Fagsnakk fra Cappelen Damm

Fotgjengere på blankt fortau.

Hva er et godt liv, og hvorfor har vi ikke et sånt ett? Hartmut Rosa tar for gitt at vi som lever nå, egentlig ikke har det så bra, det til tross for at den materielle levestandarden stadig øker.

Fremmedgjøring eller fremskritt?

Sosiologer har en tendens til å peke på problemer i samfunnet og fremheve det negative. En av dem er tyske Hartmut Rosa, som hevder at flere og flere føler fremmedgjøring i en samtid preget av stress og oppjaget tempo. Har Hartmut Rosa rett, eller er han overspent? En som i hvert fall ikke er enig med ham, er den kjente amerikanske samfunnsforskeren Steven Pinker, som med sin siste bok Enlightenment Now forfekter framskritt og at det meste går stadig bedre her i verden.

Hva er et godt liv, og hvorfor har vi ikke et sånt ett? Den tyske sosiologen Hartmut Rosa (f. 1965) åpner sin bok Fremmedgjøring og akselerasjon med disse to spørsmålene. Rosa tar nemlig for gitt at vi som lever nå, egentlig ikke har det så bra, det til tross for at den materielle levestandarden stadig øker. Noen hver vil sikkert protestere mot Rosas negative utgangspunkt, men han har fått mye oppmerksomhet og en stor leserskare, noe som tyder på at han har truffet en nerve.

«Det gode liv»?

I boken lar Rosa det første spørsmålet om det gode liv henge i luften. Det er så stort at han heller vil forsøke å nærme seg det ved å svare mer direkte på det andre – som egentlig ikke er et spørsmål, men en påstand. Han påstår at de fleste av oss ofte føler at vi mangler noe i livene våre, at vi ikke får realisert oss selv, at vi ikke oppnår det vi ønsker og tilstreber, og at vi ikke finner nok mening eller lykke i tilværelsen.

Rosa lanserer en teori om sosial akselerasjon, eller en teori om tempoøkning, som årsaksforklaring. Grunnen til at det er vanskelig å realisere gode liv, er på grunn av den voldsomme hastighetsøkningen på livsområde etter livsområde, hevder han. Når tempoet skrus opp i arbeidslivet, i fritiden, i mediene og i familielivet, får det avgjørende negative konsekvenser for vår levemåte.

Vi prøver å henge med i utviklingen. Vi kjaser og maser etter godene i samfunnet og streber etter å rekke mer og mer innenfor døgnets (fortsatt) tjuefire timer. Konkurransen er i tillegg svært hard, om alt fra studieplasser og karrierejobber til partnere og vellykkede barn. Konsekvensen, hevder Rosa, er at vi blir mer eller mindre fremmedgjorte i tilværelsen, det vil si utilpasse, utrygge, uvante og lite fortrolige med oss selv og våre omgivelser, ute av stand til å leve livene våre som vi egentlig vil.

Baby utkledd som voksen på kontoret.
Oppnår vi det vi ønsker og tilstreber, og finner vi nok mening eller lykke i tilværelsen?, spør Hartmut Rosa. (Getty Images)

Akselerasjonssamfunnet

Hvordan begrunner Rosa dette, og hva mener han egentlig? La oss se litt nærmere på hans teori. Rosa kaller samfunnet i dag for et akselerasjonssamfunn. Alt går fortere og fortere, det skjer en stadig tempoøkning. Nå vel, ikke alt går fortere og fortere, innrømmer han. Tiden som sådan går ikke raskere enn før, en time er en time, og en dag er en dag. Det samme kan sies om graviditeter, influensaer, og årstider, de er som de var. Noe går til og med saktere enn før. Mennesker og ting deselerer istedenfor at de akselerer, som trafikken i rushtiden, for eksempel.

Men slike saktegående fenomener er imidlertid i klart mindretall, fremholder Rosa. Det som dominerer samfunnet i dag, er akselerasjon, ikke deselerasjon.

Teknologisk akselerasjon

Akselerasjonen, eller den stadige tempoøkningen, virker på tre forskjellige måter.

For det første skjer det en stadig teknologisk akselerasjon. Transport, kommunikasjon og vareproduksjon går stadig raskere og raskere grunnet teknologiske fremskritt. Med jetfly har for eksempel reisetiden mellom New York og Europa blitt kortet ned til 1/60 av tiden det tok med seilskute i det førindustrielle samfunnet, og det er opplagt at globaliseringen med internett og mobiltelefon har ført til en kommunikasjonsrevolusjon. Med noen få tastetrykk på enten en datamaskin eller en mobil kan venner og slekt nås, varer bestilles og penger sendes –  helt til den andre siden av jordkloden om man vil. Rosa mener at det er som om «rommet har trukket seg sammen» som følge av transportens og kommunikasjonens økende hastighet. Rommet har så å si mistet sin betydning. Vi er ikke stedsbundne på samme måte som før. Dette gjelder for næringslivet like mye som for privatlivet: Kapital og fabrikker kan flyttes til utlandet om betingelsene er mer lønnsomme der enn i hjemlandet.

«Innskrenking av nået»

For det andre skjer det en akselerasjon av sosial forandring. Det Rosa mener med dette, er at holdninger og verdier, mote og livsstil, sosiale relasjoner og forpliktelser, grupper og klasser, sosiale språk og vaner forandrer seg i stadig høyere tempo. Verden har alltid forandret seg, men ikke i den samme, høye hastigheten som vi opplever nå. Den vestlige kulturen er «dynamiserende», som han sier. Sammenlignet med samfunnet for bare noen tiår tilbake er den sosiale verden i vår samtid mer skiftende og flytende.

Rosa beskriver det som skjer, som en «innskrenkning av nået». Det er som om tiden trekker seg sammen – noe som er gyldig i dag, er kanskje ugyldig allerede i morgen. Hvor lenge kan man forvente stabilitet i sånt noe som venners adresser og telefonnumre, butikker og kontorers åpningstider, tv-stjerners popularitet, andre folks jobbsituasjon og parforhold? Kjærester byttes ut, skilsmisser følges opp med nye giftermål, en jobb vrakes for en ny på karriereveien. Rosa kan eksempelvis fortelle at velutdannede amerikanere i gjennomsnitt skifter arbeidsplass 11 ganger i løpet av sitt arbeidsliv. Disse hyppige forandringene i handlemåter og sosiale relasjoner gjør samlet sett den sosiale verden mer ustabil enn tidligere.

Massevis av post-it-lapper på rattet.
Et paradoks i det hele er at de teknologiske fremskrittene som kunne ha frigjort tid for oss, og dermed gitt oss et lavere livstempo, isteden bidrar til det motsatte. (Getty Images)

Livets tempo

For det tredje skjer det en akselerasjon av livets tempo. Denne formen for akselerasjon kan defineres som «en økning av antall handlinger eller erfaringer per tidsenhet», eller enklere sagt: å gjøre flere ting på kortere tid. Mange studier i tidsforbruk kan brukes som støtte til Rosas påstand: Det er blant annet en klar tendens til at vi, sammenlignet med generasjoner før oss, både spiser fortere, sover mindre og har mindre kontakt med familien. Grunnen er at vi har så mye vi vil eller må få gjort. Selv om det finnes moteksempler til slike tidsstudier – fedre tilbringer for eksempel i gjennomsnitt mer tid med sine barn nå enn tidligere – så er tendensen at vi stresser og jager opp tempoet i det vi gjør. Vi tar mindre pauser og skynder oss fra post til post på dagens program. Noen ganger gjør vi oss ikke ferdige med det vi holder på med engang før vi utålmodig rusher videre: Vi begynner å se på en ny filmserie før vi har avsluttet den forrige, kjøper en ny bok selv om vi begynte på en annen senest i går, og løper og kjøper mat på et gatekjøkken istedenfor å lage den selv. Og da har vi ikke en gang nevnt all multitasking som gjøres, det at vi gjør flere ting samtidig, som for eksempel å snakke i telefonen, se på tv og lage mat – alt på én gang.

Et paradoks i det hele er at de teknologiske fremskrittene som kunne ha frigjort tid for oss, og dermed gitt oss et lavere livstempo, isteden bidrar til det motsatte. For eksempel e-post, biler og vaskemaskiner er oppfinnelser som gjør det henholdsvis raskere å skrive brev, reise og vaske klær. Da burde vi jo logisk sett fått mer tid til andre gjøremål. Men det er lite som tyder på at vi får det. Grunnen er at kvantiteten har økt for de samme aktivitetene. Selv om det går fortere å skrive én e-post enn å utferdige ett brev med penn og papir, skrives det mange flere e-poster nå enn det ble skrevet brev tidligere; til tross for at bilen kan frakte oss raskere fra a til b enn hest og kjerre, farter vi mye mer omkring nå når vi har muligheten; og til sist vasker vi klærne mye oftere nå enn før. Vinningen går opp i spinningen, eller verre: Livets tempo øker. Slik får vi bare enda dårligere tid.

Rosa mener det er to sentrale drivkrefter som gjør at akselerasjonen i samfunnet stadig øker. Samfunnsmaskineriet har så å si «to motorer».

den dyrebare tiden

Den første er konkurranse. Viktigst er konkurransen på det økonomiske området hvor kapitalismen dominerer. Kapitalister plasserer typisk sett penger i selskaper de mener kan oppnå profitt, høster så fortjeneste for noen av sine investeringer, før de reinvesterer det meste av pengene i nye prosjekter. Selskaper de tør å satse på er dem som sannsynligvis klarer seg i konkurransen på markedet. Selskapene på sin side kjemper ikke bare om investeringskapital, men også om kunder og markedsandeler. I denne konkurransen blir tiden dyrebar. Det gjelder å rasjonalisere tidsbruken og stadig produsere varer og tjenester mer effektivt, for slik å sikre selskapets konkurranseevne. Som det klisjéaktig heter: «Tid er penger!».

Rosa hevder at konkurransen som karakteriserer det kapitalistiske systemet, også preger flere andre samfunnsområder. Eksempelvis kjemper politikere om velgernes stemmer, kunstnere om priser og ære, og religiøse trosretninger om nye medlemmer. I tillegg er konkurransepreget tydelig på individuelt nivå. Utdannelsesgrader, interessante jobber og prangende forbruksgoder er knappe goder og derfor ikke til alle. Enda viktigere er kanskje kampen om å holde på sin kjæreste og sin vennekrets. Er man ikke tilstrekkelig søt, interessant eller underholdende, taper man kanskje den kampen.

Det sosiale kappløpet

Alt i alt befinner vi oss i et sosialt kappløp der det hele tiden dreier seg om å prestere. Vi måles ut ifra våre prestasjoner. Det er de som i stor grad bestemmer hvor vi havner på samfunnets rangstige. Vi blir i liten grad tilskrevet en status – noe mennesker ble i det førindustrielle samfunnet der de ble født som bonde, ridder, eller konge – vi må isteden erverve oss status, og den oppnår vi i stor grad gjennom prestasjoner, om det så er i arbeidslivet, i skolesammenheng, eller på fotballbanen. Men siden konkurransen er vedvarende, holder det ikke å prestere godt én gang, vi må gjenta prestasjonen, aller helst forbedre den. Vi blir derfor tvunget til å bruke stadig mer tid og energi på det vi driver med. Om vi ikke gjør det, mister vi vår konkurranseevne og havner bakpå i det sosiale kappløpet.

Et fullstendig liv?

Den andre «motoren» eller drivkraften i akselerasjonssamfunnet er det vestlige livsidealet som sier at et godt liv er det samme som et fullstendig liv, det vil si et liv rikt på erfaringer, opplevelser og materielle goder. Man skal utfolde seg, realisere sine muligheter, og ta for seg av det verden har å tilby. Tanken er at man har bare ett liv, så da gjelder det å utnytte det ene livet. Man forsøker å «rekke alt», få med seg jobben her, konserten der og ferien her og der. Problemet med dette idealet er at vi aldri evner å rekke alt. Verden har mye mer å tilby enn hva vi kan klare å tilegne oss i løpet av ett menneskeliv. Rosas påstand er at denne livserfaringen gjør mange av oss ulykkelige og frustrerte. Vi blir som fanget i et evig roterende hamsterhjul der vi forsøker å realisere alle livets muligheter, men uten noen gang å komme til mål, for begjæret og lengselen etter nye goder avtar ikke. Så hva er da løsningen? Jo, å øke livstempoet, for bare slik kan man rekke mer og tilegne seg flere av livets goder.

hamsterhjul
Vi blir som fanget i et evig roterende hamsterhjul der vi forsøker å realisere alle livets muligheter, men uten noen gang å komme til mål, for begjæret og lengselen etter nye goder avtar ikke. (Getty Images)

Fremmedgjørende handlinger

Den negative konsekvensen av denne konstante akselerasjonen i samfunnet er som nevnt fremmedgjøring, det at vi blant annet gjør mye frivillig, men uten egentlig å ville det. Det kan for eksempel være en ansatt som velger å jobbe hele dagen selv om han egentlig har lyst til å dra hjem til familien, eller en bedriftsleder som føler seg presset til å si opp noen arbeidere uten egentlig å ha tro på at det vil hjelpe bedriftens økonomi. Man bare gjør det som er forventet av en, ikke det man egentlig vil eller mener er riktig. Man tenker: «Det er bare slik det er», og tar livsforholdene for gitt. Fremmedgjørende handlinger kan også være av mer triviell type, som for eksempel å sjekke mobilen for hundrede gang når man egentlig har lyst til å slå av.

Det er akselerasjonskreftene som egentlig forårsaker alt dette, hevder Rosa. Kreftene øver et så stort press på oss at det går utover vår egen evne til selvbestemmelse. Når alt går så fort hele tiden, glemmer vi hva vi egentlig vil og egentlig mener. Dermed gir vi lett etter for de sosiale kravene som vi føler vi må tilfredsstille. Slik blir vi fremmedgjort for oss selv.

Omflakkende liv

Rosa mener vi ikke bare blir fremmedgjort for oss selv, men også for rommet eller stedet. Vi blir fremmedgjort for rommet fordi vi ofte ikke kjenner oss ordentlig hjemme der vi oppholder oss. Grunnen til det er at vi har en tendens til å flytte på oss så mye. Mange lever omflakkende liv med hyppige skifter av både jobb- og hjemmeadresser og etablerer dermed ingen stabil geografisk forankring. Man vet selvfølgelig til enhver tid hvor kontoret, matbutikken, skolen og treningssenteret er, men man føler ikke særlig tilhørighet til et sted av den grunn. Det skal mer til enn som så. Og når stedet bare blir en flyktig del av en selv, ikke en del av ens stabile identitet, fremstår det lett som noe fremmed.

Om ikke det er nok, kan vi også bli fremmedgjort for tingene vi omgir oss med, hevder Rosa. For det første blir ting mer og mer sofistikert laget, så det er ikke lett å forstå hvordan de fungerer. En kompleks datamaskin må bare virke som den skal, ellers sitter mange av oss maktesløse tilbake, helt ute av stand til å ordne opp i problemet. For det andre får vi lett et utvendig forhold til ting fordi vi bruker og kaster dem så raskt. Om for eksempel hjulet på en trillebår punkterer, er det billigere å kjøpe en helt ny trillebår enn å betale for reparasjon av den gamle. Vi får på den måten ikke noe nært forhold til tingene vi bruker.

Overfladiske sosiale relasjoner

Vi kan til og med fremmedgjøres for våre handlinger og andre mennesker. Vi blir fremmedgjort for våre handlinger når vi ikke er fortrolige med dem eller ikke forstår oss på dem. Vi er for eksempel helt prisgitt andre at en flyreise går bra, og når vi fyller ut skjemaer som eksempelvis selvangivelsen, spør mange av oss: Er det riktig nå, tro? Vi må bare stole på at det går bra. Vi har hverken tid til å sette oss inn i alle forhold, eller kapasitet til å lære oss alt. Handlingene blir dermed mer eller mindre fremmede for oss. På lignende vis blir vi fremmedgjort for andre. Urbane samfunn med mobiltelefoner, e-post og sosiale medier skaper mange sosiale møter, men disse er samtidig ofte svært korte og utvendige. Mange sosiale relasjoner blir derfor svært overfladiske. De blir ikke en integrert del av oss.

Mange sosiale relasjoner blir derfor svært overfladiske. De blir ikke en integrert del av oss. (Getty Images)

En trussel for demokratiet

Rosa mener at den konstante akselerasjonen er en trussel for selve demokratiet.

Et folkestyre må ha mye tid til rådighet for å kunne fungere. Politikerne må ha tid til å drøfte og rådslå om veien videre. Det gjelder særlig i komplekse saker som har uoversiktlige konsekvenser. Men grundige overveielser er det i liten grad tid til. Sakene renner på og valg må vinnes. Rosa mener derfor at det ikke er de beste argumentene som vinner oppslutning, men de kvikke og lettvinte som raskt fenger velgerne. Derfor vinner mediayndlinger valg, som Silvio Berlusconi i Italia og Arnold Schwarzenegger i California (Rosa utgav boken før Brexit og Trump!). Politikken går over i populisme og overfladisk mediahysteri. Demokratiet står dermed i fare.

Et annet perspektiv

Det må være lov å kalle Rosas beskrivelse av samtiden en elendighetsbeskrivelse. Teorien er relevant og interessant, men man kan også komme med innvendinger: For eksempel kan en innvending være at han overdriver og er for ensidig i sin beskrivelse; en annen at beskrivelsen antageligvis bare passer for den typisk «vellykkede» middelklassen og dermed utelater andre sosiale samfunnslag; og en tredje at han ikke beviser tesen sin godt nok med empiri. Det er enkelt å komme med moteksempler på hans nokså ensidige perspektiv om at vi blir så fremmedgjort i tilværelsen. For eksempel er det ikke nyansert nok å påstå at mennesker er fremmedgjort fra andre mennesker. Er ikke de fleste ganske sosiale av seg, og har ikke de fleste flere fortrolige venner? Det er lite sannsynlig at menneskets nære relasjoner er mer fremmedgjorte enn før.

Et problem med Rosa, og med en del andre samfunnsteoretikere, er at de av og til er for ensidig negative til samfunnsutviklingen. Et korrektiv kan derfor være nyttig. Amerikaneren Steven Pinker (f. 1954) er en av dem som kan hjelpe oss med det. I sin siste bok Enlightenment now (2018, nå også på norsk: Opplysning nå) viser han hvordan verden stadig blir et bedre sted, både nasjonalt og globalt.

fremskritt

Som Pinker skriver, er de fleste mennesker enige om at liv er bedre enn død, god helse bedre enn sykdom, metthet bedre enn sult, velstand bedre enn fattigdom, fred bedre enn krig, trygghet bedre enn redsel, frihet bedre enn tvang, like rettigheter bedre enn diskriminering, kunnskap bedre enn overtro og ignoranse, lykke bedre enn lidelse. Det er dessuten bedre å ha fritid og muligheter til å oppleve venner, familie, kultur og natur enn å leve livet i et monotont slit. Alt dette kan måles, forklarer Pinker videre, og dersom tallene viser forbedring over tid, så betyr det fremskritt.

Og tallenes tale er klar. Tendensen er fremskritt. I løpet av de siste to hundre årene har det skjedd dramatiske forbedringer i menneskenes levestandard og livskvalitet. Til tross for to verdenskriger på 1900-tallet er tendensen at stater kriger mindre med hverandre, og det er generelt mindre vold i samfunnene. Humanisme og menneskerettighetstenkning har vunnet stadig større terreng. Flere og flere mennesker opplever fred, demokrati og utvidelse av individuelle rettigheter. Unntak finnes, så klart, det er fortsatt krig i verden, fortsatt drap, fortsatt vold, fortsatt undertrykkelse, men utviklingen generelt går i tydelig positiv retning. Krig og rivalisering stater imellom har forenklet sagt blitt erstattet av handel og samarbeid. Konsekvensen av det har vært en enorm velstandsøkning. Den har ikke bare kommet mennesker i vesten til gode. I de siste 25 årene har man klart å halvere antall ekstremt fattige i verden.

Rikdom og tilfredshet

Vi kunne ha fortsatt med å ramse opp, for Pinker viser med en mengde grafer og tabeller hvordan historien går fremover. Hans fremstilling av samtiden står dermed i klar kontrast til Rosas. Utviklingen er preget av fremskritt, ikke fremmedgjøring. Bedre helse og inntekt for de fleste har ikke ført til det Rosa mener, til evig rotterace om karriere, hult forbruk, tanketom underholdning og bare stress. Nei, livskvaliteten har økt. Vi har med tiden fått økte muligheter til å realisere oss selv.

Før var livet mest et slit for de fleste. En industriarbeider i Vest-Europa i 1870 hadde i gjennomsnitt 66 timers arbeidsuke og det gjaldt å ikke bli syk, for myndighetene brukte svært lite penger på sosial velferd. I dag er arbeidstiden redusert til 38 timer, og blir man syk, venter et sosialt sikkerhetsnett. Velferdsstater bruker nå gjerne godt over 20 % av BNP på sosiale velferdstiltak. Ett av dem er for eksempel pensjon. Det fantes knapt tidligere. Før jobbet arbeiderne til de døde, nå nyter mange lang pensjonisttilværelse før de merker at alderen tynger.

To godt voksne kvinner griller pølser på et bål i skogen, rett ved et vann.
Rikere land har i gjennomsnitt en mer tilfreds befolkning enn fattige land. (Getty Images)

Med satsing på demokrati, vitenskap, utdanning og produksjon av varer og tjenester, har mange land gjort innbyggerne sine rike og tilfredse. Innbyggerne kan forvente lang levealder, god helse, trygghet, ytringsfrihet, utdanningsmuligheter, mye fritid, masse kulturtilbud og gode jobber. Pinker vil ikke gå med på at dette innebærer fremmedgjøring. I avslutningen av boken viser han tvert imot at det er en tydelig sammenheng mellom velstand og lykkefølelse. Rikere land har i gjennomsnitt en mer tilfreds befolkning enn fattige land.

vente på godot

Pinker nyanserer mye mer enn hva vi rekker å gjøre greie for her. Ikke alt er rosenrødt, og utviklingen kan gå i rykk og napp, det er han påpasselig med å si. Men Pinker er kritisk til pessimistiske forskere som svartmaler. De gir et forvridd bilde av virkeligheten, mener han. En slik kritikk kan nok ramme en forsker som Hartmut Rosa. Men på den annen side har Rosa fått mye anerkjennelse som sosiolog, kanskje det er fordi mange tross alt kjenner seg igjen i mye av det han skriver og føler at han er inne på noe? For uansett hvor mye fremgang Pinker kan vise til i verden, om det så gjelder at andelen ekstremt fattige har gått ned, eller at lese- og skriveferdighetene har gått opp, eller at antall stater som praktiserer dødsstraff, har gått ned, så sliter uansett den jevne mann og kvinne med sitt, okke som. Eller for avslutningsvis å låne noen linjer av Samuel Beckett:

 

VLADIMIR: Men så si det, selv om det ikke er sånn.

ESTRAGON: Si hva da?

VLADIMIR: Si: Jeg er lykkelig.

ESTRAGON: Jeg er lykkelig.

VLADIMIR: Det er jeg òg.

ESTRAGON: Det er jeg òg.

VLADIMIR: Vi er lykkelige.

ESTRAGON: Vi er lykkelige.

Stillhet.

Hva skal vi gjøre nå som vi er lykkelige?

VLADIMIR: Vente på Godot.

ESTRAGON: Ja visst!

Stillhet.

 

Kilder:

Beckett, Samuel (2005): Vente på Godot, Oslo: Transit.

Rosa, Hartmut (2014): Fremmedgørelse og acceleration, København: Hans Reitzels Forlag.

Pinker, Steven (2018): Enlightenment Now. The case for reason, science, humanism, and progress, New York: Viking, Penguin Random House LLC.

 

Erik Dehle

Erik Dehle

Erik Dehle er lektor ved Ski videregående skole og Bjørknes Privatskole der han underviser i ulike samfunnsfag, norsk, historie og historie og filosofi. Han er en av forfatterne av Sosio, det nye læreverket for sosiologi og sosialantropologi.

Hold deg oppdatert på Fagsnakk

Abonner på Samfunnsfagene