Dersom du jobber på en videregående skole, er klasserommet ditt fullt av tidsvitner. De var seks, sju eller åtte år den 22. juli 2011, og de fleste av dem opplevde nok andres sorg og redsel sterkere enn sin egen. Kanskje hadde de foreldre som ville skjerme dem, slik at de bare fikk med seg bruddstykker av det som skjedde. Andre var kanskje blant de barna som ikke hadde noen voksne hjemme, og som satt aleine foran TV-en time etter time. De elevene du har foran deg, er uansett blant de yngste tidsvitnene fra julidagene for ti år siden, og dermed også blant de som vil leve lengst.
Første gang jeg hørte noen omtale de som var barn under terrorangrepene som tidsvitner, var da jeg hadde med en skoleklasse på 22. juli-senteret i Oslo våren 2019. Omviserne var opptatt av at elevene skulle fortelle, og av hvor viktig det var at ungdommene tok vare på det de huska. De så på disse blaffene av hukommelse som en viktig motvekt til konspirasjonsteoriene som allerede hadde florert lenge på nettet, og som fortsatt sprer om seg i takt med den økende høyreekstremismen.
Kritisk tenking innebærer at vi lærer elevene å oppsøke fakta, tru på dokumentasjon og avsløre feilslutninger. Det forutsetter for eksempel at elevene kan forstå at et verdensbilde ikke trenger å være riktig selv om noen deler av det isolert sett kan stemme. Men å lære elevene å tenke kritisk handler også om å hjelpe dem med å stole på det de selv og andre husker, og å koble minnene sine sammen med minnene til de andre:
De voksne gråt. Statsministeren holdt tale. Vi så mange begravelser på TV selv om noen sa vi skulle gå på rommene våre. Storesøstera til han på fotballaget var ikke der mer. En assistent kom ikke tilbake etter sommerferien. Jeg kan huske at noen sa det var en rasist som gjorde det. Jeg husker det fordi bestevennen min fra barnehagen var muslim. Det gjorde inntrykk på meg. Alt dette skjedde.
Dette holder ikke aleine. Men det er en start. Små punkter av virkelighet som fakta kan feste seg til, som kan danne utgangspunkt for dypere forståelse og refleksjon, og som kan formidles videre til dagens barneskoleelever som ikke har minner fra sommerdagene for ti år siden. En storebror, en judotrener eller en danselærer på nitten som husker, kan være et viktig holdepunkt for elleveåringen som skal møte informasjonskaoset på internett. Hvis vi hjelper tidsvitnene i klasserommene våre til å ta vare på minnene og fortelle om dem, gjør vi altså både dem og de framtidige elevene våre en tjeneste. Det er jeg ganske sikker på.
22. juli-senteret har forslag til undervisningsopplegg og en lærerveiledning her.