Fagsnakk fra Cappelen Damm

Barns læring: Læring er ikke et utbytte av en pedagogisk prosess. Læring er de pedagogiske prosessers driftsbetingelse. (Foto: iStock/przemekklos)

Om barns læring

Det er fort gjort å glemme at vi som barnehagelærere og pedagoger i vårt daglige arbeid forutsetter at barn kan lære. Hvis vi ikke mer eller mindre intuitivt antok barns læringsevne, ville det ikke være særlig meningsfullt å snakke om pedagogikk og pedagogiske prosesser. «Vi begynner å lære i det øyeblikket vi begynner å leve» skriver den moderne barndommens far, Jean-Jacques Rousseau, i boken Emile – eller om oppdragelse (1762). Fra dette perspektivet er læring et fundamentalt begrep i alle pedagogiske sammenhenger.

menneskets natur

Likevel kan det være vanskelig å få et godt grep om læringsbegrepet og hva vi egentlig vet om læring som sådan. Rousseaus poeng er at det å lære hører til menneskets natur. Å lære er et vilkår for det å leve som menneske. Det vil si at vi ikke kan velge å ikke lære. Det vil også si at det er vanskelig å velge seg en bestemt ting å lære. Som regel er læringen sammensatt, ufullstendig, foreløpig og uoversiktlig, både for deg selv og andre. Jeg tenker av og til når jeg observerer og snakker med barn at jeg ser læring rett foran øynene mine, ja noen ganger synes jeg formelig jeg kan høre at det knitrer og smeller mens nye synapser dannes i barnas hjerne. Men kan jeg egentlig se eller høre at noen lærer? Og i tilfelle, lærer de det jeg tror?

Vi begynner å lære i det øyeblikket vi begynner å leve.

Jean-Jacques Rousseau

Nylig observerte jeg noen barnehagebarn og voksne på tur i en lekepark. I denne parken er det blant annet et lite vann, og i vannet er det lagt ut ganske mange steiner på rekke og rad. Det er lagt opp til at man kan hoppe fra stein til stein og slik komme tørrskodd over fra den ene siden av vannet til den andre. Barna må ha vært rundt fire år, og de måtte selvfølgelig prøve stein-stien i vannet. Det synes tydeligvis de voksne også var en god idé.

 

en læringsprosess

Å hoppe fra stein til stein i vannet er potensielt både morsomt, utfordrende og lærerikt. Det er en aktivitet som utfordrer både motorikk (balanse, spenst, koordinasjon) og mot, og innbyr dermed til utviklende læringserfaringer kroppslig og sjelelig. Jeg la særlig merke til ei jente som var svært ivrig. Hun prøvde først å hoppe fra stein til stein på egenhånd. Det gikk en liten stund før det ble for stor avstand mellom steinene til at hun ville prøve å hoppe til den neste. Da gikk hun tilbake og ba en av de voksne bli med henne og holde henne i handa mens de hoppet fra stein til stein.

 

Sammen hoppet de over hele vannet. Dette gjentok seg flere ganger. Så ble den voksne tilsynelatende opptatt med noe annet. Jenta stod først litt rådvill, hva nå? Så bestemte hun seg. Hun ville gjøre det alene. Og denne gangen hoppet hun fra stein til stein over hele vannet uten at en voksen holdt henne i handa. Gledesstrålende løp hun til den voksne som hadde vært med henne og fortalte at hun nå hadde hoppet over hele vannet på egenhånd. Deretter hoppet hun om igjen og om igjen fra stein til stein over hele vannet. Nå ville hun også vise til flere av de andre barna hvordan de kunne gjøre det samme som henne. Har jeg her observert en læringsprosess? I tilfelle, hva var det jenta lærte?

 

den voksnes rolle

Vi kan også spørre oss om hva som var den voksnes rolle i denne prosessen? Jeg vet ikke om barnehagelærerne hadde tatt med barna til denne parken med noen forestillinger eller forventinger om at barna skulle lære seg noe, men slike forhåpninger og planer har vi ofte i våre pedagogiske institusjoner.

 

Samtidig vet vi også, at selv om vi forutsetter barns læringsnatur, kan vi ikke beordre læring. Det er en erfaring jeg tror de fleste som har jobbet med barn har gjort seg, både på godt og vondt. Av og til innser vi at et barn har lært seg noe vi ikke trodde var mulig, og av og til må vi innse at barnet ikke har lært det hun burde. Det vil si at selv om vi forutsetter barns læringsevne vet vi ikke hva det enkelte barn er i stand til å lære, alene og sammen med andre, eller hvilke interesser det utvikler.

 

Poenget mitt her er egentlig ganske enkelt, selv om det nok går på tvers av en utbredt oppfatning: læring er ikke et outcome (utbytte) av en pedagogisk prosess, læring er de pedagogiske prosessers driftsbetingelse.

 

Hvordan barn lærer har alltid vært et sentralt pedagogisk forskningstema. I «Læring» presenterer nordiske forskere ny kunnskap om barns læring. Bidragsytere i boken er Maria Øksnes, Einar Sundsdal, Sturla Sagberg, Carola Kleemann, Hansjörg Hohr, Knut Løndal, Merete Lund Fasting, Stig Broström og Dion Sommer.

Einar Sundsdal

Einar Sundsdal er førsteamanuensis i pedagogikk ved Fakultet for lærer- og tolkeutdanning, NTNU. Han har doktorgrad i pedagogisk filosofi fra Universitetet i Oslo.

Hold deg oppdatert på Fagsnakk

Abonner på Barnehage