Fagsnakk fra Cappelen Damm

Samtaler mellom profesjonelle og barn som har psykisk syke eller rusavhengige foreldre

Det må gis plass for følelser i samhandlinger mellom profesjonelle hjelpere og barn som er i utsatte og sårbare livssituasjoner.

Faglig kunnskap møter personlige erfaringer når profesjonelle samhandler med barn som har forskjellige typer hjelpebehov. Men hva skal til for at barna blir sett og hørt, og for at erfaringene deres blir tatt på alvor? Det trengs en ny forståelse av profesjonalitet, der det er rom for fagfolkenes følelsesmessige reaksjoner.

I boken Samtaler mellom profesjonelle og barn som har psykisk syke eller rusavhengige foreldre: Et etisk og narrativt perspektiv skriver jeg om mitt doktorgradsprosjekt, som omhandlet barns deltakelse i samtalegrupper for barn som har psykisk syke eller rusavhengige foreldre. I podkastene Hvordan blir barns erfaringer håndtert i samtalegrupper for barn som har psykisk syke eller rusavhengige foreldre snakker jeg mer med professor Trygve Wyller om dette.

Barnas egne erfaringer

I forbindelse med prosjektet var jeg deltagende observatør i syv samtalegrupper for barn med psykisk syke og/eller rusavhengige foreldre. Jeg hadde også samtaler både med barna som deltok i gruppene, og de profesjonelle som ledet dem. Formålet var å undersøke hvordan barnas egne erfaringer av sitt liv og sine relasjoner fikk komme til uttrykk og ble håndtert i samhandlingene med de profesjonelle.

Jeg var både opptatt av hvordan de profesjonelle ga barnas erfaringer oppmerksomhet ved å etterspørre erfaringene, undre seg over dem og utforske dem videre sammen med barna, og hvordan de profesjonelle unnlot å etterspørre barnas erfaringer, ignorerte eller avfeide dem eller lot være å stille utdypende eller utforskende spørsmål.

Liten respons fra de profesjonelle

Noe av det jeg la merke til, var at det i mange situasjoner syntes å være en stor avstand mellom barnas beskrivelser av den vanskelige livssituasjonen sin og den forståelsen de profesjonelle formidlet. Barna beskrev blant annet hvordan den omsorgen de fikk fra foreldrene i mange situasjoner var altfor dårlig. De formidlet også følelser som ensomhet, savn, frykt, maktesløshet og håpløshet.

Barna fikk liten respons på dette fra de profesjonelle som ledet gruppene. Mye av det de fortalte ble møtt med standardiserte svar som syntes å ha liten relevans for det livet de levde. De profesjonelle viste heller ikke barna at de ble følelsesmessig berørt av det de fortalte, og de tok ikke moralsk stilling til måten foreldrene behandlet barna på. I samtaler med meg var det flere barn som ga uttrykk for at de savnet å være sammen med voksne som viser at de bryr seg. Når jeg spurte hva det betyr å bry seg, svarte barna blant annet at det er voksne som viser et oppriktig og ærlig engasjement, som tør å stå sammen med dem i det som er vondt og vanskelig, og som ikke tvinger dem til å være med på sine egne prosjekter.

Samtidig var de profesjonelle på ingen måte så følelsesmessig uberørt av det barna fortalte som de ga inntrykk av. I samtaler jeg hadde med dem, formidlet de tvert imot at barnas livssituasjon berørte dem sterk. De syntes imidlertid det var vanskelig å vite hvordan de skulle forholde seg til sine egne følelsesmessige reaksjoner. På den ene siden ønsket de å snakke med barna om det som foregikk hjemme. På den andre siden syntes de det var vanskelig å forholde seg til at barna hadde det så vondt. Når barna fortalte om ting som vekket sterke følelser, prøvde de derfor heller å snu samtalen ved å snakke om noe hyggelig og positivt. En gruppeleder spurte en gutt som sa at han gruet seg til å gå hjem, om det var lenge siden han hadde spist pizza.

Erfaringer møter faglig kunnskap

Disse erfaringene fikk meg til å reflektere over hva som skjer i møter mellom profesjonelle hjelpere og barn i utsatte og sårbare livssituasjoner. Jeg ble oppmerksom på at det i disse møtene foregår noe viktig, som den tradisjonelle forståelsen av profesjonalitet ikke er egnet til å romme. Det dreier seg om at både den profesjonelle og barnet blir berørt av hverandres tilstedeværelse.

En vanlig måte å tenke om profesjonelt arbeid med barn i utsatte og sårbare livssituasjoner på, er som et møte mellom den profesjonelles ekspertkunnskap og barnets livserfaringer. Dette kan beskrives som et møte mellom to forståelseshorisonter: den profesjonelles faglige horisont og barnets erfaringsbaserte. Den faglige horisonten er formet av den vitenskapelige kunnskapen, de ferdighetene og metodene den profesjonelle har tilegnet seg forut for møtet med barnet. Den er formet av et spesialisert fagspråk som er entydig og klart, og som først og fremst har til hensikt å konstatere fakta. Målet er at profesjonsutøveren skal hjelpe barnet til å få et bedre liv ved å handle i tråd med kunnskap som er framskaffet gjennom forskning, og at alle barn som har samme type problem, skal få samme type hjelp.

Den erfaringsbaserte horisonten er formet av de erfaringene barnet selv har gjort i sitt liv. Dette er en horisont den profesjonelle i utgangspunktet ikke kjenner. Barnet benytter dagligspråket sitt for å formidle innholdet i horisonten. Det er et variert og flertydig språk, som er godt egnet til å utforske erfaringer, tanker og følelser som ved første øyekast kan framstå som uforståelige.

En ny forståelse av profesjonalitet

En svakhet med den faglige horisonten er at den er basert på en forståelse av profesjonalitet der det kun er profesjonsutøverens formelle kompetanse som blir sett på som relevant. I prinsippet spiller det ingen rolle hvem den profesjonelle er som person, eller hvilke erfaringer han eller hun har gjort i sitt eget liv. Det spiller heller ingen rolle hvilke tanker og følelser som oppstår hos vedkommende i møter med barns erfaringsbaserte horisonter. Det profesjonelle arbeidet blir forstått å komme barn som trenger det til gode, rett og slett ved at det blir gjennomført. Oppmerksomheten er rettet mot handlingen, ikke mot den som handler.

Sagt på en annen måte legges det ikke føringer for at profesjonelt arbeid dreier seg om å vise at man bryr seg. Dersom profesjonelle skal kunne møte barn i utsatte og sårbare livssituasjoner på en måte som bidrar til å styrke deres livsmot og håp, trengs det derfor en forståelse av profesjonalitet som gjør det mulig å innlemme profesjonsutøverens egne følelsesmessige reaksjoner og de erfaringene han eller hun har gjort i sitt eget liv, i den faglige horisonten.

Rom for å bli berørt

Ifølge den tyske filosofen Martin Heidegger er det ikke som frittsvevende fornuftsvesener, men gjennom vår eksistensielt engasjerte måte å være til i verden på, at vi kan forstå oss selv og andre. Vi hører hjemme i den konkrete, praktiske verden der vi lever våre daglige liv. Vi føler, tenker og handler ut fra vårt eget engasjement i den konteksten og situasjonen vi befinner oss i. Som erkjennende vesener kan vi derfor aldri se bort fra de erfaringene vi selv har gjort. Vi er heller aldri følelsesmessige nøytrale. Følelsene er ikke abstrakte fenomener som finnes inne i oss, men fenomener som sier noe viktig om den situasjonen vi er i og de menneskene vi er sammen med. Vi kan ikke tenke oss til hva sorg er uten at vi selv har opplevd noe sørgelig, og vi kan ikke vite hva redsel er uten at vi selv har vært redde. På denne måten blir følelsene en viktig kilde til kunnskap, både om oss selv og andre. Vi kan kjenne igjen sorgen i et annet menneskes tårer og oppgittheten i en annens sammensunkne kropp.

Følelsesmessige reaksjoner

Slik barna som deltok i samtalegruppene jeg har observert selv formidlet det, trenger barn som er i utsatte og sårbare livssituasjoner å møte profesjonsutøvere som kan styrke håpet og livsmotet deres ved å vise at de bryr seg. De trenger noen som bruker sine egne følelsesmessige reaksjoner til å leve seg inn i barnas erfaringsbaserte horisont, og som handler med henblikk på den. For at dette skal kunne skje, trenger vi en forståelse av profesjonalitet som anerkjenner at den faglige horisonten også må romme de erfaringene profesjonsutøveren har gjort i sitt eget liv, og de tankene og følelsene som oppstår hos ham eller henne i møter med konkrete barn og disse barnas erfaringer. Dette betyr ikke at man skal se bort fra den vitenskapelige kunnskapen man har tilegnet seg forut for møtene med barna, men at profesjonsutøvere også må gis mulighet til å forholde seg til den «berørtheten» som oppstår i møter med barns erfaringsbaserte horisonter på en åpen og bevegelig måte.

Cathrine Grimsgaard

er sosionom med mastergrad i profesjonsetikk og arbeider i dag som høgskolelektor ved Fakultet for helse- og sosialvitenskap ved Høgskolen i Innlandet. Bildecopyright: Høgskolen i Innlandet.

Hold deg oppdatert på Fagsnakk

Abonner på Helse