Hvorfor oppstår skolefravær, og hva er det som gjør det så vanskelig å «løse» skolefraværssaker? Er det mulig å samles om en felles forståelse for hvorfor en elev ikke ønsker å være på skolen?
Dette er viktige spørsmål og betraktninger vi må ta oss tid til i debatten om skolefravær. Jeg har i mange år jobbet i skolen, deltatt på møter, lest faglitteratur, holdt foredrag om temaet og veiledet foreldre og ungdom. En ting jeg kan si sikkert, er at alle involverte parter kan være like fortvilte og frustrerte. Eleven som ikke makter skolen, kjenner på skam og skyldfølelse over ikke å mestre det alle andre mestrer. Læreren og skolen som har ansvar for elevens trivsel og læring, kjenner på frustrasjon når de ikke har tid, kapasitet eller kompetanse til å følge opp den enkelte, og foreldrene fortviler når de må stå i spagaten mellom barnet som ikke makter skolen, og skolens/samfunnets forventninger om at barnet skal på skolen.
En felles utfordring som må løses i fellesskap
Når skolefravær er et faktum, leter vi etter løsninger. Med ulike forventninger, muligheter og ønsker kan det lett bli konflikter i samarbeidet mellom hjem og skole. Å ha en felles forståelse og noen retningslinjer å gå etter er viktig.
Hver enkelt skolefraværssak har sin egen historie og trenger sin egen løsning. Men det er noe felles som går igjen i alle sakene. Gjennom samtaler med elever, foreldre og lærere er det blitt helt tydelig for meg at trygghet, mestring, inkludering og gode relasjoner i skolen, til voksne og medelever, er forutsetningen for en elevs nærvær på skolen. Der ett eller flere av disse momentene uteblir, har vi potensielt en skolefraværssak.
Utenforskap
Når en elev over tid har prøvd å tilpasse seg skolens og omverdenens krav og forventninger uten å lykkes, skapes et stort indre stress. Stresset kan bli så dominerende at det blir umulig å delta i sosiale og faglige aktiviteter. Konsekvensen er at mange helt eller delvis blir borte fra skolen, som en måte å beskytte seg selv på.
Rapporten Det må ha vært min skyld. En rapport om utenforskap hos barn og unge (Horn, 2020), publisert av organisasjonen Voksne for Barn, undersøkte utenforskap hos ungdom i alderen 15–25 år. Opplevelsen av utenforskap var knyttet til årene enten i barnehage eller grunnskole. Det vil si at utenforskapet de opplevde som barn, fulgte dem videre inn i ungdomsårene, og som unge voksne.
Han står for seg selv. Blikket hans vandrer langt i retning av de andre gutta i klassen. Det er friminutt. Skal, skal ikke. Han kommer bort til meg: «Synes du jeg skal bli kul for å kunne være sammen med de kule gutta, eller skal jeg bare være meg selv?»
Dette er tanker mange barn og unge har hengende over seg; hva må jeg gjøre for å bli likt, akseptert, være en del av gjengen, være på innsiden? Er jeg pen, kul, tynn eller flink nok?
Bevisst eller ubevisst er dette noe mange barn og unge bekymrer seg for. Blir jeg akseptert av de andre elevene, av lærerne? Duger jeg faglig? Duger jeg sosialt? Bryr noen seg om meg? Å føle seg på utsiden er kanskje den mest ubehagelige og truende følelsen vi kan ha, og vi tilpasser oss i større eller mindre grad for å bli akseptert av fellesskapet. Mange opplever likevel å havne på utsiden.
Jeg svarte gutten: «Om du skal være kul eller deg selv? Jeg synes du skal bruke tre dager til å tenke på fordelene og ulempene med å bli kul, og fordelene og ulempene med å være deg selv».
Etter tre dager kom han bort til meg. Blikket hans vandret ikke i retning av de kule gutta, men mot meg, og han sa kort og kontant «Jeg tror jeg vil være meg selv, jeg». Istedenfor å forandre seg for å få innpass hos de kula gutta, vendte han oppmerksomheten mot de han kunne ha det hyggeligere med. De som aksepterte ham for den han var. Han følte seg mindre utenfor og fikk en bedre skolehverdag når han fant tryggheten i å være seg selv.
Samarbeid og dialog
Vi vet at trygghet, mestring, inkludering og gode relasjoner er essensielt for skolenærvær. Denne forståelsen kan gi oss noe konkret å ta tak i og noe vi kan basere videre samtaler med elev og foreldre på. Spørsmål vi kan stille, er for eksempel: Hva i skolesituasjonen er det eleven ikke mestrer, eller synes er vanskelig? Har eleven en god relasjon til noen voksne og/eller medelever på skolen? Hva i skolesituasjonen kan oppleves utrygt? Opplever eleven seg utenfor?
På denne måten viser vi en undersøkende holdning som åpner opp for en dialog med eleven og foreldrene. Når vi har kartlagt situasjonen med eleven og foreldrene, kan prosessen med å finne muligheter for tilpasninger starte.
En skole for alle
Vi har alle et behov for å oppleve at vi har verdi for det fellesskapet vi er en del av. Skal vi lykkes i å bringe elever med skolefravær tilbake til skolen, må vi undersøke hva som fører til elevens opplevelse av utenforskap. For noen handler utenforskap om manglende trygghet og mestring i fag, i det sosiale, eller begge deler.
En inkluderende skole er en skole der hver enkelt elev føler seg trygg, opplever mestring, får brukt potensialet sitt, og har gode relasjoner til medelever og lærere. Dette kan være den felles forståelsen vi jobber ut fra. Først da er vi i mål med å skape en skole for alle.
Sara Eline Eide er forfatter av boken Skolefravær. I boken viser hun hvordan lærere og skolen kan jobbe med elever og foreldre slik at de kan komme frem til en felles forståelse av skolefravær og gode løsninger både for skolen og for eleven det gjelder.