Av og til er ingenting like underlig og poetisk som virkeligheten. Når Inger Elisabeth Hansen gjør naturvitenskaplige forskningsresultater til lyrikk, blir resultatet både vakkert og brutalt.
I et av Inger Elisabeth Hansens dikt fra samlinga Å resirkulere lengselen – avrenning pågår (2015) møter vi klovnefisken, den lille fyren kjent fra Disney-filmen Oppdrag Nemo:
Kast ikke skylda på Den Lille Klovnefisken, ikke på Den Blå Safirdjevelen heller
Rapport fra korallrevenes død
Den Lille Klovnefisken som lever i sjøanemonen
har fått registrert en svikt i nøkkelmolekylet som regulerer orienteringsevnen.
Den Lille Klovnefisken har fått omjustert luktesansen av forsuring.
Det forekommer den at sjøanemonen lukter vondt.
Det forekommer den at Den Blå Safirdjevelen, som spiser små klovnefisker,
lukter godt.
Den Blå Safirdjevelen er ikke blitt omjustert av forsuring.
Den Blå Safirdjevelen liker lukta av Den Lille Klovnefisken
like godt som før.
Når nøkkelmolekylet omplasserer venn med fiende og omvendt,
dreier deg seg om demens, eller er det en ond strategi?
All forandring består av omplassering av uforanderlige deler,
sa Galileo.
Hvor liten må man bli for å være uforanderlig?
Hvor liten må man være for å bli uforanderlig?
En farlig ferd
Klovnefisker lever det meste av livet sitt i et symbiotisk forhold med én enkelt sjøanemone i et korallrev. Men før den kan finne seg en anemone, må den ut på ei farlig reise. For at den skal kunne utvikle seg fra babyfisk til voksen fisk, må den tilbringe to uker ute på det åpne havet. Og på vei tilbake til korallrevet må den komme seg forbi en vegg av rovfisker som svært gjerne vil spise den.
Svikt i orienteringsevnen
I 2010 ville ei gruppe forskere undersøke hvordan klovnefisker reagerer på forsuring av havet på grunn av økt CO2-nivå. De slapp først 300 klovnefiskbarn ned i en tank med vanlig sjøvann. Deretter tilførte de lukt av en fiendtlig rovfisk i tanken. De små klovnefiskene oppførte seg som forventa; de svømte vekk fra stedet som lukta fare (Dixson, 2017).
Seinere gjentok forskerne eksperimentet med nye klovnefisker, alle søsken av noen i det første eksperimentet. Disse ble sluppet ut i en tank der vannet hadde samme surhetsgrad som forskerne forventer at havet vil ha i år 2100, dersom dagens utvikling fortsetter. I stedet for å styre unna rovfisklukta, la de nye forsøksfiskene på svøm rett inn i fiendeland. Da det forsurede vannet ble tilsatt lukt både fra farlige og ufarlige fisker, blei småfiskene forvirra og svømte like gjerne mot fiende som venn. Forskerne skriver:
«The reversal of behavior was surprising and concerning. We thought that acidification might affect the chemical signaling slightly but never enough to prompt a fish to swim toward imminent death» (Dixson, 2017).
Rapport fra korallrevenes død
Forskerne gjorde flere urovekkende funn i liknende eksperimenter med andre sjødyr, men det er altså klovnefisken som er motivet i Inger Elisabeth Hansens dikt.
Selv om diktet har undertittelen «Rapport fra korallrevenes død», kan det gjøre noe som en vanlig forskningsrapport ikke kan: Det kan forflytte det konstruerte framtidsscenarioet i forskningseksperimentet til et dramatisk her og nå. Det kan også redusere 300 fiskeyngel til ett individ, Den Lille Klovnefisken, og tillate seg å introdusere en mystisk og skremmende fiende: Den Blå Safirdjevelen. Likevel oppsummerer diktet konklusjonene i forskningseksperimentet nokså presist. I tillegg åpner det for mer allmenne refleksjoner.
En ond strategi?
«Når nøkkelmolekylet omplasserer venn med fiende og omvendt, / dreier deg seg om demens, eller er det en ond strategi?» spør diktet. Det er i alle fall ikke fiskenes skyld, det slår allerede tittelen fast. Verken rovfisk eller byttedyr kan noe for denne ubalansen i naturen, og på sikt vil den nok heller ikke gagne noen av dem.
Om diktet antyder at det er menneskenes onde strategi som ødelegger fiskehjernen, er det lite uttalt. Diktet moraliserer ikke, og det plasserer heller ikke skyld. Det beskriver, og det spør: Hvor liten må man være for å bli uforanderlig? Mindre enn en klovnefisk, i alle fall. Og mindre enn et molekyl i en fiskehjerne. Klovnefisken blir et eksempel på hvordan klimaendringene angår og forstyrrer alt liv. Ingen blir uforanderlig.
Når diktet ikke plasserer skyld, fordeler det heller ikke ansvar, og det foreslår ingen løsninger. Det kan gjøre det vanskelig å jobbe med i et klasserom hvor elevene er vant til at klimaspørsmål handler om nettopp dette. Men kanskje er det også litt befriende å la blikket hvile på klovnefisken og la seg fascinere eller kjenne på medfølelse? Litteraturen kan kan gjøre blikket vårt skarpere og mer fokusert, men samtidig også mjukere og mer solidarisk. Hvis litteratur kan bidra i klimakampen, er det kanskje gjennom dette.
Kilde:
Dixson, Danielle L. (2017, 1. juni). Increasingly Acidic Oceans Are Causing Fish to Behave Badly. I Scientific American. Henta fra https://www.scientificamerican.com/
Her finner du refleksjonsspørsmål du kan dele med elevene dine dersom du vil jobbe med dette diktet i klasserommet: Vedlegg med oppgaver til elev (PDF)
Mandagsdiktet
Hver tredje mandag presenterer norskredaksjonen i Cappelen Damm videregående et dikt som vi tror vil skape glede, engasjement, undring eller uorden rundt omkring i klasserommene. Artikkelen i bloggen er ment til læreren, mens vedlegget med dikt og refleksjonsspørsmål kan skrives ut eller deles med elevene på annet vis. Bruk gjerne refleksjonsspørsmålene som utgangspunkt for tenkeskriving, diskusjoner i grupper eller klassesamtaler.