Fagsnakk fra Cappelen Damm

Litteraturforskeren: Mikhail Bakhtin om latter og dialog

Den nyttige litteraturforskeren: Mikhail Bakhtin om latter og dialog ©Ukjent

Månedens upopulære: Mikhail Bakhtin

Den russiske litteraturforskeren Michail Bakhtin (1895–1975) har bidratt til å utvikle måten vi snakker om verden på gjennom begrepene karnivalisering, polyfoni og dialogisme.

Hver måned trekker vi frem en bok fra Cappelen Damms klassiske serie Cappelens upopulære skrifter. I september har vi valgt ut «Latter og dialog» av Mikhail Bakhtin.

Ikke alle synes humanvitenskapene er nyttige. Forsvarerne peker ofte på at humanvitenskapene er viktige fordi de gir oss forestillinger og begreper som vi kan bruke til å forstå og kommunisere om den verden vi lever i. Humanistiske forskere forskyver eller forflytter begreper fra andre felt og videreutvikler tankefigurer når de setter ord på ting de oppdager i sitt empiriske materiale. Dersom de lykkes riktig godt, kan de nye begrepene være nyttige langt utenfor forskernes konkrete analyser, og kanskje til og med i andre vitenskaper.

Mikhail Bakhtin har bidratt til å utvikle måten vi snakker om verden på.

BAKHTIN SKAPTE NYE BEGREPER GJENNOM SINE ROMANANALYSER

Den russiske litteraturforskeren Michail Bakhtin (1895–1975) er en slik vellykket humanist. Han skrev hovedsakelig om romanen som sjanger, men har etter sin død fått stor innflytelse langt utenfor litteraturvitenskapens grenser. En viktig grunn er at han i sine romananalyser skaper begreper som er gode å bruke i svært mange sammenhenger. De mest kjente begrepene er karnevalisme, polyfoni og dialogisme.

Mikhail Bakhtin kjempet med vanskelige politiske arbeidsforhold og en invalidiserende bensykdom. Han publiserte bare to bøker i sin levetid: en analyse av Dostojevskijs romankunst fra 1929 og sin doktoravhandling om den franske renessanseforfatteren Rabelais, som han skrev under andre verdenskrig, men som ikke ble utgitt før i 1965. Bakhtin skrev også en rekke essays, hvorav de færreste ble utgitt i samtiden. Utdrag fra de to hovedverkene finnes på norsk i Cappelens upopulære skrifter under tittelen Latter og dialog. Utvalgte skrifter, utgitt i 2003.

Middelalderens latterkultur

Latter viser til boken om Rabelais, der Mikhail Bakhtin knytter forfatterens groteske stil til middelalderens latterkultur og i særdeleshet til karnevalet. Under dette årlige frislippet av kaos ble normer brutt og snudd opp-ned på; narren ble konge og kongen ble narr, og slik var det tillatt for folket å spotte herskerne på ritualisert vis, før den trygge hverdagen vendte tilbake. Bakhtin konkluderer sin analyse med at karnevalisme er en drivkraft i den moderne romankunsten, som begynner med Rabelais.

Sannhet og Ekte dialog

Dialog viser til det sentrale poenget i boken om Dostojevskij: Bakhtin påpeker at hans romaner er flerstemte eller polyfone i den forstand at karakterenes ulike stemmer uttrykker ulike meninger som er likeverdige med forfatterens. Romanene uttrykker ikke en enhetlig sannhet, slik som i monologiske tekster der forfatteren bruker karakterene som talerør. I stedet oppstår en ekte dialog, og det er derfor Dostojevskijs romaner er så gode, mener Mikhail Bakhtin.

Et gjennomgående trekk drøftingene av romankunsten er en mistro til det entydige eller monologiske. Karnevalisering er en strategi mot monologisering, for å fremme polyfoni og dialog, og åpne for sannhet. Som det står i etterordet til Audun Johannes Mørch, som har oversatt Latter og dialog, er sannheten for Bakhtin ikke noe endelig, men noe som kontinuerlig blir til i dialogen mellom menneskene.

Mikhail Bakhtins dialogisme

Mikhail Bakhtin ble gjenoppdaget på 1960-tallet, og hans tanker ble spredd til Frankrike av Julia Kristeva og Tzvetan Todorov, og derfra til andre vestlige land. Det uavsluttede og åpne som ligger i Bakhtins dialogisme ble en inspirasjon for poststrukturalistisk tekstteori, og ble videreutviklet til et begrep om intertekstualitet; om at alle tekster bygger på og bærer med seg elementer fra tidligere tekster, slik at alle tekster på et vis er innfiltret i hverandre og inngår i en stor tekstvev, der mening er flytende.

Språket som grunnleggende dialogisk

I motsetning til poststrukturalistene, insisterte Mikhail Bakhtin imidlertid på at språk og tekst ikke kan ses uavhengig av kontekst. For Bakhtin er ytringen språkets sentrale størrelse, ikke setningen. Og ytringen er del av en dialog; den svarer på noe foregående og foregriper et nytt svar. En slik forestilling om språket som grunnleggende dialogisk har vært nyskapende for lingvistikken, og nyttig for utviklingen av sosiolingvistikk og særlig sosiokulturell lingvistikk, der man undersøker språkbruk i sammenheng med maktforhold i samfunnet. Dialogisme har også bidratt til teoriutvikling innen blant annet pedagogikk, psykologi og sosialfag, der menneskers kommunikasjon står sentralt. Begrepet om karnivalisering har også bidratt innen fag som antropologi, samfunnsvitenskap og kulturstudier.

Karnevalisering, polyfoni og dialogisme

Mikhail Bakhtin har med sine begreper om karnevalisering, polyfoni og dialogisme også satt ord på allmenne tankefigurer: Latter kan undergrave enhver maktdiskurs om de rette forholdene er tilstede. Og det er gjennom reell dialog, der stemmene er likeverdige, at vi sammen kan utvikle sannhet. Slik har Bakhtin også bidratt til å utvikle måten vi snakker om verden på.

 

Camilla Kolstad Danielsen

Foto: Ansgar Valbø

Hold deg oppdatert på Fagsnakk

Abonner på Samfunnsfagene