Sigrid Undset skrev en rekke historiske romaner, og ofte trekkes følgende sitat fram for å illustrere hvordan hun skapte bruer mellom menneskene i fortid og samtid: «Ti sed og skikk forandres meget, alt som tidene lider, og menneskenes tro forandres og de tenker annerledes om mange ting. Men menneskenes hjerter forandres aldeles intet i alle dager.»[i] Mange faghistorikere i dag vil hevde at det også har skjedd endringer når det gjelder «menneskenes hjerter» opp gjennom tidene.[ii] Både for samfunnsfaget i grunnskolen og historiefaget innenfor videregående opplæring er det målsetninger om at elevene skal utvikle såkalt historisk empati. [iii]
For mange er den vesentlige tiltrekningen mot fortidens hendelser å se sammenhenger mellom seg selv og mennesker før oss. Ved å sette søkelys på visse likheter når det gjelder grunnleggende menneskelige behov og hvordan vi har handlet for å dekke disse, skaper vi sammenhenger gjennom tid og rom. Det er særlig historiens identitetsskapende funksjon som henter sin næring fra framstillinger som skaper historiske forestillinger om sammenheng mellom mennesker i fortiden og oss. Historisk empati må forholde seg til den graden av sammenheng det er mulig å finne grunnlag for mellom fortid, nåtid og framtid.
Om å forstå fortiden på fortidens premisser
Med historismens gjennombrudd innenfor historiefaget ble et vesentlig trekk ved dagens historiefag etablert. Erkjennelsen om at kulturer, og med dem verdier og holdninger, er foranderlige over tid, gjorde det for alvor vanskelig for dem som søkte lovmessigheter i historiske utviklinger av ulike varianter. Å sette noe i sin historiske sammenheng, historisere, ble en viktig oppgave. Historisme knyttes gjerne til Leopold von Ranke og vitenskapeliggjøringen av historiefaget på 1800-tallet.
Rekkevidden av denne forståelsen om menneskers liv i fortiden og behovet for å tolke deres handlinger i lys av den tiden de levde i, fikk også konsekvenser for vurderingen av egne internaliserte verdier og holdninger hos den som ville forstå fortidige prosesser.
En slik omvurdering av fortidens mennesker og samfunn får konsekvenser for hvordan vi vurderer oss selv i vår egen samtid. Det er ikke slik at vår tids dominerende holdninger og verdier er unntatt fra denne foranderligheten. Å vende blikket mot seg selv og objektivt prøve å isolere noe som er en vesentlig del av oss selv og vår personlighet er som regel bare mulig inntil et visst punkt.
Gjennom å historisere lærer vi ikke bare om mennesker og kulturer i fortiden på et fyldigere vis, men også noe om oss selv og hvordan vi også inngår som historiske aktører preget av vår tids verdier. Det kan inngi en viss respekt for fortidens mennesker når vi også selv erkjenner foranderligheten i vår egen historiske sammenheng. Vår forståelse av rett og galt, av hva som er demokratisk, og av hva som er rasisme, er ikke helt den samme som for våre oldeforeldre og for våre oldebarn i framtiden. Det er ikke vanskelig å fordømme fortidens mennesker ut fra de holdningene og verdiene de identifiserte seg med og trodde på, når disse avviker fra våre. Det er vanskeligere, men nødvendig, å forstå hvorfor de bar på akkurat disse holdningene og verdiene. Å forstå er som vi vet ikke det samme som å godta.
Tilskjæring av historisk empati
Innenfor vitenskapelig historiebruk er det ikke et like uttalt verdigrunnlag som for undervisningsfaget historie. Gjennom overordnede læreplaner rettet mot skolen som helhet og læreplaner i de spesifikke skolefagene, finner en de forpliktende verdiene som formidlingen av fortiden skal bygge og sette søkelys på. Demokratisk sinnelag, respekt og toleranse er blant disse verdiene. Selv om noen av disse begrenses av hverandre og slett ikke er så entydige, utgjør de samfunnets ønsker for framtiden. Slik sett er læreplaner interessante kilder for å forstå noe om de idealene vi setter opp for framtidssamfunnet. Dette er verdier som også skal gjenspeiles i de perspektivene på fortiden som det skal arbeides med i skolen. Igjen kan vi finne uttrykk for den dynamiske vekselvirkningen mellom fortid, samtid og framtid.
Historisk empati er som nevnt en kognitiv ferdighet som løftes fram i beskrivelsen av undervisningsfagene samfunnsfag og historie. På sett og vis har denne ambisjonen utgangspunkt i historismen og utfordrer oss til å historisere. Sagt mer utfyllende handler det å historisere om å studere fortiden på dens egne premisser. Det er i spenningsfeltet mellom empati og sympati på den ene siden og empati og historisk empati på den andre siden at vi finner kjernen i denne ferdigheten. For mange sammenfaller empati og sympati, men det er viktige forskjeller og nødvendig å skille disse fra hverandre.[iv]
Manglende evne til å historisere fortidens mennesker og seg selv medfører en historisk forestilling om at vi mennesker er de samme uavhengig av tid og den kulturelle konteksten de og vi preges av. Det er derfor forklaringer basert på lovmessigheter på historiske endringer ikke er særlig utbredt innenfor historiefaget.
Empati anerkjenner og forholder seg til de ulikhetene som oppstår mellom mennesker og samfunn både over tid og kulturelt. Historisk empati skiller seg fra samtidig empati ved at den alltid vil være kvalitativt forskjellig siden fortidens mennesker har hatt tankesett bygd på politiske, sosiale og kulturelle sammenhenger avhengige av tid og sted.[v] Det handlingsrommet mennesker opp gjennom tidene har hatt, må forstås innenfor slike kontekster. Fra vårt perspektiv, innenfor våre relativt store handlingsrom, er det ofte fristende å felle unyanserte moralske dommer over fortidens mennesker. Det som bør gå forut for slike vurderinger er en ambisjon om å forstå institusjoner, tradisjoner og handlinger i lys av hvordan datidens mennesker forsto dette.
Spenninger mellom vitenskapsfaget historie og undervisningsfaget historie
Det er ulike perspektiver på hvordan historisk empati skal forstås og hva det vil si å ha empati med fortidens mennesker. Derfor kan det være nyttig å skille mellom en mer rendyrket kognitiv akademisk forståelse av empati og en mer kognitiv-affektiv forståelse som blir anvendt i undervisningsfaget. Med kognitiv tenker en gjerne om det som har med erkjennelse, oppfatning og tenkning å gjøre, mens affektiv er mer følelsespreget. Vitenskapelig historiebruk har faglige retningslinjer som i begrenset grad underbygger konklusjoner av affektiv art, mens det for undervisningsfaget er vanskelig å motivere elevene og realisere læreplanene uten å knytte affektive forbindelser til skolens forpliktende verdigrunnlag. En rein kognitiv innfallsvinkel til demokratiske verdier, likestilling, respekt og toleranse gir neppe det samme identitetsskapende potensiale for å skape demokratisk sinnede og aktive medborgere. Å arbeide med historisk empati uten å inkludere affektive aspekter kan virke reduksjonistisk med tanke på å tolke og forstå andres liv i fortiden i sin fylde. På et vis er dette blant undervisningsfagets viktigste bidrag til dannelsen av elevene. Gjensidig respekt og toleranse i et mangfoldig samfunn henter næring av kunnskap som betinger at vi er opplært i å innta andres perspektiver i ulike kontekster. En slik ferdighet gjør oss i bedre stand til å forstå grunnlaget for at vi mennesker har ulike prioriteringer, holdninger og verdier.
Les mer i Én fortid – mange fortellinger av Håkon Rune Folkenborg, som utkom i 2. utgave i august.
[i] Avslutningsordene fra Undsets bok Fortellinger om Kong Artur og ridderne av Det runde bord fra 1915.
[ii] Se bl.a. Wineburg, S. (2001) Historical thinking and other unnatural acts: 3-27.
[iii] Om kjerneelementet «Samfunnskritisk tenking og samanhengar» står det i samfunnsfagets læreplan at: «Dei skal sjå korleis utviklinga i fortida var prega av både brot og kontinutet og kva som bidrog til endringar, samt utvikle historisk empati.»: https://www.udir.no/lk20/saf01-04/om-faget/kjerneelementer . Ett av historiefaget på vgs sine kjerneelementer er «Historisk empati, sammenhenger og perspektiver»:https://www.udir.no/lk20/his01-03/om-faget/kjerneelementer
[iv] For en grundigere drøfting omkring dette se f.eks. s. 18-25 i Kristjansdottir, S. (2020): «Jeg trodde samene bare var ute og hadde det kjekt og sånn». En kvalitativ studie hvor bruken av film og roman sammenlignes som verktøy for å utvikle historisk empati hos grunnskoleelever, Masteroppgave ved Universitetet i Stavanger.
[v] Endacott & Brooks (2013): An updatet theoretical and practical model for promoting historical empathy. Social Studies and Practise, s.43.
Lær mer om historiebruk!