Fagsnakk fra Cappelen Damm

Foto: Ronniechua. Getty Images.

Kampen om historien – kritisk raseteori i klasserommet

«Den som kontrollerer fortiden, kontrollerer nåtiden. Den som kontrollerer nåtiden, kontrollerer framtiden» (George Orwell).

I USA raser debatten om historieundervisningen i skolen. Republikanere og Fox News går til frontalangrep på såkalt «kritisk raseteori» («critical race theory», CRT). En rekke delstater har vedtatt forbud mot CRT i klasserommet, og rasende foreldre forlanger at lærere som bruker det i undervisningen, må sparkes. Kampen om fortiden vil være en av de viktigste valgkampsakene det kommende året.

Lærere under press

I juni i år mistet Matthew Hawn i Tennessee jobben sin som samfunnsfaglærer på en videregående skole. Bakgrunnen var at han hadde bedt elevene sine lese essayet The First White President av den afro-amerikanske forfatteren Ta-Nehisi Coates. Da en forelder oppdaget at elevene diskuterte en tekst som var kritisk til Donald Trump, sendte han inn en klage på læreren som mottok en skarp reprimande. Kort tid etter viste Hawn en video for klassen der poeten Kyle Jenee Lacy framførte «White Privilege», et dikt med en del upassende ord som «hell», «fuck» – og «n-ordet». Da var begeret fullt for skolestyret. Hawn fikk sparken. Begrunnelsen for avskjedigelsen var at han ikke i tilstrekkelig grad hadde gitt elevene et konservativt perspektiv på det temaet han tok opp i timene.

Lærerstanden og ikke minst lærerorganisasjonene har lenge vært et horn i siden på mange konservative som har mistenkt dem for å formidle venstrevridd og liberal undervisning i klasserommet. «Utdanning er for viktig til å overlates til lærerne», skriver det konservative tidsskriftet «National Review» som oppmuntrer foreldre over hele landet til å mobilisere mot kritisk raseteori, det siste tilskuddet av slik propaganda.

Hendelsen er ikke unik. Over store deler av USA, spesielt i sørstatene, raser det en krig om hva elevene skal lære – og ikke lære. Republikanske politikere, presset av foreldre og medier, jakter på lærere, lærebøker og undervisningsopplegg som inneholder det de mener er «critical race theory» (CRT). Tidligere utenriksminister Mike Pompeo tvitret følgende i sommer: «om vi underviser at grunnleggelsen av USA visstnok var basert på en stor feil. Den var korrupt. Den var rasistisk. Det er virkelig farlig. Det rammer selve grunnmuren for landet vårt». Trumps pressetalskvinne Keyleigh McEnany uttalte nylig på Fox News at «vi vet at de fleste grunnlovsfedrene var mot slaveriet, de erkjente at det var ondt.»

I Oklahoma har oppfordringen blitt fulgt opp. I mai hastebehandlet det statlige utdanningsutvalget en petisjon om å legge sterke begrensninger på hva elevene kan lære om rase og kjønn. Etter en offentlig høring vedtok det republikanskkontrollerte utvalget strenge sanksjoner mot lærere og skoler som gjennom undervisningen får enkeltelever til å føle «ubehag, skyld, angst eller andre former for psykisk stress basert på sin rase eller kjønn.» På spørsmål om hva de la i kritisk raseteori, sammenlignet en av klagerne den med «mobbing»; en annen mente slik undervisning ville kunne føre til folkemord som i Rwanda. Effekten av lovendringene var umiddelbar. Historiekurs om rasediskriminering, som har vært undervist i flere tiår, er allerede avlyst. Skolene tør ikke ta sjansen på å sette dem i gang av frykt for å bli straffet.

Et annet massivt angrep på kritisk raseteori kom i Florida. Der har den republikanske guvernør Ron De Santis signert en lov som pålegger lærerne i den offentlige skolen å presentere USAs historie som grunnleggelsen av «en ny nasjon i stor grad basert på de universelle prinsippene i uavhengighetserklæringen». De Santis hevder samtidig at «kritisk raseteori lærer elevene å hate landet vårt og å hate hverandre. Det er statsstøttet rasisme og har ingen plass i Floridas skoler».

Rasende foreldre og aktivister protesterer under et skolestyremøte i Virginia i juni 2021. Foto: Evelyn Hockstein / Reuters.

Skolestyret i Cloucester i Virginia diskuterer kritisk raseteori den 13. juni 2021. Foto: Mark Peterson / Redux.

Kritisk raseteori

Men hva er egentlig kritisk raseteori (CRT)? Opprinnelig oppsto teorien i akademia på 1970-tallet. Kjernen i CRT er at rasisme er mye mer enn personlige fordommer; den er strukturell, innvevd i samfunnsmessige og politiske systemer. Jusprofessor Kimberle Crenshaw ved UCLA og Columbia University sier at «poenget med kritisk raseteori opprinnelig var å tenke og snakke om hvordan lovverket bidro til den underordnede statusen til afro-amerikanere, urbefolkningen og en hel gruppe av mennesker som kom til vårt land fra Asia.» I flere tiår har dette vært utgangspunktet for en rekke fagfelt ved amerikanske universiteter. De fleste av studiene har ikke vært særlig kontroversielle. Sosiologiske og kriminologiske undersøkelser som for eksempel viser sammenhengen mellom fattigdom, kriminalitet og etnisk bakgrunn, har i liten grad vært ideologisk omstridt. Det samme gjelder historie- og litteraturkurs som peker på hvordan rase har vært en viktig faktor.

Det finnes likevel en mer radikal variant av CRT som hevder at rasisme er kjernen i den hvite manns hegemoni: Hvithet er pr. definisjon undertrykkende. Alt i samfunnet, fra politikk, økonomi, utdanning, rettsapparatet til kunst og kultur, er innrettet på de hvites premisser. Alle som er født hvite, vil derfor være en del av den privilegerte herskerklassen. Selv hvite liberalere og radikalere spreller i garnet og kan aldri komme seg løs fra de rasemessige privilegiene som de nyter godt av og som farger deres virkelighetsforståelse. Denne versjonen av CRT møter sterk motstand også blant kritikere av Trump og det republikanske partiet. Den liberal-konservative skribenten Andrew Sullivan, hevder at CRT er en illiberal og postmodernistisk ideologi som må bekjempes.

Tucker Carlson, Fox News. Foto: Richard Drew / AP. (2017).

I debatten om CRT er det ofte vanskelig å vite hva kritikerne egentlig sikter til når de langer ut. Mange av dem som bruker begrepet, har en svært uklar forståelse av hva det innebærer. Er det de akademiske studiene av hvilken rolle rase har hatt og har i det amerikanske samfunnet? Eller er det den mer radikale formen som hevder at rase er en altomfattende, nærmest essensialistisk kategori, som ingen kan heve seg over? Kritikerne gir ofte en karikert og forvrengt definisjon av CRT. Sentrale republikanske politikere som  Ted Cruz og Mike Pence hevder for eksempel at kritisk raseteori er et annet navn for marxisme, eller en ny form for rasisme. For det republikanske partiet og ikke minst Fox News har CRT uansett blitt en kjærkommen fiende i den altomfattende kulturkampen som de håper skal gi seier i mellomvalget i 2022. De siste månedene har bruken av begrepet eksplodert.

Christopher F. Rufo og Tucker Carlson

Mange spør seg hvorfor og hvordan CRT plutselig har gått fra å være et litt obskurt akademisk begrep til å bli et av de mest brukte uttrykkene i medier og politiske debatter.

Vendepunktet kom i september 2020. På tampen av valgkampen ble dokumentarfilmskaperen Christopher F. Rufo. intervjuet på Tucker Carlsons populære show på Fox News. Der hevdet han at hele det føderale statsapparatet, militæret, rettsvesenet, FBI og vitenskapsmiljøene drev med indoktrinering og omskolering av sine ansatte ved hjelp av kritisk raseteori. Ifølge Rufo måtte folk delta på kurs for å rense ut sine forestillinger om «whiteness». På den måten ga han også vann på mølla til Trumps og Carlsons påstander om The Deep State, en konspirasjonsteori om at mørke krefter i statsapparatet systematisk motarbeidet republikanerne og spesielt den forhenværende presidenten selv.

Siden sin første opptreden på Tucker Carlsons show har Rufo også kastet øynene sine på skoleverket. Han elsker å vise til eksempler som der elever blir bedt om å forestille seg hvordan det må ha vært å være slave. En slik metode bidrar til å skape skyldfølelse hos de hvite barna, hevder han. Rufos påstander og angrep på CRT blir nærmest daglig dyrket på Fox News, særlig hos Carlson.

Trumps rolle

At Rufos kritikk av CRT resonnerte så sterk i konservative kretser, henger også sammen med Donald Trumps inntreden i politikken. Allerede før han stilte som presidentkandidat, hadde han holdt liv i konspirasjonsteorien om at Barack Obama ikke var født i USA og følgelig var en illegitim president. Da han så kastet seg inn i valgkampen i 2015, åpnet han med et voldsomt utfall mot mexikanske innvandrere (de var «voldtektsmenn» og «narkosmuglere»). Etter opptøyene i Charlottesville i 2017, der rasister fra ytterste høyrefløy ropte «Jews will not replace us», sa han at det var «bra folk på begge sider».

Under hele sin presidentperiode spilte Trump på forestillingen om at det er hvite, og ikke svarte, som er de egentlige ofrene for diskriminering. Tiår med «affirmative action», altså spesielle programmer for å gjøre det lettere for minoriteter å komme inn på arbeidsmarkedet, boligmarkedet og universiteter, hadde skapt en følelse blant mange hvite om at det var de som var urettferdig behandlet; at minoriteter snek i køen og mottok gavepakker fra staten. Denne misnøyen var ikke ny. Også Reagan hadde spilt på de samme sentimentene. Trump kunne likevel fiske i opprørt hav og dra nytte av det en del hvite velgere tenkte og mumlet om privat, men ikke turde si høyt.

Donald Trump besøker det nasjonale minnesmerket Mount Rushmore i 2020. Foto: Anna Moneymaker / The New York Times

Nicole Hannah-Jones avbildet i New York i 2017. Hannah-Jones var sentral i New York Times' 1619-prosjekt som fikk en Pulitzer-pris i 2020. Foto: James Estrin / New York Times.

1619-prosjektet

En annen årsak til at Rufos påstander fikk vind i seilene, var New York Times’ 1619-prosjekt. (Se Alle tiders historie, side 262 og læringssti på nettstedet). Avisas markering av 400-årsdagen for ankomsten av det første slaveskipet til Virginia i 1619, var et bredt og omfattende temanummer om slaveriets betydning i amerikansk historie. En rekke artikler og undervisningsopplegg satte søkelyset på hvordan rasismen helt fra starten av var den viktigste røde tråden i det amerikanske prosjektet. USA var grunnleggende et rasistisk samfunn; idealene i uavhengighetserklæringen og konstitusjonen var aldri alvorlig ment. Svært mange av problemene i dagens USA hadde sin årsak i dette, var konklusjonen.

New York Times’ temanummer, og spesielt den ansvarlige journalisten Nikole Hannah-Jones, fikk straks stor oppmerksomhet. Skoler i hele USA kunne gratis ta i bruk undervisningsoppleggene. Historikere kastet seg inn i debatten. Hannah-Jones fikk mye skryt, og avisa mottok en Pulitzerpris. Samtidig kom det også en del svært kritiske røster som hevdet at flere av artiklene inneholdt grove feil. Særlig hard medfart fikk påstanden om at de slaveeiende grunnlovsfedrene ville løsrive koloniene fra det britiske imperiet fordi de fryktet at slaveriet snart ville bli forbudt.

Det tok ikke lang tid før republikanske politikere også meldte seg på blant kritikerne. Tidlig ute var senator Tom Cotton fra Arkansas som slaktet 1619-prosjektet. Skoler som benyttet materiellet, burde miste den føderale økonomiske støtten, foreslo han. Cotton trakk også inn CRT som han mente var en form for omvendt rasisme og som amerikanske skolebarn derfor måtte forskånes for.

Også Trump luktet lunta. På kort tid opprettet han en 1776-kommisjon. Den skulle utrede hvordan USAs historieundervisning kunne bli mer «patriotisk». Etter kun få måneder la kommisjonen fram en rapport som ble oppfattet som en kraftig kritikk av 1619-prosjektet, kritisk raseteori og som samtidig foreslo hvordan elevene kunne læres opp til å bli gode patrioter: Undervisningen burde blant annet få fram den amerikanske eksepsjonalismen, forestillingen om at USA er den beste og mest vellykkede nasjonen i verdenshistorien.

Black Lives Matter og drapet på George Floyd

En tredje forklaring på at CRT har kommet i søkelyset, er drapet på George Floyd i mai 2020. Tragedien i Minneapolis var for mange dråpen som fikk begeret til å flyte over. Den nesten ni minutter lange videoen som viste hvordan politimannen Derek Chauvin holdt kneet sitt på Floyds hode og hals, skapte et voldsomt raseri og sorg over hele USA. Nå var selvsagt ikke politivold mot afro-amerikanere noe nytt. En rekke liknende eksempler, som Treyvon Martin, Eric Garner, Breonna Taylor, Sandra Bland og flere hadde skapt Black Lives Matter-bevegelsen (BLM). Protester mot politiet blusset stadig opp, og i noen tilfeller førte det til voldelige konfrontasjoner. Etter drapet på George Floyd tok flere til orde for å bruke mindre penger på politiet: «Defund the police». Andre mente at politiet først og fremst måtte trenes på andre måter, slik at de ikke stadig havnet i situasjoner som endte med drap på mistenkte, og da særlig svarte.

For mange var George Floyds tragiske død en bekreftelse på den strukturelle rasismen som både CRT og 1619-prosjektet hevdet eksisterte. Gang på gang ble det vist til at svarte var overrepresentert når det gjaldt politivold. Det dreide seg ikke bare om personlige fordommer hos politifolkene; her var det systemene som var innrettet slik at de svarte oftere ble utsatt for slike overgrep.

Også mange republikanere var opprørt over drapet på George Floyd. Likevel tok det ikke lang tid før Fox News, politikere og aktivister på høyresiden ble besatt av på hvordan demonstrasjoner mot politiet ofte endte i vold. BLM og «Antifa» (anti-fascister) var selv skyld i at politiet ofte måtte gripe til tøffe midler, hevdet de. Og når kravene om «defund the police» kom, fikk republikanerne et nytt slagord som kunne vendes mot demokratene. BLM ble framstilt som en fare for lov og orden. Alle som støttet dem, var i realiteten imot politiet. Dessuten var det ikke politiet som var rasistisk, men tvert imot BLM og alle deres støttespillere, slo de fast. I stedet for å rope at de svartes liv var betydningsfulle, burde man heller si «All lives matter» og «Blue lives matter».

Foto. Jann Huizenga / Getty Images.

Foto: Damon Winter / New York Times.

Hva sier lærerne om CRT?

Angrepene på CRT har allerede ført til merkbare endringer i mange amerikanske klasserom. De politiske vedtakene, den uavlatelige kampanjen på Fox News og foreldreaksjoner gjør at skolestyrer, rektorer og lærere utsettes for et voldsomt press. Som Matthew Hawn-saken viser, er faren for å miste jobben overhengende for dem som våger å trekke inn undervisningsmateriell som setter søkelyset på rasisme. Temaer som lenge har vært vanlig å ta opp, er nå plutselig ytterst kontroversielle. For hvordan skal man kunne undervise i amerikansk historie, uten å se på slaveriet og de mange følgene det hadde for utviklingen av nasjonen?

I et større oppslag i Huffington Post forteller en rekke lærere om hvordan de opplever debatten om CRT og hvordan de underviser både historie og litteratur. For de fleste lærerne har den opphetede debatten kommet helt overraskende. Mange av dem hadde knapt hørt om begrepet før, og det er heller ingen amerikanske skoler som har CRT i læreplanen. Felles for alle som er intervjuet, er erkjennelsen av at historieundervisningen selvsagt ikke kan ignorere de mørke sidene av USAs fortid. Elevene skal lære å tenke kritisk; de må få et ærlig møte med fortiden. Den karikerte framstillingen som kritikerne av CRT kommer med, er fjern for lærerne. Det handler ikke om å stigmatisere «hvithet» eller å gi hvite elever dårlig samvittighet, men å snakke sant om det som var.

Kampen om fortiden

Debatten om historieundervisningen i USA føyer seg inn i en større diskusjon om hva i fortiden vi bør minnes, og hva som fortjener sin plass på historiens skraphaug. De nevnte demonstrasjonene i Charlottesville oppsto som en protest mot fjerningen av statuer i Virginia av generaler som hadde kjempet for konføderasjonen under den amerikanske borgerkrigen. Trumps kommentar til det var at vi vel snart også må ta ned lignende minnesmerker over Thomas Jefferson og George Washington.

Paradoksalt nok argumenteres det fra republikansk hold på den ene siden for at statuene av Robert E. Lee og Stonewall Jackson bør få stå, fordi de representerer noe som var verdifullt for mange mennesker, både før og nå. Vi kan ikke hvitvaske historien fordi vi ikke liker det som var. På den annen side vil mange av dem også ha en historieundervisning som styrker patriotismen og får fram de gode verdiene som USA etter deres syn er tuftet på. Dermed bør man styre unna det som CRT og 1619-prosjektet tar til orde for. USAs mørke fortid, for eksempel slaveriet, kan nok nevnes. Men det bør ikke framstilles som kjernen i nasjonens historie. De fleste republikanske politikere som vil omskrive læreplanene og forby CRT, aksepterer nok at rasisme har vært en sentral del av USAs fortid. Men i stedet for å fokusere for mye på det, bør man løfte fram de positive verdiene som gradvis har blitt realisert, for eksempel rettigheter for både kvinner og svarte. Lovendringen i Florida er et eksempel på hvordan republikanerne der ønsker at undervisningen bør være.

Rytterstatue av Nathan Bedford Forrest i Memphis i Tennessee. Bedford Forrest var general for sørstatene under borgerkrigen. Han var også den første lederen av Ku Klux Klan. Statuen ble revet 20. 20 desember 2017. Foto: Traveler1116 / Getty Images.

«Den grunnleggende feiltakelsen i pastor Wrights prekener er ikke at han snakket om rasisme i samfunnet vårt, men at han snakket som om samfunnet er statisk; som om ingen framskritt hadde skjedd...» (Barack Obama).

Interessant nok er et slikt syn ikke helt fjernt fra det mange demokrater mener. Barack Obama, i sin kanskje beste tale «A more perfect union», legger tilsvarende vekt på at til tross for all rasismen, har USA gjort stadige framskritt. Det var derfor Obama selv trodde at det var mulig for ham, en afro-amerikaner, å bli valgt til landets president. Bakgrunnen for talen han holdt i mars 2008, var en preken av Jeremiah Wright, Obamas egen pastor gjennom 20 år. Wrights tale, som noen hadde lagt ut på Youtube, var en knallhard kritikk av USA, både før og nå. Obama var enig i mye av det pastoren sa. Og likevel hevdet han at Wright tok feil på et helt avgjørende punkt:

«Den grunnleggende feiltakelsen i pastor Wrights prekener er ikke at han snakket om rasisme i samfunnet vårt, men at han snakket som om samfunnet er statisk; som om ingen framskritt hadde skjedd; som om dette landet – et land som har gjort det mulig for et av sine egne medlemmer å stille til valg til landets høyeste embete og bygge en koalisjon av hvite og svarte, latinos og asiater, rike og fattige, unge og gamle – fortsatt er uavvendelig bundet til dets tragiske fortid.»

Amerika har vært i stand til å forbedre seg, hevdet Obama. Fortidens synder er ikke uforanderlige. Wrights essensialistiske syn på amerikanerne og samfunnet måtte derfor avvises på det sterkeste. Sannsynligvis reddet Obama sitt eget kandidatur gjennom denne talen.

Kanskje hadde Obamas forsonende holdning også vært et sårt tiltrengt tilskudd til den svært polariserte debatten som i dag foregår i USA. Kampen om historien står uansett i sentrum av den kulturkampen som i stor grad vil prege tiden fram mot valget i november 2022.

Tips: I anledning Barack Obamas 60-årsdag 4. august 2021 sendte HBO dokumentarserien «Obama: In Pursuit of a More Perfect Union». Tittelen består av to bruddstykker, ett fra uavhengighetserklæringen og ett fra konstitusjonen. De tre episodene viser blant annet hvilken rolle rase har spilt i amerikansk politikk både gjennom historien og de siste tiårene.

portrett av Tommy Moum

Tommy Moum

Tommy Moum er idéhistoriker og er lektor ved Horten videregående skole der han underviser i fagene norsk, historie og filosofi og historie. Moum er en av fire hovedforfattere på Alle tiders historie og Historie og filosofi.

Hold deg oppdatert på Fagsnakk

Abonner på Historie, religion og filosofi