Fagsnakk fra Cappelen Damm

Høyadelig: I England dominerte høyadelen politikken i nesten 200 år. Bildet viser Staunton Harold Hall i Leicestershire.

Oligarki og frihet i England etter 1688

«The Glorious Revolution» («den ærerike revolusjonen») i England i 1688 har blitt sett på som en av inngangsportene til vår moderne verden med demokrati og menneskerettigheter. Men flere aspekter ved den engelske revolusjonen passer overhodet ikke inn i denne fremskrittsfortellingen.

Forestillingen om «The Glorious Revolution» som en av forutsetningene for den moderne verden finnes i sin mest innflytelsesrike form i «the Whig interpretation of history». Enkelt formulert: Historien er en fremskrittsfortelling som kulminerer i vår samfunnsform som den frieste i menneskehetens historie. Hvorfor «parykk»? Jo, fordi whigene var partinavnet til dem som gjennomførte den engelske revolusjonen av 1688. De fordrev Stuart-dynastiet fra tronen, gjorde Willem III, stattholder i Nederland, til engelsk konge og underkastet ham bestemte konstitusjonelle betingelser. Suvereniteten hvilte nå hos «the King in Parliament». Dommere som ikke kunne avsettes skulle vokte over individets rettigheter, slik de var formulert i Habeas corpus og Bill of Rights (1689). Takket være denne revolusjonen ble England aldri et enevelde, men et begrenset monarki med friheter som stort sett glimret med sitt fravær på kontinentet (for eksempel ingen presselovgivning de siste 300 år). Sterke garantier for eiendomsretten skapte forutsetningene for den industrielle revolusjonen og et økonomisk forsprang som gjorde det britiske imperiet til historiens største.

Parlamentets suverenitet, politiske friheter og økonomisk liberalisering skapte den engelske modellen som ble feiret i Whig-historiens mest selvsikre bok, Lord Macaulays History of England, utgitt i 1860 da England sto på høyden av sin verdensomspennende makt.

 

Siden midten av det 20. århundret har «the Whig interpretation» mistet mye av sin forklaringskraft i England. Tusen historikere har hakket i stykker monumentet. Men omtrent samtidig emigrerte den over Atlanteren og lever i beste velgående i dagens USA. Der blir den engelske og den amerikanske revolusjonen fortsatt tolket som forutsetningene for den angelsaksiske samfunnsmodellen (demokrati, rettsstat og kapitalisme) som har gitt uforliknelig frihet, uant velstand og overveldende verdensmakt gjennom 300 år. (Se for eksempel Walter Russell Mead: God and Gold. Britain, America and the Making of the Modern World, 2007.)

For å ta konklusjonen først: Det er svært vanskelig å se de regimene som revolusjonene grunnla – 150 års aristokratisk samfunnskontroll i England og 80 års slaveeiende, hvitt demokrati i USA – som gjennomgangsstasjoner på en vei som kulminerer i det liberale, parlamentariske demokratiet. De var selvstendige historiske regimer; ikke bastarder eller hybrider tuftet på universelle prinsipper som før eller siden ville gjøre dem som oss, men selvstendige utslag av overgangen til folkesuvereniteten. Begge regimene ble formet av et oligarki i sitt eget bilde, og det lå ingen historisk nødvendighet i at oligarkiet før eller siden ville bli feid til side av folkeflertallet.

Myten om folkesuvereniteten

Det hører med til fremskrittsfortellingen at de demokratiske revolusjonene erstattet en før-moderne myte – at suvereniteten hvilte i kongens person – med en håndfast virkelighet – at den hvilte i folket. Men Princeton-historikeren Edmund S. Morgan påpekte i Inventing the People. The Rise of Popular Sovereignty in England and America (1988) at folkesuvereniteten var like mye en myte som kongedømmet av Guds nåde. Folket som helhet kunne aldri utøve sin demokratiske kontroll; den måtte utøves av representanter, og mange kunne oppkaste seg til folkets sanne representant. Etter den engelske borgerkrigen i 1640-årene gjorde i løpet av kort tid både parlamentet, hæren, radikale sekter, Lord Protector Oliver Cromwell og en liten rest av parlamentet (som ikke hadde holdt nyvalg) alle krav på å herske i folkets navn.

Hvem var det så som utgjorde parlamentet som tvang kongen til samarbeid etter revolusjonen av 1688? Revolusjonen av 1688 var i hovedsak et palass-kupp, der aristokratiet byttet ut dynastiet for å få en konge det kunne samarbeide med, en som ville alliere seg med det protestantiske Europa mot Ludvig XIVs Frankrike. Denne kongen måtte legge til side alle ambisjoner om å opprette et eneveldig styre og godta parlamentets føringer. Til gjengjeld fikk han mobilisere store nasjonale ressurser under de mange kommende krigene med Frankrike: Når parlamentet garanterte statsgjelden, var den engelske statens kreditt på finansmarkedene nærmest ubegrenset.

Høyadelen dominerte i 200 år

Parlamentet var kontrollert av Overhuset, og i Overhuset satt høyadelen, representanter for de 200 familiene som eide over en fjerdedel av landets jord. I Underhuset satt representanter for lavadelen, som også var godseiere. I de fleste tilfeller var parlamentsmedlemmene utpekt av høyadelen i «valg» der de færreste kretser hadde motkandidater. Valgkretsene var uforandret siden dronning Elisabeths tid på 1500-tallet; de omfattet mange «rotten boroughs», der det knapt bodde noen, mens nye byer og handelssteder ikke hadde representasjon. Først under Reform Act av 1832 ble disse skjevhetene rettet opp. Lojaliteten til de medlemmene som ikke var i lommen på høyadelen, kunne kjøpes av regjeringens patronasje-pott.

Edmund Burke (som satt i en av høyadelens «lommekretser») utviklet teorien om «virtuell representasjon», som tilsa at parlamentsmedlemmene ikke representerte sin valgkrets, men hele nasjonen, også de interessene som ikke hadde noen representanter. (En teori som ikke virker helt absurd i vår tid, da en del sentrale debatter er flyttet fra nasjonalforsamlingene til mediene.) Og det var også en realitet at parlamentet var fokus for nasjonens politiske liv på en helt annen måte enn i andre land; derfor ble engelske institusjoner så beundret på kontinentet.

Likevel er det umulig å kalle denne formen for folkestyre demokratisk, all den tid det store flertallet av befolkningen var utelukket fra politisk deltakelse. Jonathan Clark, en av de historikerne som mest iherdig har demontert «the Whig interpretation», påpeker i From Restoration to Reform(2014) at den politiske deltakelsen ved valg steg fra 2,6 % av den engelske befolkningen i 1688 til ca. 4,6 % i 1714. Deretter sank den tilbake til 2,6 % igjen rett før den store valgreformen av 1832, men det var ikke før den andre valgreformen av 1867 at den igjen nådde opp i over 4 %.

Ser en på rekken av etterfølgende kabinetter, er det nettopp høyadelens mektige posisjon som er slående. Det engelske systemet var et oligarkisk system i ordets strenge betydning, der de store godseierne skjøv demokratiseringen foran seg i nesten 200 år.

Konservatismens «far»: Irskfødte Edmund Burke (1729-97) hevdet at parlamentsmedlemmene ikke bare representerte sin valgkrets, men hele nasjonen.

Konservatismens «far»: Irskfødte Edmund Burke (1729-97) hevdet at parlamentsmedlemmene ikke bare representerte sin valgkrets, men hele nasjonen.

Et oligarki som ga liberale friheter

Om dette systemet ikke var demokratiets arnested, var det i hvert fall opphavet til mange liberale friheter, som beskyttet individ og samfunn både mot den eneveldige sentralstatens maktfylde og de demokratiske eksessene som den franske revolusjonen utløste. En av disse kildene til frihet var synet på slaveriet.

England har aldri hatt noe grunnlovsdokument som påberoper seg universelle menneskerettigheter. Konstitusjonen har utviklet seg over tid gjennom domstolenes tilpasninger av eldgammel sedvanerett (Common Law) og parlamentets lovgivningsmyndighet (Statute Law). I 1772 skulle en domsavsigelse i landets høyeste rettsinstans bidra til å skjerpe misnøyen med London hos de amerikanske kolonistene. Selv om den engelske høyadelen var sterkt engasjert i slavehandelen fra Afrika og eide sukkerplantasjer i Karibien, var slaveriet en rettslig status som ikke hadde vært anerkjent i England på mange århundrer. I Somerset-rettssaken av 1772 påberopte en slaveeier seg retten til å fange sin svarte slave, som hadde rømt fra ham, og frakte ham tilbake til Karibien. Englands øverste dommer, Lord Mansfield, slo fast i sin rettskjennelse at sedvaneretten ikke anerkjente slavestatusen. Så lenge den ikke var stadfestet i positiv rett vedtatt av parlamentet, var en rømt slave fri på engelsk jord.

For de amerikanske koloniene, først og fremst de fem sørligste, representerte denne dommen en trussel mot hele samfunnsmodellen. Engelsk sedvanerett var også kolonienes rettskilde. Hvis denne lovtolkningen skulle skape presedens, ville de svarte slavene på tobakksplantasjene i Maryland, Virginia, Georgia, Nord- og Sør-Carolina kunne påberope seg sin frihet. En slik trussel økte misnøyen med hvordan regjering og parlament i London grep inn i kolonienes indre anliggender. Engelske skatter og engelske soldater var symboler på at de ikke kunne bestemme over seg selv. Men da revolusjonen brøt ut i 1776, er det ingen tvil om at kravet om demokratisk selvbestemmelse også omfattet retten til å bevare slaveriet som institusjon og ekspandere vestover på bekostning av de innfødte nasjonene som England hadde inngått traktater med. Dette vil du kunne lese mer om i en oppfølgingsartikkel her på Fagsnakk.

Rolf Hobson

Rolf Hobson er seniorforsker ved Institutt for forsvarsstudier og professor II ved Universitetet i Bergen. Han har fagkretsen historie, sosialøkonomi og russisk fra Universitetet i Oslo og dr.art.-graden fra NTNU.

Hold deg oppdatert på Fagsnakk