Fagsnakk fra Cappelen Damm

Livssynsåpenhet: Et tidsskille i tros- og livssynspolitikken?

«Det livssynsåpne samfunn» er blitt et nøkkelbegrep i diskusjonen om religion og politikk i Norge og ligger til grunn for den nye Lov om tros- og livssynsamfunn, som gjelder fra 2021. Men hva er et livssynsåpent samfunn?

Visjonen om det livssynsåpne samfunn organiserer forholdet mellom politikk og religion på en ny måte. Men det er fortsatt uklart hva denne tros- og livssynsmodellen vil innebære i praksis. Kunnskap om politikkens nye grunnlag er avgjørende, både for å forstå feltet og for å ta stilling til de mange dilemmaene.

Aktuell politikk

Tros- og livssynspolitikken er alltid aktuell. Det går sjelden lang tid mellom nyheter om små og store kontroverser i forholdet mellom trosutøvelse og allmenn offentlighet, eller mellom samvittighetsforpliktelse og pålagte arbeidsoppgaver eller borgerplikter. Når Jehovas vitner krever av sine medlemmer at de ikke skal stemme ved valg, bør de da få statsstøtte? Er det rett at praktiserende jøder ikke får fri til å feire alle sine helligdager, mens majoriteten tar fri på dager som de færreste husker den religiøse begrunnelsen for? Hvordan skal myndighetene forholde seg når det er indikasjoner på at trossamfunn blir arnesteder for radikalisering? Kan eller bør staten stille betingelser om kvinnelige prester eller imamer? Eller hvordan skal livssynsminoriteter kunne føle seg som fullverdige borgere hvis det offisielle Norge alltid velger en evangelisk-luthersk ramme rundt sine store markeringer av glede og sorg?

Trossamfunnsloven

Akkurat nå er tros- og livssynspolitikken særlig aktuell. Den har gjennomgått et historisk skifte. Fra og med 1. januar 2021 har den fått en ny begrunnelse, uttrykt gjennom en ny lov: Trossamfunnsloven. Denne loven er tverrpolitisk forankret i målet om å bygge et livssynsåpent samfunn. Dette er noe nytt – både begrepet og begrunnelsen. Hva betyr det livssynsåpne samfunn?

Tidligere var norske myndigheters forhold til religion overveiende uttrykt gjennom, og bestemt av, forholdet til Den norske kirke. Landet hadde ifølge grunnloven en offentlig religion, helt fram til 2008. Da ble Grunnlovens §2 endret. I stedet for en offentlig religion, den evangelisk-lutherske, fikk kongeriket Norge et verdigrunnlag, bestemt som vår «kristne og humanistiske arv», samtidig som tre grunnverdier ble slått fast: rettsstat, demokrati og menneskerettigheter.

Historisk skifte

Men hva skulle denne endringen, basert på det såkalte Kirkeforliket i Stortinget, føre til for statens forhold til Den norske kirke – og til alle andre livssyn? Nye, store prinsipielle, økonomiske og praktiske spørsmål åpnet seg. Prosessen måtte videreføres.

Den nye loven kommer etter et tiår med utredning, faglig arbeid, offentlig debatt og politiske overveielser og posisjonsskifter. Den innebærer et vannskille i politikken. Selve begrunnelsen for at Staten fortsatt skal føre en aktivt støttende tros- og livssynspolitikk er endret.

Bedre enn alternativet?

– Det livssynsåpne samfunn er bedre enn alternativet, sa tros- og livssynsministeren i den forrige regjeringen da lovforslaget ble framlagt i Stortingsproposisjonen 130L. Den nye regjeringen skriver i sin plattform høsten 2021 også at den ønsker et livssynsåpent samfunn.

For å forstå og vurdere om dette virkelig er et betydningsfullt skifte, og om det er til det bedre eller verre, må en undersøke hva som menes med det nye begrepet. Det ble først brukt i NOU 2013:1, som hadde det i tittelen. Jeg ledet arbeidet med utredningen, og har derfor et innenfra perspektiv på utviklingen av begrepet. Det ble der definert som et alternativ mellom livssynshegemoni og sekularisme. En ville verken se til Polen eller Frankrike, for å si det enkelt.

Det livssynsåpne samfunn som modell for forholdet mellom myndighetene og tros- og livssynsutøvelsen i samfunnet fremmet en aktiv, støttende og inviterende holdning til tro og livssyn på samfunnets mange arenaer. På den annen side er denne invitasjonen og åpenheten betinget av et skjerpet krav om at staten likebehandler de mange ulike tros- og livssynsposisjonene og praksisene i samfunnet. Ingen skal måtte føle seg mindre respektert av staten enn andre på grunn av sin livssynsoverbevisning.

Kritisk debatt

Forslaget fikk både støtte og kritikk. Kritikken kom fra minst to hold: På den ene siden, fra de som mente modellen gikk i en for liberalistisk retning og dermed var indirekte sekulariserende med manglende respekt for den religiøse nasjonale identiteten. På den andre siden meldte det seg stemmer som hevdet at det livssynsåpne samfunnet fortsatt var for positivt til religiøsitet og tydelige livssynsuttrykk – ikke minst majoritetens.

Disse motsetningene kan i noen grad samles under på den ene siden et innholdsmessig verdiperspektiv, og på den andre siden et mer formalistisk rettighetsperspektiv. Det første hevder at tro- og livssynsutøvelse, særlig majoritetens eller tradisjonens, er godt og positivt både for enkeltmennesker og samfunn. Det andre perspektivet er mer forankret i retten til både å tro og ikke tro, i tillegg til å ha en kritisk oppmerksomhet rundt spørsmål og tilfeller der tros- og livssynsfriheten kommer i konflikt med andre rettigheter og friheter, som for eksempel likestilling.

Gjennom høringsrunder, politisk stillstand (den berømte ‘skuffen’), nytt framlegg til lov med nye høringer, stortingsdebatt og endelig vedtak, ble modellen debattert og videreutviklet. Det er derfor faglig interessant at den nå er godtatt som eksplisitt begrunnelse for ny lovgivning, uten at det dermed på noen måte er entydig hva et livssynsåpent samfunn krever av praktisk politikk.

Behov for kunnskap

Det kan argumenteres for at det livssynsåpne samfunn representerer både kontinuitet og fornyelse i forholdet mellom politikk og religion eller livssyn i Norge. Uansett åpner det nye begrepet for ny forståelse og nye debatter. Det rammer også inne de gamle diskusjonene og dilemmaene på en ny måte. Og det gir behov for ny og bedre kunnskap om hvilken rolle religion og livssyn spiller og tildeles i samfunnsutviklingen.

Vil det livssynsåpne samfunn som rettesnor for politikken her dempe motsetninger og fremme mer gjensidig forståelse på feltet? Kan det tvert imot bidra til å tilsløre konflikter? Eller kan det øke mistenkeliggjøring av minoriteter, skalere opp nivået for politisk styring, og utløse flere kontroverser? Uansett: I en tid da både nasjonal-religiøs etno-populisme og religiøs analfabetisme synes å være på frammarsj og styrke hverandre gjensidig, er faglig oppmerksomhet om nye begrunnelser for politikken på feltet påkrevet.

Sturla J Stålsett

Prof i diakoni, religion og samfunn, MF vitenskapelig høyskole. Forfatter av boken Det livssynsåpne samfunn, Cappelen Damm Akademisk 2021. © Foto: Torstein Ihle

Hold deg oppdatert på Fagsnakk

Abonner på Historie, religion og filosofi