Nina var 16 år da hun ble utsatt for voldtekt. Det skjedde på en fest, sommeren før videregående. Alle var fulle, hun aller mest. Etter hvert ble hun lagt på et soverom. Utøveren var en hun kjente, en i gjengen hun hang med da. Litt eldre enn henne, en streit og hyggelig gutt. Hun registrerte at han kom inn og la seg i senga med henne. Hun klarte ikke røre seg eller si noe, bare lå der og «ble hatt sex med». Var i halvsøvne gjennom det hele, husker at han ba henne lukke opp øynene, at han gjentok det, «du må lukke opp øynene», men hun klarte det ikke.
Hun klarte heller ikke gjøre det hun egentlig visste var riktig etter voldtekten, å gå til politiet, anmelde ham. Kompisene hans forventet det. Lenge etterpå kunne de si til henne: «Vi vet hva som skjedde. Anmelder du, så vitner vi for deg.». Det ble etter hvert slitsomt at de tok det opp. Det ble en påminnelse om det som hadde skjedd. Hun trakk seg unna, droppa festene med dem, fikk seg kjæreste utenfor miljøet.
Da vi intervjuet Nina, som ledd i et pågående forskningsprosjekt om seksuell vold[1], hadde det gått noen år siden hendelsen. I intervjuet reflekterte hun over det som hadde skjedd og hvorfor hun ikke hadde anmeldt voldtekten til politiet. Det hun sa, gikk igjen blant de andre kvinnene vi intervjuet i prosjektet. At det for dem hadde vært riktig å gjøre det de samtidig mente var feil.
Man vil ikke at det skal ha skjedd med deg, man vil ikke være den som utsettes for overgrep. Fordi akkurat i perioden etter, så følte jeg at jeg var hun jenta, hun som hadde opplevd noe sånt. At det liksom var greia mi. At jeg liksom var hun der stakkarslige. Jeg distanserte meg veldig fra det [som hadde skjedd]. Jeg nektet å anmelde. Jeg gikk heller rundt og sa sånn: «slapp av, det går bra». Nå skjønner jeg at det egentlig var en veldig dum måte å håndtere det på. Men det er for sent nå. Jeg tar meg selv i være litt dobbeltmoralsk noen ganger. Jeg er kjempeopptatt av feminisme og sånne ting. At man skal ansvarliggjøre [de som begår overgrep], anmelde, og prate veldig mye om disse tingene … og så sitter jeg der, «men du gjorde det jo ikke selv». Og da skjønner jeg jo, jeg vet jo veldig godt hvorfor det er vanskelig.
I en artikkel vi nylig har publisert sammen med PhD-stipendiat Maria Hansen har vi undersøkt hvordan kvinner som ikke anmelder voldtekt, legitimerer at de valgte «feil».[2] Sitatet fra intervjuet med Nina gir viktige nøkler. Hun snakket, slik vi tolker det, med utgangspunkt i to ulike moralske rasjonaliteter, eller rammer for tenkning, en «ontologisk», som handler om identitet, hvem man er og kan være etter et overgrep, og en «instrumentell», som handler om hva man skal gjøre etter et overgrep – for å gjenopprette en form for orden. Vi kommer tilbake til dette. Først trenger vi litt kontekst. Vi starter med dette: Hva sier straffeloven om voldtekt, og hvordan har det endret seg over tid?
Voldtektsbegrepet i straffeloven
Historisk sett har utviklingen gått i retning av økt rettslig beskyttelse for voldtektsofre. I boka Seksuell vold. En samfunnsvitenskapelig innføring har vi beskrevet den historiske utviklingen som har skjedd i norsk sammenheng når det gjelder den strafferettslige definisjonen av voldtekt. Vi tok utgangspunkt i juristen Tove Stang Dahls analyse.[3] Hun opererte med et begrep om kjønnsfrihet og viste til at det er denne som krenkes ved seksuell vold. Kjønnsfrihet handler om retten alle har til å bestemme over sin egen kropp i seksuelle spørsmål; om man vil inngå i seksuelle forbindelser og hvor langt man vil gå. I dag ligger denne retten til grunn for den rettslige reguleringen av voldtekt. Slik har det ikke alltid vært. I tidligere tider ga loven vern bare til noen kvinner, i hvert fall i praksis. Relasjonen mellom partene påvirket om handlinger ble regnet som voldtekt, spesielt viktig er det at voldtektsparagrafen fram til 1974 ble tolket dithen at voldtekt ikke kunne finne sted innenfor ekteskapet.
Seksuallovbruddene er et rettsområde som har fortsatt å gjennomgå store endringer, også etter den perioden Stang Dahl skrev om – som sammenfalt med store sosiale endringer i forholdet mellom menn og kvinner og sosiale normer knyttet til seksualiteten. Nyere endringer i straffeloven handler ikke om hvem som er voldtagbare, men om hva som utgjør voldtekt som straffverdig handling. De viktigste endringene på 2000-tallet er at seksuell omgang med en bevisstløs person er lagt til straffelovens forbud mot å ha seksuell omgang med noen ved hjelp av vold eller trusler, samt at en handling kan være voldtekt selv om den som truer eller utøver vold ikke selv deltar i den seksuelle omgangen.
en samtykkelov i praksis
Selv om det har skjedd store endringer i lovverket, som har utvidet vernet mot voldtekt, er det stadig diskusjoner om ikke lovverket kunne vernet den seksuelle integriteten eller kjønnsfriheten enda bedre. I en del land, inkludert våre nordiske naboer Island og Sverige, er formuleringen av voldtektsparagrafen endret de siste årene, slik at den eksplisitt nevner samtykke eller frivillighet. Dette diskuteres også her i Norge. Jørn Jacobsen, som er professor i rettsvitenskap, viser i boka Valdtektsstraffebodet. Gjeldande rett og spørsmålet om reform hvordan rettspraksis i dag allerede er slik at det i bunn og grunn er spørsmålet om handlingen er frivillig eller ikke som diskuteres når voldtektssaker behandles i retten.[4] Han er likevel enig med de som ønsker en samtykkelov i at en lovendring kunne sørge for bedre samsvar mellom sosiale og rettslige normer for seksualiteten. Men der hvor en del debattanter ber om tekniske justeringer av straffebudet mot voldtekt, foreslår Jacobsen i stedet at vi som samfunn mer gjennomgripende diskuterer og reviderer seksuallovbruddene.
For å belyse det han etterspør, kan vi trekke på sosiologen Liz Kellys begrep om den seksuelle voldens kontinuum.[5] Jacobsen viser til at vi kan skape nye problemer ved å vide ut hva som inngår i det rettslig sett mest alvorlige seksuallovbruddet, voldtekt, i stedet for å gi andre seksuallovbrudd et oppdatert innhold. Han mener det kan være mer fornuftig å etablere et kontinuum av straffebud som inkluderer handlinger som er typeulike og som representerer ulik grad av krenkelse av kjønnsfriheten, i stedet for å utelukkende fokusere på voldtektsstraffebudet.
I dag brukes svært få av de andre straffebudene i seksuallovbruddskapittelet i straffeloven, i stedet gjør politiske og personlige prioriteringer at spørsmålet om seksuelle krenkelser reduseres til å handle om hvorvidt det var voldtekt eller ikke. Voldtekt er et alvorlig lovbrudd med streng straff, og det medfører at det skal mye til å få en fellende dom. En rettslig skala som ikke på denne måten prioriterer voldtektsmerkelappen, kan medføre at flere utsatte enn i dag får sin sak prøvd, og får medhold i sin anklage. Hvorfor det er blitt slik at det kun er merkelappen ‘voldtekt’ som framstilles som egnet og ønskelig, er vanskelig å si, men vi støtter Jacobsens anbefaling om å tenke nytt om dette.
Et kulturelt anmeldelsesimperativ
De rettslige reformene har altså utvidet grensen for hva som forstås som voldtekt i strafferettslig forstand. Men, hvordan har det blitt sånn at det å anmelde forstås som det eneste riktige å gjøre etter voldtekt, slik vi så at Nina ga uttrykk for i intervjuet vi gjorde med henne? Dette er et komplisert spørsmål, men vi kan peke på noen utviklingstrekk som antakelig har bidratt.
Det ene utviklingstrekket er det vi kan kalle en ny oppmerksomhet om seksuell vold både som samfunnsmessig problem og individuell erfaring. #Metoo-kampanjen har åpenbart bidratt til dette, men utviklingen startet en god stund tidligere. Her hjemme var det flere kampanjer i sosiale medier før #Metoo, noe som vitner om både en mer uttalt misnøye ved myndighetenes evne til å forebygge og håndtere seksuell vold, men også et økende fokus på individidet og det individuelle ansvaret i vestlig kultur – slik blant annet filosofen Michel Foucault har beskrevet.[6] Et av hans poenger er at individet blir verdig i andres øyne ved å framvise ansvarlighet. En som har vært utsatt for voldtekt har fått sin vilje, altså agens, tilsidesatt. Dette er kjernen i krenkelsen og skaden ved voldtekt, men det er også noe som er vanskelig å forene med idealet om det aktivt velgende individet som Foucault beskriver. Foucault peker videre på hvordan den personlige bekjennelsen har vokst fram som en sentral ‘selv-teknologi’ i vestlig kultur, altså som et virkemiddel for å skape og uttrykke identitet. Poenget her er at ofre kan reetablere verdighet og individualitet gjennom nettopp å bekjenne. Bekjennelsen blir da en måte ofre kan være ansvarlige på i en kultur som peker på individets rolle i å gjenopprette orden. Slik kan det å fortelle om en seksuell krenkelse også bidra til å etablere individets identitet og verdi. Det betyr noe både for om utsatte forteller, men også hvordan.
Et annet utviklingstrekk vi vil peke på, er konsolideringen av et rettsoptimistisk paradigme i offentlig diskurs og politikkutforming. Mens man på andre områder, for eksempel når det gjelder rus, ser en økende problematisering av hva samfunnet kan oppnå gjennom lov og rett, er situasjonen motsatt når det kommer til voldtekt og vold i nære relasjoner. Den offentlige diskusjonen om hva vi kan gjøre med voldtekt og andre former for kjønnsbasert vold preges tvert imot av det Kristin Skjørten har beskrevet som en overdreven tro på at slike sosiale problemer kan løses gjennom rettslig regulering og straffeforfølging.[7] Økningen i strafferammer og etablering av normalstraff for voldtekt og minstestraff for voldtekt til samleie, er konkrete uttrykk for dette. Med en sterk tro på straffelovens effekter, kommer også behovet for detaljstyring, og det kan også bidra til å forklare at selve lovteksten om voldtekt og andre seksuelle krenkelser har blitt endret så ofte, men også at straffenivået reguleres direkte av lovgiver mer enn for en del andre lovbrudd. Kanskje kan også kravet om samtykkelovgivning, som sivilsamfunnsaktørene på feltet ser ut til å samle seg om, tolkes inn i dette bildet: hvis man har en sterk tro på at straffelov virker på mennesker på en direkte måte, blir utformingen av forbudet spesielt viktig.
Mer generelt ser vi en utvikling der det mer og mer tas for gitt i det offentlige ordskiftet og av offentlige institusjoner at en voldtekt skal anmeldes og at det er til både samfunnets og den utsattes beste. Et eksempel er en kronikk skrevet av to statsråder da den siste handlingsplanen mot voldtekt ble lansert i 2019.[8] Her stiller statsrådene spørsmålet «Hvordan skal vi bekjempe voldtekt?». Og svarer slik: «For det første må vi få ned mørketallene. Mange voldtektsofre føler skyld og skam. Flere anmeldelser gir flere domfellelser som igjen vil føre til at enda flere velger å anmelde. Dette vil igjen ha en forebyggende effekt.» Vi aner en type ansvarliggjøring av ofrene her, men den er ikke like eksplisitt som i politiets informasjon til voldtektsutsatte. På politiet.no er det listet opp en rekke grunner for å anmelde, inkludert «Det kan forhindre nye overgrep og straffbare handlinger overfor deg og andre.»
Denne nye ansvarlighetsdiskursen er interessant. Den forandrer på sett og vis hva anmeldelse av voldtekt handler om. Anmeldelse handler ikke lenger om bare om å ordne opp i det som har skjedd, men også om å bidra til å endre noe i framtida. Argumentet om at anmeldelse vil kunne styrke et annet offers sak der samme utøver er mistenkt, føyer seg inn i dette bildet. Det framhever hvordan det gir mening å anmelde selv om det er liten sjanse for at ens egen sak kommer for retten eller gir fellende dom. Slik blir det lett til at det enkelte offer opplever at hen har en moralsk plikt til å bidra til å stoppe voldtekt fra å skje, ved å bidra til den potensielt avskrekkende effekten strafferettssystemet har. Hvis denne effekten antas å være stor, slik tilfellet er i dag, blir det besto mer viktig å bidra.
Et tredje utviklingstrekk har sin bakgrunn i en erkjennelse av at det å anmelde og eventuelt få saken opp for domstolen, har vært krevende for voldtektsofre. Myndighetene har derfor gjennom flere år innført en rekke offerstøttende tiltak. Eksempler på slike tiltak er retten til bistandsadvokat, til informasjon om egen sak fra påtalemyndigheten og til å være til stede under hovedforhandling og tiltaltes forklaring. Jane Dullum har konkludert med at slike tiltak har bidratt til å styrke offerets stilling i strafferettslig sammenheng.[9] Andre tiltak som bidrar til dette, er fjerningen i 2014 av foreldelsesfristen for de alvorligste seksuallovbruddene, opprettelsen av egne overgrepsmottak ved legevaktene i de store byene og implementeringen av sporsikringspakker, det vil si prosedyrer for innsamling og oppbevaring av rettsmedisinske bevis – i tilfelle offeret vil ønske å anmelde på et senere tidspunkt. Offerstøttende tiltak av ulikt slag er åpenbart viktig. På et symbolsk nivå, bidrar slike tiltak samtidig til å understøtte anmeldelsesimperativet. Når alt legges til rette for at det skal være lett å anmelde og mulig å utholde en rettslig prosess, er det lett å tenke seg at omkostningene ved ikke å anmelde blir større.
Samlet peker disse utviklingstrekkene mot en endring i vår kultur fra å tenke at ofre for voldtekt kan anmelde, til at de bør eller til og med skal gjøre det. Anmeldelsesimperativet har også den konsekvens at etter voldtekt, blir det å ikke gå til politiet det som må legitimeres – ikke bare overfor andre som vet eller får vite om hva som har skjedd, men også overfor en selv.
Etableringen av et moralsk selv
Når forventningen fra andre om å anmelde ikke blir innfridd, må offeret finne andre innramminger som likevel etablerer hen som et moralsk godt menneske. Det må være noen gode argumenter i spill som på sett og vis nøytraliserer det negative ved at hen ikke har ‘tatt ansvar’, det vil si anmeldt. Når det er gått en stund siden voldtekten og beslutningen om å ikke anmelde, kan løsningen være å vise fram at man har lært og vokst av erfaringen, at man har modnet til et ansvarlig, det vil si moralsk, selv.
Både Nina og andre kvinner i studien vår tok i bruk et slikt utviklingsnarrativ. Vi kan forstå det som at de tok det viktimologer har kalt narrativt eierskap til sin egen historie.[10] Kvinnene fortalte at de var unge, energiske og klare for livet, men også naive og uerfarne – på den tida overgrepet skjedde. Begge deler gjorde dem sårbare. De kastet seg ut i ting, og vurderte ikke konsekvensene. Dessuten ville de passe inn, være med, bli inkludert i det sosiale.
Som Frida, som ble utnyttet av en gutt hun var litt forelska i. Hun var ny på skolen, han var den kuleste typen der. De hadde dratt til byen for å røyke, sånn hun husker det. Der ble de jaga av en vekter, sprang inn i en bygning og fant et åpent toalett. Han låste. Hun prøvde å komme seg ut, men kompisen som var igjen på utsida, holdt igjen døra.
Slik Frida selv beskrev det tok hun det dumme valget om å ikke si fortelle til noen hva som hadde skjedd. Hun hadde gjort seg hard. I likhet med det andre fortalte handlet det om å beholde en form for kontroll, slippe å være «den jenta» med alt det vanskelige det innebærer. Når de senere så tilbake på denne tida, koplet de valget om å ikke anmelde nettopp til det unge, sårbare selvet, som trengte kontroll og sosial trygghet, og ikke ville takle den sosiale avvisningen og stemplingen de da hadde trodd ville følge av å fortelle og anmelde. Dessuten hadde det framstått helt umulig å la noen undersøke dem, den sårbare kroppen, rett etter overgrepet. De fortalte også om nøytraliseringsteknikker de hadde tatt i bruk, for eksempel at de hadde tenkt at anmeldelse ikke ga mening siden overgriperen ikke var farlig for andre, siden hendelsen var knytta til relasjonen mellom de to. Gjennom dette etablerte de også et skille mellom hendelsen, som var en forbrytelse, og utøveren, som ikke egentlig var en forbryter – og derfor ikke behøvde å straffes for å forhindre nye voldtekter.
Etableringen av det moralske selvet som vi leser ut av intervjuene, er mulig fordi det feilaktige valget om ikke å anmelde ble tatt av et annet, mer umodent selv som ikke representerer hvem de er i dag. For den de var, den gang, var det riktig å ikke anmelde. Den mer modne, den de er blitt, kan se tilbake og forstå dette. Dermed blir den modne posisjonen også en moralsk posisjon. Fra den posisjonen kan man tilgi, være romslig, og samtidig mene at det riktige å gjøre etter voldtekt er å være åpen, anmelde, bidra til å stoppe overgrep. Å komme dit er ikke lett. Vår analyse viser at utsatte for voldtekt må gjøre et omfattende narrativt arbeid for å etablere seg som moralske selv, etter å ha valgt «feil».
Hva kan vi kreve av ofre for voldtekt?
Det er lett å forstå at myndighetene mener anmeldelse av voldtekt er riktig og viktig. Norge er en rettsstat og et samfunn hvor det å ta seksuell vold på alvor er en sentral verdi. Å sørge for det, krever innsats fra mange. I og med at voldtekt vanligvis foregår i lukkede rom i situasjoner hvor få er klar over at det har skjedd, er samfunnet avhengig av at den utsatte selv anmelder slik at man kan straffe utøveren og forebygge ny skade. Samtidig er det risikabelt å kreve av utsatte at de skal ta ansvar for samfunnets måloppnåelse og beskyttelse av fremtidige ofre. Det er ikke deres jobb. De kan ha nok med å gjenopprette eget liv og håndtere det som har skjedd, og som fortellingen til Nina som vi begynte denne teksten med viser, kan stadige påminninger om det som har skjedd, og oppfordringer om å stå fram og anmelde, gjøre skade.
Rettsstaten skal straffe lovbrudd. Hvordan det kan skje, uten at det går på bekostning av ofrenes velferd, er en viktig diskusjon. For mange rettighetsbevegelser framstår endring av rettsregler og kobling til straff som suksesskriterier, også for kvinnebevegelsen. Kvinnebevegelsen har langt på vei tolket veien til styrking av vernet av kjønnsfriheten som rettens vei. Som samfunn bør vi ha flere verktøy i verktøyskuffen. I boka Seksuell vold: en samfunnsvitenskapelig innføring, beskriver vi den seksuelle volden, utsatte og utøvere i en bred kontekst. Dette gjør vi fordi vi mener det er viktig å forstå den seksuelle voldens sosiale dimensjon og hvor sentral kjønnsfriheten er for følelsen av å være et helt menneske i dagens samfunn. Dette er en nødvendig bakgrunn for å forstå hvordan utsatte forholder seg til tilbud om hjelp og forventninger om å anmelde, både når de søker hjelp og anmelder, og når de ikke gjør det.
Seksuell vold – En samfunnsvitenskapelig innføring presenterer kunnskap om seksuell vold fra samfunnsvitenskapelige fag og juss bruker tenkte og reelle eksempler som studenter og fagfolk kan kjenne seg igjen i har et eget kapittel om hjelpeinstanser for utsatte for seksuell vold og ulike modeller for tverrfaglig samarbeid legger vekt på at både de utsatte og utøvernes erfaringer og definisjoner er viktige om vi vil forstå den seksuelle volden viser hvordan forskere kommer fram til gyldig kunnskap om seksuell vold og hvordan lesere kan vurdere forskningens kvalitet
[1] Prosjektet gjennomføres av NOVA som del av Forskningsprogram om vold i nære relasjoner (lenke: https://uni.oslomet.no/voldsprogrammet/programomrade-2-seksuell-vold-i-naere-relasjoner/). Intervjuene er gjennomført av Maria Hansen, Ingrid Smette og Kari Stefansen.
[2] Hansen, M., Stefansen, K., & Skilbrei, M. L. (2020). Non-reporting of sexual violence as action: acts, selves, futures in the making. Nordic Journal of Criminology, 1-16.
[3] Stang Dahl, T. (1994). Pene piker haiker ikke: artikler om kvinnerett, strafferett og velferdsstat. Oslo: Universitetsforlaget.
[4] Jørn, Jacobsen (2019): Valdtektsstraffebodet. Gjeldande rett og spørsmålet om reform. Bergen: Fagbokforlaget.
[5] Kelly, Liz. 1988. Surviving Sexual Violence. Cambridge: Polity Press.
[6] Foucault, M. (1978). The history of sexuality, volume 1: An introduction. Vintage Books.
[7] Skjørten, K. (1996). Rettsoptimisme og seksualisert vold. Materialisten, 24(1–2), 21–39.
[9] Dullum, J. (2016). En ny offerposisjon? Om styrkede rettigheter for fornærmede i straffesaker. Nordisk tidsskrift for kriminalvidenskab, 103(3), 219-244.
[10] Pemberton, A., Mulder, E., & Aarten, P. G. (2019). Stories of injustice: Towards a narrative victimology. European Journal of Criminology, 16(4), 391-412.