Når man hører ordet «parasitt», vil det første mange tenker på være ekle, små skapninger – det være seg lus, flått eller bendelorm – som benytter større levende vesener som matfat, og ofte også som habitat. Eller kanskje går tankene heller til en vanlig tematikk innenfor skrekkfilmsjangeren, der et vesen eller en organisme enten tar over verten sin kropp, eller dreper verten innenfra – det meste kjente eksempelet her er trolig den ikoniske scenen fra den første filmen i Alien-serien (1979), der et lite romvesen plutselig sprenger seg ut av magen til en uheldig astronaut, spilt av John Hurt. Eller kanskje tenker man på mennesker som på uetisk vis beriker seg på bekostning av fellesskapet: Befinner en seg langt til høyre i det politiske landskapet, er innvandrere vanlige kandidater til denne rollen; befinner en seg ytterst på venstrefløyen, er det derimot styrtrike kapitalister som typisk anses som parasitter. Ellers vil nok også mange, uavhengig av politisk ståsted, tenke at politikere som utnytter systemet for å skaffe seg personlige fordeler – for eksempel i forbindelse med gratis pendlerboliger – opptrer på parasittisk vis. Uansett hva en forbinder med «parasitt», er sjansene med andre ord små for at det er noe positivt.
Dette bringer oss til et følgende spørsmål: Hvis det er slik at insekter, mennesker og enkelte typer utenomjordiske vesener alle kan forstås som parasitter, er de det på samme måte? Hvis jeg skulle gjette, vil jeg tro at det svaret de fleste vil komme frem til, er at det er lusen, flåtten og bendelormen (og eventuelt også Alien-filmenes «chestburster», hvis den hadde eksistert i virkeligheten) som er parasitter i ordets egentlige forstand, mens mennesker bare kan sies å være det i metaforisk forstand, det vil si i den grad de oppfører seg på en måte som kan minne om den oppførselen som kjennetegner naturens parasitter. Med andre ord: Når parasittbegrepet hentes frem for å omtale individer eller grupper en selv ikke liker, må man gå ut fra at grunntanken er at disse oppfører seg på en måte som gjør at de på en eller annen måte minner om naturens parasitter.
Problemet er at denne oppfatningen om dyr og insekter som bokstavelige parasitter og mennesker som parasitter i metaforisk forstand – enn så innlysende den kan virke – rett og slett er feil. Går man historisk til verks, oppdager en nemlig at parasittbegrepet opprinnelig ikke hadde noe som helst med naturens snyltere å gjøre, men ene og alene viste til mennesker: Det er med andre ord bendelormen, og ikke homo sapiens, som er den metaforiske parasitten.
Parasitten som religiøs figur
Selve begrepet kommer det fra det greske parasitos, der para betyr «ved siden av», og sitos betyr kornet eller maten. Opprinnelig var det knyttet til den religiøse sfæren, der det viste til en type tempeltjenere som, ifølge hellenisten W. Geoffrey Arnott, mottok “free food and meals in return for services like that of the selection of the sacred grain for use in particular festivals” (162–63). Selv om man har forholdsvis lite kunnskap om disse opprinnelige parasittene, vet man at de spilte en viktig rolle under den årlige festivalen til ære for helten Herakles, som ble holdt ved tempelet Kynosarges, like utenfor Athens bymurer. Mye tyder dermed på at begrepet opprinnelig hadde en positiv betydning, noe som underbygges av flere av referansene som finnes i 15-bindsverket Deipnosophistæ av den greske retorikeren Athenaios (ca. 170–223 e.Kr.).
Parasitten som litterær figur
Akkurat når og hvorfor dette skjer, er omdiskutert, men en gang mellom år 500 og 350 f.Kr, begynner greske dramatikere å benytte seg av begrepet som navn på det som etter hvert skulle bli en standardfigur innenfor den klassiske komediesjangeren: den alltid sultne gjesten, som er villig til å gjøre (nesten) hva som helst for å skaffe seg en gratis middag, men som ofte opplever å bli hånet og gjort til latter. De fleste greske komediene der denne typen parasitter opptrer, er gått tapt eller eksisterer bare i form av fragmenter.
Av den grunn kjenner vi bedre til standardfiguren, slik den videreføres av Romerrikets komedieforfattere, og da spesielt av Plautus (250–184 f.Kr.) og Terents (190–159 f.Kr.) – det finnes lett gjenkjennelige parasitter i åtte av de 21 komplette komediene vi har fra førstnevntes hånd, og i to av de seks komediene fra sistnevnte. Selv om begrepet etter hvert fikk en nedsettende klang, og i andre sammenhenger gjerne ble anvendt som et retorisk våpen for å sverte ens motstandere, benyttes det i komediene nærmest som en nøytral yrkesbeskrivelse. Ikke bare definerte skuespillenes snyltegjester seg selv typisk som parasitter, men flere av dem fremviser også en tydelig yrkesstolthet over å utøve det de fremstiller som en nobel profesjon – i en humoristisk dialog av den assyriske retorikeren Lukian (ca. 120–180 e.Kr.), går den ene hovedpersonen faktisk så langt som å hevde at det å være parasitt må forstås som den aller største kunsten av dem alle.
Etter Plautus og Terents tid, går den litterære snyltegjesten i stor grad i glemmeboken, men når de to dramatikerne på ny blir populære under renessansen, får også parasitten en ny vår: Figuren opptrer blant annet i det som ofte regnes som den aller første engelske komedien – Nicholas Udalls Ralph Roister Doister, opprinnelig fremført i 1553 eller 1554 – og dukker siden opp i en rekke verker, blant annet hos fremtredende forfattere som William Shakespeare og Ben Jonson. Der parasitten opprinnelig var en ren komisk figur, dukker det i denne perioden også opp en rekke mørkere og mer ondsinnete varianter av arten, hvor det opprinnelige målet om et gratis måltid, noen ganger kombineres med og noen ganger erstattes av et rent begjær etter makt – kjente eksempler her er Iago fra Shakespeares Othello (ca. 1604) og Mosca fra Jonsons Volpone (ca. 1606). Med dette tar parasitten steget fra komedien og over i andre sjangre, så som tragedien, tragikomedien og romanen.
Den naturvitenskapelige parasitten
Når var det så naturvitenskapene begynte å benytte seg av begrepet som navn på snyltedyr i naturen som livnærer seg av andre? På engelsk benyttes adjektivet «parasitical» første gang om planter som livnærer seg på andre planter i 1646, mens substantivet «parasite» første gang anvendes i 1728 – også her om planter. Den eldste referansen til ikke-planter som parasitter jeg har funnet, er en anonym artikkel i tidsskriftet The Monthly Review fra 1769, der gjøken omtales som en «animal parasite» (Anon., s. 558).
Mye tyder likevel på at det først var et stykke utover på 1800-tallet at det begynner å bli vanlig å omtale også dyr og insekter som parasitter – et av de første større vitenskapelige arbeidene der det benyttes, er for eksempel fjerde bind av William Kirby og William Spences An Introduction to Entymology (1826), og første gang begrepet anvendes i tittelen på en naturvitenskapelig bok, er mest sannsynlig i den tyske naturforskeren Friedrich Küchenmeisters Die in und an dem Körper des lebenden Menschen vorkommenden Parasiten fra 1855, som ble oversatt til engelsk i 1857. Interessant nok er det i denne oversettelsen at det begrepet som ofte anses som parasittens nødvendige motsetning – nemlig verten – første gang anvendes om den levende organismen som snyltedyret henter sin næring fra.
Hva har så dette egentlig å si? Jo, det som blir tydelig når man leser denne typen eldre naturvitenskapelige skrifter nøye, er at forfatterne lenge var fullstendig klare over at de ikke benyttet seg av et vitenskapelig begrep, men tvert imot et de hadde lånt fra et annet område. For å gi et talende eksempel: I boken Familiar Lectures on Botany fra 1831, finnes en forklarende fotnote etter den første referansen til parasittiske planter. Her omtaler forfatteren, Almira H. Lincoln, kort begrepets etymologiske bakgrunn, dets opphav i gresk religion og komediens parasitter, før hun hevder at «by analogy, the term [parasite] is now applied to plants which live upon others» (34, min utheving). Med andre ord: For Lincoln og andre tidlige naturvitere, var det åpenbart av det var mennesker som var parasitter i ordets rette forstand, mens planter, dyr og insekter bare var det i overført betydning.
Den dehumaniserte menneskelige parasitten
Dette til tross, i tråd med naturvitenskapens utvikling i løpet av 1800-tallet, etablerte det seg gradvis en (feilaktig) forståelse av at det var organismer som lusen og bendelormen som var de egentlige parasittene. Samtidig behandlet en rekke av datidens vitenskapsmenn ikke parasitten som et hvilket som helst annet levende vesen, men som et tvers gjennom uetisk vesen hvis oppførsel burde fordømmes. Et tydelig eksempel finnes i forelesningen «Degeneration: A Chapter in Darwinism» fra 1879, der den viktige britiske zoologen Sir E. Ray Lankester (1847–1929) behandler parasittisme i naturen som kroneksempelet på det han omtaler som «degenerasjon»: en form for negativ evolusjonær utviklingsbane, hvor dyret slutter å utvikle seg mot noe bedre, men snarere visner hen som følge av for enkel tilgang til næring og sikkerhet – «just as an active healthy man sometimes degenerates when he becomes suddenly possessed of a fortune; or as Rome degenerated when possessed of the riches of the ancient world» (27).
Om mulig enda tydeligere er budskapet i boken Natural Law in the Spiritual World (1883), der den skotske evangelisten og naturalisten Henry Drummond hevder at naturvitenskapsmenn helst ikke vil nedverdige seg til å snakke om parasitter: For dem er parasittisme nemlig «one of the gravest crimes in Nature. It is a breach of the law of Evolution. Thou shalt evolve […] – this is the first and greatest commandment of nature” (158). Det disse sitatene er ment å vise, er hvordan naturvitenskapene altså ikke bare lånte et begrep fra et helt annet felt, men også endte opp med å fordømme de vesenene som begrepet endte opp med å navngi. Dette gjorde det i neste omgang mulig å gi en (kvasi-)vitenskapelig begrunnelse for hvorfor de menneskene som ble oppfattet som parasitter, var moralsk forkvaklede, og – i enkelte tilfeller – burde bekjempes med alle midler. Det mest brutale historiske eksemplet på dette, finner vi i hvordan nazistene aktivt benyttet seg av naturvitenskaplige innsikter for å legitimere jødeutryddelsen, slik det klart fremgår av følgende grufulle sitat fra en manual utgitt av Wehrmarcht i 1944:
«The Jew wants us to be forced into a life of slavery so as to live among us as a parasite who can suck us dry. Our people’s sound way of life opposes the parasitic Jewish existence. Who can believe it possible […] to reform or convert a parasite (a louse for example)? Who can believe in a compromise with the parasite? We are left with one choice only, either to be devoured by the parasite or to exterminate it. The Jew must be exterminated wherever we meet him! We do not commit a crime against life acting like this; on the contrary, we serve the law of life by fighting against all that is hostile to a sound existence. Our fight serves, indeed, the preservation of life” (sitert i Bein 33–34).
For nå å vende tilbake til spørsmålet om hvem som er de egentlige parasittene , så er det dermed rett og slett ikke så godt å si: Hvilket svar du får, vil avhenge helt av hvem du spør – det være seg professoren i gresk religion, litteraturforskeren, botanikeren, biologen eller eksperten på dehumaniserende politisk retorikk. Det som uansett er klart, er at parasittbegrepet har gjennomgått en svært kronglete utvikling i løpet av de siste 2500 år, der det gjentatte ganger er blitt metaforisk overført fra ett felt til et annet: fra gresk religion til komedien, fra komedien til botanikken, fra botanikken til biologien, og fra biologien og tilbake til de vesenene som begrepet opprinnelig viste til – oss mennesker.
Boka Melvillean Parasites er utgitt open access og kan lastes ned gratis her.
Litteraturliste:
Anon. “The History of the Royal Sciences and Belles Lettres at Berlin, for the Year 1764.” The Monthly Review; or, Literary Journal: By Several Hands, vol. 15, 1769, s. 555–74.
Arnott, W. Geoffrey. “Studies in Comedy, I: Alexis and the Parasite’s Name.” Greek, Roman and Byzantine Studies, vol. 9, no. 2, 1968, pp. 161–68.
Grbs.library.duke.edu/article/viewFile/10881/4263.
Bein, Alex. “The Jewish Parasite. Notes on the Semantics of the Jewish Problem, with special Reference to Germany.” Leo Baeck Institute Yearbook, vol. 9, no. 1, 1964, s. 3–40: https://doi.org/10.1093/leobaeck/9.1.3.
Drummond, Henry. Natural Law in the Spiritual World [1883]. Arc Manor, 2008.
Lankester, E. Ray. “Degeneration: A Chapter in Darwinism.” The Advancement of Science: Occasional Essays & Addresses. MacMillan and Co, 1890, pp. 1–59.
Lincoln, Almira H. Familiar Lectures on Botany, Practical, Elementary, and Physiological [1831]. 5th Edition, revised and enlarged. F. J. Huntington, 1836.