Fagsnakk fra Cappelen Damm

Trappen ved inngangen til British Museum i 1845. Bildet er malt av George Johann Scharf (1788-1860). Foto: Science Photo Library / NTB scanpix

Elefanter og andre store opplevelser på museum

Det er mange grunner til å besøke museer, enten digitalt eller fysisk. Denne artikkelen vil peke på det viktigste museer har å tilby, men som likevel lett blir glemt. Museer er ikke bare stedet for store kunnskaper og store gjenstander, som elefanter, men for de riktig store følelser. Elefant er heller ikke et tilfeldig valgt dyr, men et som kaster lys over hvordan vi mennesker er og oppfører oss. Det er elefanten inne i oss, som et museumsbesøk kan få i bevegelse.

Kompetanse i bredt

Enkelt sagt handler kompetanse om en persons kunnskaper, ferdigheter og holdninger. Det er det skole og utdanning skal være med på å utvikle hos den enkelte. Når lærere tenker på museer som en ressurs i undervisningsarbeidet, tenker de normalt på utvikling av kunnskap, og enkelte ganger av ferdigheter, men sjeldnere på holdninger. Som oftest når vi snakker om museenes bidrag til skole og undervisning, går tankene i leksikalsk retning. Museene skal ikke moralisere, men vise fram de faktiske forholdene. I denne artikkelen vil jeg forsøke å endre litt på den oppfatningen. Jeg tror museer er usedvanlig gode steder å oppsøke for å endre litt på folks holdninger, ikke bare på deres oppfatninger.

Haidts elefant

Vi skal ikke dykke dypt i psykologien her, men støtte oss på Jonathan Haidts elefantmetafor. Psykologen Haidt sammenligner menneskets måte å tenke på med en elefant og dens rytter. Elefanten representerer følelser, intuisjon og andre ikke-bevisste prosesser, mens rytteren representerer den kontrollerte og bevisste tankevirksomhet. Haidt ønsker med den metaforen å vise hvor relativt maktesløs rytteren er ovenfor elefanten. Som han skriver: «Jeg velger en elefant snarere enn en hest fordi elefanten er så mye større—og smartere— enn en hest.» Haidts poeng er ikke at elefanten, eller våre intuitive oppfatninger, er ukontrollerbare, men at de ikke kan styres direkte: «Elefanten endrer sjeldent kurs som følge av innsigelser fra sin egen rytter, men kan lett la seg styre og påvirke av andre vennlige elefanter som er i nærheten, eller av deres ryttere.» Måten vi utvikler våre oppfatninger på i moralske spørsmål, er altså primært ved å være i nærheten av andre mennesker, det vil si av andre elefanter. Vår egne rasjonelle tanker, og direkte instruksjoner, kommer ofte til kort.

Hvorvidt Haidts bilde er dekkende kan selvfølgelig diskuteres. Poenget her er kun å antyde at undervisning, i takt med økende alder på elevene, i hovedsak retter seg mot rytteren, ikke mot elefanten. Det man tilegner seg gjennom å lese pensum og delta i undervisningen, er primært knyttet til fakta, metoder og fremgangsmåter, og i mindre grad til følelser og moralske reflekser.

Foto: Håvard Madsbakken/Forsvarets museer

Indirekte pedagogikk

Det er klart at også en lærer, og ikke minst medelever, kan spille på «elefanten» hos elevene gjennom ulike former for indirekte kommunikasjon, men en lærer må ta mange ulike hensyn. Blir den vanlige læreren for direkte i slike spørsmål, kan det utløse betydelige frastøtingsmekanismer hos eleven. Elefanten setter seg på bakbena, og nekter å flytte seg. Som professor i pedagogikk Herner Sæverot skriver i boka Indirekte kommunikasjon og pedagogikk: «Å være for sikker og for direkte kan derfor være problematisk i enkelte pedagogiske situasjoner, særlig med hensyn til forhold som dreier seg om å utvikle seg som menneske.» Det er altså her museet kommer inn i bildet.

Poenget med å ta en skoleklasse med på museum, i denne sammenheng, er ikke bare å gi materiell substans til pensum, men å stimulere hele bredden av læring. Et museum står langt friere både med tanke på pensum og med tanke på miljøet i klassen, og kan derfor spille på et langt større pedagogisk og følelsesmessig register enn det den vanlige læreren normalt kan. Både positive og negative følelser kan få blomstre friere under leksjoner og aktiviteter på museum, enn i et klasserom, fordi museet ikke står i gjeld til alt som tidligere har skjedd i klassen, og er heller ikke ansvarlig for alt som skal skje i klassen senere i skoleåret. En museumsformidler kan være både sikker og direkte. Hun kan være som en skuespiller som framfører sitt budskap med stor innlevelse og fallhøyde. Hun kan provosere og forskrekke, berolige og ironisere. Det kan ikke en lærer og klasseforstander gjøre på samme måte – uten å risikere å sette hele læringsmiljøet i klassen over styr. Skal du forsøke å påvirke noens holdninger, og ikke bare deres kunnskap, må det ofte litt hard lut til. Det har museer, noe også myndighetene er godt kjent med. I St.meld. nr. 48 (2002–2003) Kulturpolitikk fram mot 2014, finner vi derfor: «Dette inneber at musea ikkje berre skal generera og formidla kunnskap, men at dei òg skal ha evne til å utfordra brukarane både emosjonelt og intellektuelt.»

Ikke nok med at det pedagogiske repertoaret er større på et museum enn i et vanlig klasserom, men elefantene vi møter der er også langt mer mangfoldige enn de vi møter i klasserommet. Som filosofen Richard Rorty skrev: «Solidaritet er ikke noe man oppdager gjennom refleksjon, men noe man skaper. Det skapes ved at vi blir mer følsomme for de konkrete detaljene i andre – for oss, fremmede – folks smerte og ydmykelse. Slik økt følsomhet gjør det vanskeligere å marginalisere folk som er forskjellig fra oss […] Denne prosessen, der vi lærer å se andre som ‟en av ossˮ snarere enn som ‟demˮ, hviler på detaljerte beskrivelser av hvem fremmede folk er og på ombeskrivelser av hvem vi selv er.» Det finnes jo ikke mer egnede steder å bli bedre kjent med de konkrete detaljene hos både oss selv og andre, enn museer.

Militärhistorische Museum der Bundeswehr i Dresden. Kilde: Wikimedia Commons.

En trygt sted for farlige tanker

Museer er også et sted hvor det er lov å pirke borti grenser, og hvor forskjeller og uenighet kan dyrkes, ikke glattes over, om enn i kontrollerte former. Et museum er ideelt sett «a safe place for unsafe ideas». Et sted hvor folk blir stimulert og kanskje utfordret, men ikke forulempet eller skadet. Som direktør ved Nationalmuseet i Stockholm, Susanna Pettersson, sier: «I museet kan du hente energi, få nye ideer, se noe som virkelig gir deg en positiv opplevelse. Eller det motsatte; noe som vekker uro og redsel. Det er også ok, for museet er en trygg ramme for ulike følelser og tanker. Museene er ganske nøytrale steder hvor vi kan ta frem de største og mest besværlige spørsmålene.» Direktøren for det danske Nationalmuseet, Rane Willerslev, peker på det samme: «Hvis man i løbet af sin opvækst og uddannelse ikke er stødt på oprørende udtalelser, der gør en splitterasende, så er et eller andet altså gået galt. At blive ophidset i faglig sammenhæng er en drivkraft, et privilegium. At kunne håndtere den slags følelser er også et dannelseselement. Uden den erfaring kommer man nemt til at lide under den fejlopfattelse, at alt kan kontrolleres og regelsættes. Det kan det ikke. Heldigvis.» Det er altså langt bedre å bli splitterasende på en museumsomviser, eller en museumsutstilling, enn på klasseforstanderen.

Museumsutstillinger er i sin natur også åpne for ulike tolkninger. Gjenstandene sender ulike signaler til ulike besøkende. Museer pleier derfor nysgjerrighet, en nysgjerrighet som strekker seg forbi det stedet og den tiden man selv befinner seg i. Museer kan dyrke tvisynet, hvor det å stille spennende spørsmål er viktigere enn å besvare dem. For å forstå må man stille spørsmål, noe som er en vital kompetanse i vår tid. Gode museer gjør oss mer nysgjerrige på livet, på museene selv og på folk vi ikke har møtt.

Om verden er vid, er museene videre

For å konkludere dette stykket om elefanter på museum: Elefanter er normalt sett ikke velkomne på museum. Det er en grunn til at hverken hunder eller elefanter er velsette gjester i museumsutstillinger. De er for klumsete, og uforsiktige. Nesten som en elefant i en glassbutikk altså – et sted som heller ikke setter større pris på å ha elefanter innenfor dørene. Men i denne artikkelens sammenheng er det nettopp elefantene vi går på museum for å besøke. De er utmerkede til å dytte litt på fordommer og inngrodde oppfatninger. Et museumsbesøk trenger selvfølgelig ikke å gjøre vondt, eller være ubehagelig på andre måter, men det kan være det. Det er tryggere der enn i klasserommet.

Har jeg vært dyktig, og heldig nok, vil du som har lest dette merke at også din elefant lener seg litt i retning av et museumsbesøk. Et museum er et mangfoldig sted. Om verden er vid, er museene videre.

Munch-museet i Bjørvika i den blå timen. Museet skal etter planen åpne for publikum i 2020. Foto: © Stian Schløsser Møller / Samfoto / NTB scanpix

Kunnskap og begeistring. En innføring i museenes historie, hensikt og virkemåte er en historie-, innførings,- og lærebok om museer og museumskunnskap. Boka gir en grundig innføring i hvor museene kommer ifra, når de oppsto, hvordan de har utviklet seg, hva de gjør og hvordan de finansieres. Boka drøfter også museumsfilosofiske spørsmål som verdigrunnlag, samfunnsrolle og ideologiske betydning.

Her kan du lese mer om boka Kunnskap og begeistring av Harald Høiback på cdu.no.

Harald Høiback

Harald Høiback er nestkommanderende ved Forsvarets museer. I tillegg til sin militære utdanning har han en mastergrad i historie fra University of Glasgow og en doktorgrad i filosofi fra Universitetet i Oslo.

Hold deg oppdatert på Fagsnakk

Abonner på Historie, religion og filosofi