Fagsnakk fra Cappelen Damm

To personer i samtale på språkkafé. Foto: Frank Michalsen, Deichman

Foto: Frank Michalsen, Deichman

– Jeg like å snakke norsk! Erfaringer fra en språkkafé, del 1 av 2

Det summer av liv og latter. I kveld er mennesker fra 22 nasjoner samlet i kjelleretasjen til biblioteket på Tøyen. Det snakkes, lekes og synges. Jeg prøver å komme til orde for å presentere dagens fellesoppgave. Det er ikke så lett, bjelleklangen drukner i et ivrig stemmehav. Det er nesten litt synd å avbryte, men jeg vet at deltakerne setter pris på temaoppgavene i plenum.  Det er ikke annet å gjøre enn å ta en kulokk. –  Kubåååånaaaaa!
Det virker alltid.
I dette innlegget vil jeg fortelle hvordan vi kom i gang med språkkafé, og hvordan det fungerte i praksis.

Deichman bibliotek på Tøyen ligger i Gamle Oslo, en bydel med en stor andel beboere med fremmedspråklig bakgrunn. Filialen ønsket å lage sosiale rom der mennesker kunne møtes, knytte kontakter og snakke norsk sammen. Målet var å bidra til integrering og økt språkforståelse. Etter inspirasjon fra folkebiblioteket i Trondheim som startet med språkkafé i 2010, ble det besluttet å begynne med noe lignende på Tøyen. Våren 2012 var vi i gang, som en del av prosjektet Leselyst, språk og IKT*.

Det ble dannet en prosjektgruppe som besto av bibliotekpersonale, lederen for den lokale frivilligsentralen og frivillige. Biblioteket stilte med administrasjon og lokale. Frivilligsentralen skaffet norskkyndige snakkepartnere. Jeg ble ansatt i prosjektet og fungerte etter hvert som koordinator.

Hva er en språkkafé

– og hva slags språkkafé ville vi ha på Tøyen? Det viktigste var at deltakerne kunne få øve på å snakke norsk, at de kunne praktisere det de allerede hadde lært. Alle skulle få komme til orde med sin stemme, sine meninger – også om de ikke hadde så stort ordforråd. Det å høre norsk var også viktig, derfor trengte vi snakkepartnere som var norske, eller som snakket språket ganske bra.

Vi ønsket å skape et hyggelig miljø med grobunn for nye vennskap og kontakter. Det skulle være høyt under taket, alle skulle føle seg velkomne. Og tilbudet skulle være gratis. I ordet «kafé» ligger det noe uformelt, uhøytidelig. Dette ville vi ta med oss inn i språkkaféen. I tillegg ønsket vi å ha en ramme, en struktur, med både forutsigbarhet og variasjon. Vi ville for eksempel ha et gjennomgangstema for hver kveld.

Jeg har holdt en del verksteder i kreativ skriving, blant annet for unge jenter med norsk som andrespråk. En del av oppgavene og materialet herfra kunne vi gjøre om fra skriftlig til muntlig og bruke i språkkaféen. Etter en kort planleggingsperiode gledet vi oss til å ta imot deltakerne.

Mye latter på språkkafé
Deltakere på språkkafé ser på verdenskartet.

Bibliotekar Krassimira Iversen var sentral i oppbyggingen av bibliotekets aktiviteter for fremmedspråklige.

Velkommen!

– Det er vanskelig å praktisere norsk på jobb fordi alle har det veldig travelt. Det er ikke tid til å snakke om ting som skjer i hverdagen. (Martin fra Colombia)
Rommet i kjelleretasjen hadde småbord med duker og telys. Det var satt fram kjeks og te. Duften av kaffe smøyg seg opp trappa til biblioteklokalet. Noen få, modige sjeler våget seg ned for å finne ut hva som skulle skje. De frivillige sto klare for å hilse på dem som kom.

I starten var deltakerne ganske få, de frivillige snakkepartnerne var i flertall. Det tok tid før folk oppdaget tilbudet. Antallet bygget seg sakte opp, og det passet i grunnen godt, da kunne vi forme språkkaféen litt etter litt, i dialog med deltakerne.

Det kom både kvinner og menn, men en liten overvekt av menn. Alderen lå mellom atten og sytti. Det var en blanding av arbeidsinnvandrere, asylsøkere og andre. På det meste hadde vi deltakere fra 25 forskjellige nasjonaliteter på én kveld.

Tittelen på dette innlegget er et svar fra en spørreundersøkelse vi hadde blant våre deltakere: «Jeg like å snakke norsk!» Og felles for alle som kom til oss, var en stor iver etter å bli bedre i norsk. Ikke alle deltakerne hadde tilgang til norskundervisning, og de som gikk på skole, hadde behov for å bruke det de hadde lært. Det var interesse for å snakke om hverdagslige ting og gjøremål, men også for å diskutere forskjellige temaer. Oppgaver, i grupper eller i plenum, ble godt mottatt.

I starten gjorde vi alt felles. Etter hvert som deltakerantallet vokste, delte vi opp i grupper med én eller to snakkepartnere per bord. Tiden ble da delt mellom opplegg i plenum og gruppeaktivitet. (Les mer om innholdet på språkkafékveldene i innlegg 2.)

 

Den gode flyten

Vi ønsket oss deltakere med noe ferdighet i norsk. De skulle ha stort nok ordforråd til å kunne delta i en enkel samtale. Vi ville ikke være et norskkurs, og det kunne vi heller ikke bli. Selv om noen av de frivillige hadde lærerbakgrunn, var det mange som ikke hadde det. Vi skulle være et alternativ, et supplement til skole. Et friminutt.

Det viste seg å bli vanskelig å være streng på det med nivå. Det var alltid trist å avvise folk som var for dårlige i norsk, men som viste stor iver etter å lære. Etter hvert innførte vi nivåene A2, B1 og B2, og delte opp i grupper etter hvor mye de kunne. De som var på nivå A1 eller lavere, fikk en lapp i hånden med Røde Kors’ norsktreningstilbud, som også dekket nybegynnere.
Målet var at samtalene kunne flyte uten altfor mange forklaringer og avbrytelser. Vi brukte engelsk når vi ikke så noen annen utvei, men ellers gikk det i å finne andre ord eller forklare ved hjelp av eksempler eller kroppsspråk. Vi kunne også oppfordre en av deltakerne til å forklare og utdype. Når vi fikk til denne flyten, kunne stemningen i rommet bli nesten magisk. Deltakerne nærmest svevde opp trappa igjen.

Et friminutt

– Da jeg kom i dag var hodet mitt fullt av problemer og tunge tanker. På språkkaféen har jeg ledd og snakket med andre mennesker og jeg har glemt problemene mine. (Språkkafédeltaker)
Vi visste aldri hvem som kom ned den trappa. Hvordan sto det til med selvfølelsen? Troen på å lykkes? Fantes det nederlag eller traumer i bagasjen? Uansett er det sårbart å hive seg ut i en ny kultur med et nytt språk. Det er lett å føle seg dum og liten. Ikke den beste inngangsporten til læring.

Postdoktor Nora Kulset skriver: «For at vi skal kunne lære noe som helst, må vi sørge for at læringssituasjonen er positiv. Vi må ‘holde de limbiske strukturene i godt humør’. De limbiske strukturene er et system i hjernen som behandler minner, hukommelse og følelser. Det er bevist gjennom studier på de limbiske strukturene at vi husker bedre når vi er følelsesmessig engasjert i det vi lærer. Vi lærer fortere når vi har det koselig og fint sammen.»**

Noe av det viktigste vi gjorde, var å legge til rette for en hyggelig og uformell atmosfære. Deltakerne skulle erfare at språkkafeen var et trygt og ufarlig sted å være. En frisone. Vi var strenge på at det de sa, forble i rommet, at det ikke ble fortalt videre. Og vi unngikk helst temaer som ville virke utfordrende på deltakerne, som gjorde at de kunne låse seg og bli utrygge. Vi var veldig forsiktige med temaer innen religion og politikk. Ingen skulle føle at de måtte forsvare seg i dette forumet.

Denne holdningen hadde vi som drev språkkaféen, oppe til diskusjon ved flere anledninger. Skulle opplegget være tannløst og ufarlig? Skulle ikke deltakerne rustes til å bli gode samfunnsborgere i et fritt og demokratisk land? Skulle vi skyve problemene under teppet? Her var det så klart en balansegang. Men vi landet alltid på at språkkaféen var et sted for å senke skuldrene. Problemer og tunge tanker skulle få lov til å bli igjen hjemme.

Det var ikke mulig å ha en fast gruppe med deltakere. Ikke alle dukket opp hver onsdag, vi kunne ikke garantere at det var plass, og folks behov for språkkaféen endret seg hele tiden. Det hendte at noen av de faste kom innom og fortalte at de hadde fått seg jobb. Og det var jo alle tiders, men samtidig litt trist for oss, for ofte fikk de da mindre tid til språkkafé. Så miljøet endret seg hele tiden. De frivillige satt sammen med forskjellige deltakere hver gang. Noe annet var umulig å få til, samtidig ble sjansen mindre for at samtalene havnet i samme spor.

Denne variasjonen i hvem som kom, var enda en grunn til at vi ikke ville risikere å tøtsje borti for tungt materiale. Kanskje komme borti et traume. Vi hadde ingen mulighet til å følge opp folk etter at de gikk hjem for kvelden. Og vi kunne ikke vite om vi fikk anledning til å ta opp den tråden neste gang. Samtidig måtte vi være åpne for at deltakerne selv kunne velge å dele tunge temaer og tøffe erfaringer. Da ble det tatt imot med forsiktighet og respekt.

... vi landet alltid på at språkkafeen var et sted for å senke skuldrene. Problemer og tunge tanker skulle få lov til å bli igjen hjemme.

To som leser sammen, og en frivillig som involverer seg.

De uunnværlige

Som koordinator hadde jeg overblikket på språkkaféen. Det var de frivillige som kom tettest på deltakerne. Det var de som måtte stå i det når noen delte tøffe og såre opplevelser. Hvem var så de frivillige? I alder var de fra tjue til åtti, kvinner og menn. De fleste var norske, men vi hadde også noen med annen språkbakgrunn som snakket godt norsk. Det var studenter, pensjonister, lærere m.m. Noen av de frivillige delte på å lede kveldens opplegg, mens andre var snakkepartnere og gruppeledere. Enkelte av våre mest trofaste deltakere stilte også opp som frivillige hjelpere. Og det trengtes mye hjelp til så store arrangementer!

Jeg sluttet aldri å undre meg over at folk stilte opp og gjorde en kjempejobb, uten å få betalt for det. «Betalingen» ble å bli sett, få ansvar og, ikke minst, å få redskaper til å takle dette ansvaret. Til å føle seg trygge i forskjellige situasjoner. Stort sett hadde vi en kort oppsummering etter hver språkkafékveld. Her var det mulighet til debrifing, til å få ting ut av systemet. Kveldens opplegg ble evaluert, og om noen hadde behov for å dele noe i tosomhet, ble de oppfordret til å ta en prat med filialsjefen eller meg. De skulle ikke bli gående med «grums».

I tillegg hadde vi jevnlige inspirasjonsseminarer og møter med erfaringsutveksling. Her hadde vi blant annet diskusjoner og oppgaver om bevisstgjøring av rollen som snakkepartner og gruppeleder. Vi trengte en felles plattform, et felles ståsted. Sosiale møter over mat og drikke bidro til å sveise oss sammen.

Her er to kjøreregler vi alltid hadde i bakhodet:
• Hvis du tror du snakker langsomt – snakk langsommere.
• Hvis du tror du tenker enkelt i språkveien – tenk enklere.

Noe vi tok opp med jevne mellomrom, var våre egne grenser overfor deltakerne. Skulle vi rette på ting de hadde skrevet? Vi var snakkepartnere, men ville vi også være leksehjelpere? Hva om vi fikk spørsmål om bistand med å fylle ut skjemaer? Eller en invitasjon til middag? Det var viktig å være bevisst på egne holdninger. I noen tilfeller hadde vi behov for et felles regelverk å støtte oss til. Om vi kunne si: «Det får jeg ikke lov til», var det lettere å unngå vanskelige situasjoner.

Et annet viktig punkt var: Hvor aktive og synlige skal vi være? Hvor mye plass skal vi ta, og hvor mye skal vi snakke? Idealsituasjonen var at deltakerne pratet mest, at de var engasjerte. De frivillige var fødselshjelpere for samtalene. Samtidig måtte ikke snakkepartnerne bli helt usynlige, det var dessuten umulig! Alle hadde sine personligheter, og ingen skulle behøve å legge skjul på det. Det bidro også til trygghet – at deltakerne visste litt om de frivillige, litt om hvem de var. Språkkaféen var jo en møteplass, for alle.

Hva skjer framover?

Jeg skriver her om språkkaféen som noe som var. Jeg sluttet for noen år siden, men vil presisere at det fortsatt siver duft av kaffe og te opp fra kjelleretasjen på biblioteket på Tøyen en onsdagskveld. Fortsatt kan det høres prat, sang og latter. Ta med deg denne stemningen inn i innlegg nr. to. Der får du vite mer om temaer og oppgaver vi brukte. Og kanskje kan du plukke opp litt inspirasjon?

 

Kilder og fotnoter:
*Folkebibliotekene i Oslo, Kristiansand, Trondheim, Stavanger og Bergen fikk midler fra Nasjonalbiblioteket til prosjektet. Målet var å teste ut gode metoder for å styrke leseglede, språkforståelse og IKT-ferdigheter hos unge med innvandrerbakgrunn.
**Fra foredraget «Musikk og språkutvikling» av Nora Kulset, Kompetanse Norge-konferanse Oslo 24.04.13. Basert på Kulsets masteroppgave: Musikk og andrespråk, NTNU, Trondheim 2012.

Det skjer mye på språkkaféfronten for tiden. I dag finnes språkkafé i 13 Deichman-filialer. Ifølge en undersøkelse fra Nasjonalbiblioteket har rundt 60 % av Norges folkebibliotek en språkkafé. I tillegg arrangeres det av mange forskjellige foreninger. Behovet og interessen er stor. Og hva er en språkkafé? Her finnes det mange modeller. Hurra for mangfoldet!

Portrettbilde av Ingeborg Margrete Andersen

Ingeborg Margrete Andersen

Ingeborg Margrete Andersen er foredragsholder og ordakrobat. Hun har en bachelor med teatervitenskap og Faglitterært Forfatterstudium samt Skrivekunstakademiet, dramatikerlinja. Ingeborg er bidragsyter til Cappelen Damms digitale læremiddel, Basar.

Hold deg oppdatert på Fagsnakk

Abonner på Norsk som andrespråk