second Globe ble revet i 1644, noen år senere ble de andre teatrene også revet eller rasert innvendig, og stort sett alt som fantes av materiale, både gjenstander, arkivmateriale og bilder, ble bevisst destruert eller bare neglisjert. Med dette var det definitivt slutt på ”det engelske renessanseteatret”, som teatret fra ca. 1562 til 1642 ofte blir kalt med en samlebetegnelse – hvis man da ikke differensierer etter monarkene: Elizabethan, Jacobean and Caroline theatre. [Note 1] Da teaterlivet kom i gang igjen i 1660 etter borgerkrigen, var det helt annerledes: en annen slags teaterarkitektur, en annen slags dramatikk – og en annen type skuespillere. Det kommer vi tilbake til.

Tegningen av The Swan: Teaterbygningenes konstruksjon.

Denne unike kilden byr på en masse informasjon, men også på problemer – den er ikke så lett å tolke. Tegningen er ikke akkurat noe mesterverk, den er da også bare en kopi av en original som ikke er bevart. Mannen som tegnet originalen og skrev tilhørende kommentarer, var Johannes de Witt, en hollandsk geistlig, som besøkte London i 1596. Da han kom hjem, må han ha fortalt sin nære venn og studiekamerat Arend van Buchell om oppholdet og vist ham skissen av teatret, og dette har van Buchell funnet så interessant at han har laget en kopi av tegningen og beskrivelsen. [Note 2]

For øvrig er det typisk at dette stammer fra en tilreisende, slik er det ofte med interessante kilder også i andre sammenhenger. Tilreisende fascineres av og reagerer på forhold som de fastboende tar for gitt og ikke finner noen grunn til å kommentere. Turistene, derimot, lager notater, tegner skisser og skriver dagbøker og brev om de de har opplevd.

Både påskriftene på selve tegningen og notatene under er skrevet på latin, men her skal de gjengis og kommenteres i oversettelse. I den ledsagende teksten heter det:

«I London er det fire bemerkelsesverdig vakre amfiteatre, som bærer navn etter sine forskjellige vartegn. I hvert av disse teatrene vises daglig et forskjellig stykke for befolkningen. De to mest storslåtte av dem befinner seg på den andre siden av Themsen mot syd og blir kalt The Rose og The Swan på grunn av de vartegn som er opphengt foran dem. To andre befinner seg utenfor byen mot nord på veien som går gjennom den biskoppelige port, på folkespråket kalt Bishopgate.» [Note 3]

DEN VIKTIGSTE KILDEN

Skissen til Johannes de Witt har vært den viktigste kilden til alle senere rekonstruksjoner av slike public theatres fra Shakespares tid, inkludert det nye Shakespeare’s Globe i London. Det har nok vært visse forskjeller mellom teatrene, men i hovedtrekk tror man de har sett ut omtrent som The Swan.

Påskriftene på selve tegningen er altså på latin, men flere av dem er lette å forstå, også ut fra plasseringen: tectum, proscænium, ingressus, orchestra, porticus, arena (sand, eller kampplass dekket av sand). Mimorum aedes er skuespillernes hus, på engelsk the tiring house (av attire – klær), for det var her, bak scenen, at skuespillerne iførte seg sine kostymer, og herfra gjorde de entré gjennom de to dørene. Selve svanen som teatret er navngitt etter, er synlig to steder: På flagget eller fanen øverst på taket, og på det lille flagget som henger ned fra trompeten til ham som spiller fanfare.

Ellers er også publikum representert, men bare på plassene på galleriet bak scenen. Her har de lærde vært i tvil om det er tilskuere vi ser, eller eventuelt skuespillere, for man tror at dette arealet også ble brukt i selve spillet – tenk for eksempel på Julies balkong. Det må vel ha vært slik at det ikke ble solgt billetter til disse plassene hvis man trengte balkongen i forestillingen, men ellers var dette antagelig både dyre og populære plasser. Her kan man støtte seg til en annen kilde som egentlig gjelder et annet teater, nemlig The Globe. Igjen er det en tilreisende, en utlending på besøk i London, som har etterlatt seg interessante kommentarer. Mannen var Thomas Platter, en sveitsisk lege, som 21. september 1599 så en oppførelse av Julius Caesar på The Globe og skrev en lang beretning om det (her sitert i utdrag):

«Teatrene er slik konstruert at man spiller på en opphøyet plattform, slik at enhver har et godt overblikk. Imidlertid er det forskjellige gallerier og steder hvor sitteplassene er bedre og mer behagelige og derfor dyrere. Det er separate gallerier i teatret, og der står man mer behagelig, og man kan dessuten sitte, men da betaler man mer for det. Dermed er det slik at enhver som blir stående på gårdsplassen bare betaler en engelsk penny, men hvis man ønsker å sitte, blir man sluppet inn ved en annen dør, og der betaler man en penny til. Hvis man ønsker å sitte på en pute på det aller mest behagelige stedet, hvor man ikke bare kan se alt – men også kan bli sett – da betaler man enda en penny ved enda en annen dør.»

Og dette aller mest behagelige stedet hvor man i høy grad kunne bli sett, har sannsynligvis vært plassene på balkongen over the tiring house. I hovedtrekk svarer systemet altså til dagens: Billettprisene er gradert etter utsikt, avstand til scenen og komfort. Thomas Platter har for øvrig også en kommentar om forfriskninger i teatret: ”I pausene blir mat og drikke båret rundt blant publikum, og da kan man forfriske seg på sin egen bekostning”. Også dette er omtrent som i dagens teater – bortsett fra at man nå ofte må stå i kø for å få kjøpt noe i pausen.

Grunnen til at det ikke er tegnet inn publikum på de vanlige galleriene og heller ingen groundlings, altså de som sto på selve ”gårdsplassen” foran scenen, kan være at Johannes de Witt, tegneren, først og fremst har ønsket å vise teatrets funksjon. Derfor har han tatt med tilskuerne i balkongen over the tiring house, for å vise at dette arealet også ble benyttet, og videre har han tegnet inn trompetisten, som spilte like før forestillingene startet. Andre ting er utelatt, blant annet the hangings, gardinene som vanligvis dekket området under scenen. På tegningen ser man altså rett inn på selve konstruksjonen, og man kan lett tenke seg at diverse effekter eller vesener kunne komme opp på scenen herfra via lemmer i scenegulvet, trap doors – for eksempel heksene i Macbeth.

Teksten er basert på et foredrag for Det Norske Shakespeareselskap 11.mars 2019. 

Del 2 av serien kan du lese her. 

SLUTTNOTER:

[1]: Elizabethan theatre (ca. 1562 – 1603), Jacobean theatre (1603 – 1625, navngitt etter James I), Caroline theatre (1625 – 1642, navngitt etter Charles I). Fra 1660 – ca. 1710: Restoration Theatre, under Charles II og videre.

[2]: Beskrivelsen av tegningen av The Swan bygger på Mette Borgs artikkel ”Elizabethansk teater”, i Klaus Neiiendam (red.) Europæiske teaterbilleder. Middelaldren og renæssancen, København 1982.)

[3]: Disse to andre teatrene var The Theatre og The Curtain. I den videre teksten er det utelatt et avsnitt om andre offentlige skueplasser som ble brukt til hundekamper og bjørnekamper.