Det er ikke så vanskelig å få folk til å forstå at norskfaget er viktig, så lenge det dreier seg om å lære seg fagskriving, saklig argumentasjon, kritisk lesing eller det å tilegne seg et større ordforråd. De fleste går også med på at det har verdi at unge leser skjønnlitteratur. De opprivende diskusjonene kommer først når samtalen dreier inn på litterær analyse. En ting er å lese, men det er noe annet å analysere, sier mange. Og så trekker de gjerne fram en skjellsettende episode fra egen skolegang hvor de gikk ned en karakter i norsk fordi de ikke klarte å navngi en spesiell type rimmønster. Er det rimelig, liksom?
Nei, det er ikke rimelig. Men så er det heller ikke essensen i litterær analyse. Å analysere litteratur er verken å benevne spesifikke virkemidler, å pelle en tekst i småbiter uten å bry seg om å sette den sammen igjen, eller å tvinge den inn i ei enkelt tolkning som de kloke uansett allerede sitter og ruger på. Jeg trudde lenge mye av dette sjøl. En gang begynte jeg et arbeidskrav på universitetet med å skrive «Å analysere kan være farlig; det kan ta livet av hva som helst». «Da gjør du det ikke riktig», var den tørre kommentaren i margen fra foreleseren min.
«Å analysere kan være farlig; det kan ta livet av hva som helst»
Å jakte på de store spørsmålene i teksten
Å analysere er som oftest et arbeid man gjør for å kunne tolke en tekst. Å tolke er å si noe om hva teksten kan bety i verden, og å veie ulike mulige betydninger opp mot hverandre, si noe om hvordan de kan henge sammen, eller fundere på hvordan de motsier hverandre. Man uttrykker gjerne tolkninga gjennom å snakke om tematikken i teksten. Og tematikken, det er svarene (i flertall!) på spørsmål som «Hvilke store spørsmål tar denne teksten opp?», «Hvilke mellommenneskelige forhold sier denne teksten oss noe om?» eller «Hva kan teksten si om forholdet mellom mennesket og alt mulig annet i verden?» Ganske interessante spørsmål, altså. Du må ikke fundere på dette for å lese, men du kan. Og hvis du har noen å prate med det om, kan det være ganske fint.
Å tolke er å si noe om hva teksten kan bety i verden.
Det vi ser gjennom språket
Du kan sjølsagt tenke på eller snakke om disse spørsmålene uten å analysere. Du bør i alle tilfelle ikke begynne lesinga di av teksten med analysen. Les først! Kjenn etter, funder og noter. Men ofte er det lettere å få øye på noe hvis vi har et språk for det. De fleste av oss har opplevd at når vi har lært et nytt ord, eller blitt bevisst på et nytt fenomen, så legger vi merke til dette overalt. Sånn er det med språklige grep også. Ingen skal trekke deg en karakter for at du ikke ser at et dikt har omsluttende rim. Men hvis du ser de omsluttende rimene, så legger du kanskje også merke til at en av strofene bryter med dette mønsteret. Hvorfor rammer ikke rimet inn akkurat denne strofen? Står det noe spesielt viktig her? Er det en kontrast mellom innholdet her og ellers i diktet? Kanskje bruddet med rimmønsteret vil si oss noe om et annet brudd? I tilfelle: Hvilket?
Da er vi på vei. Analysen av rimene begynner å nærme seg ei tolkning: En forståelse av diktet som vi ikke hadde første gang vi leste det, og som legger seg som et lag oppå den første, intuitive lesinga di, pirker borti den, utfordrer den eller utfyller den. Kanskje er det flere nyanser i dette diktet enn du først trudde. Kanskje kan disse nyansene gi deg noen tanker du aldri har tenkt før, eller vise deg et perspektiv du ikke har tilgang til i hverdagslivet ditt? Kanskje gir de deg noen ord for noe du har kjent på, men ikke har hatt språk for. Det er i tilfelle ikke dårlig!
Det vi aner, men ikke har språk for
Hvis du jobber grundig nok, vil du nesten alltid finne noe i teksten som du ikke kan forklare. Noe som er rart, selvmotsigende eller som kjennes språkløst. På dette tidspunktet kan du velge. Du kan legge deg ned og grine og – hvis du er en skoleelev – tenke at nå får du aldri seks i norsk. (Nesten ingen får seks i norsk, så du slipper i alle fall å føle deg aleine.) Du kan lukke øynene og skrive analysen din som om problemet ikke finnes, og sannsynligvis ikke få seks i norsk da heller. Eller du kan tenke at det er greit. Jeg kom hit, men ikke lenger. Så sier du det, eller du skriver, hvis det er det du driver med: Her er det noe som er så rart at jeg ikke helt kan forstå det. Fordi … Da kan det hende du får seks i norsk. Og viktigere: Da kan det hende at litteraturen har lært deg at det er grenser for din egen fornuft og for språket ditt. Det er heller ikke helt uten betydning.
Jeg kom hit, men ikke lenger.
Så lukker du PCen, eller du forlater klasserommet, og så tar du med deg litt ny mening og litt ny fortvilelse ut i verden. Her møter du andre ytringer, nye mennesker og uventa situasjoner. Kanskje møter du dem med litt mer åpenhet, litt mer årvåkenhet for signaler som ikke er overtydelige, og litt mer ydmykhet for det du ikke kan forklare. Heller ikke det er å forakte, er det vel?
Derfor skal du analysere litteratur.
——————————————————————————————————————-
Denne teksten er en lett redigert versjon av en tekst først publisert på May Lånkes blogg 21.11.2020.
Andre tekster av May Lånke på Fagsnakk:
«I kassa på Rimi» (15.08. 2019)
«Kulturell og motkulturell kapital» (19.8. 2019)
«Å velge ut tekster til et læreverk i norsk» (17.04.2020)