Aldri er gapet mellom elever og lærere større enn i mai. Aldri er de våryre og eksamensredde elevene yngre, og aldri føler lærerne seg eldre. Ukas mandagsdikt av Astrid Hjertenæs Andersen er derfor ment som en trøst. De små grå menneskene vi er i mai, kan enda blomstre:
Liten grå dame i fiolett
Hun snakker aldri om alder aldrende alders hvile.
Snakker ikke om sneen som falt i fjor.
Ikke om korsryggen ryggskaden stolryggen. Heller.
Hun bortviser alle tanter. Puter og sjal. Vennligst.
Hun legger kabal. Åpenlyst.
Hun drikker sin vingårds vin uten å be om unnskyldning.
Hun snakker ikke om fortidens fordums forglemmegei.
Selv om hun lukter lavendel. Nettopp.
Hun presser en rose. Fordi.
Hendene taler om tilvær. Hatten om markens fioler.
Sjelen svinger som lys over landskap.
Håret er grått som en due.
Hun snakker om urnen i gresset uten å kle seg i sort.
Hun snakker om regnbuens farger herfra til fiolett.
Hun er ikke mett. Av dager. Ikke hun.
(Astrid Hjertenæs Andersen, fra Rosenbusken, 1972)
Håret er grått som en due
Skal du lese dette diktet med elevene dine, kan du gjerne få dem til å fortelle om eldre mennesker de selv kjenner. Vet de om noen eldre som legger kabal åpenlyst, eller – kanskje lettere å forstå – som drikker vin uten å be om unnskyldning? På hvilke andre måter bryter eldre mennesker som de kjenner, normer? Om du får dem på gli, snakker de nok gjerne om rullingsrøykende, bannende bestefedre eller karrieredrevne gamle tanter som nekter å gå av med pensjon.
Videre kan dere snakke om hvordan den lille grå damen i diktet bryter med stereotypiene, men også hvordan hun bekrefter dem. For det fine med dette diktet er jo at kvinnen faktisk lukter lavendel, og at hun ikke farger det duegrå håret sitt. Hun legger ikke skjul på alderen sin, og hun lar ikke være å snakke om døden, men hun er likevel ikke mett av dage. Dager! Ikke hun.
Hun presser en rose. Fordi.
Snakk gjerne også om språket i diktet. I stedet for å gå rett på de språklige grepene og prøve å analysere dem, kan det være en ide å ta utgangspunkt i motivet. Den lille grå dama virker fargerik og kanskje litt opprørsk. Kanskje er det også noe fargerikt og opprørsk over språket?
Det er lett å legge merke til alle setningsfragmentene. De skaper en særegen rytme, men de speiler nok også den bestemte og litt steile holdninga til kvinnen. Selv om diktet ikke har et eksplisitt lyrisk jeg, hører vi kanskje likevel stemmen hennes i diktet, eller en gjenklang av den. Nettopp, sier hun. Fordi!
Diktet veksler mellom slike fragmenter og fullstendige setninger, gjerne med lengre ordrekker: «alder aldrenes alders hvile, «fortidens fordums forglemmegei» og «korsryggen ryggskaden stolryggen». I disse er lydene og ordleiken viktigere enn rettskrivingsregler og tegnsetting. Igjen speiler språket i diktet den eldre kvinnens likegyldighet til normene. Eller kanskje heller kjærlighet til fargene og estetikken?
Uten å be om unnskyldning
Siden de er så unge i mai, elevene, og samtidig så tynga av alvor, kan dere gjerne avslutte med å snakke om det å bli eldre. Det er jo vanlig å tenke at det er i ungdommen vi er mest opprørske. Men er det sånn? Kan ikke eldre ha et enda større behov for å definere sine egne liv? Eller i alle fall en større mulighet? Kanskje er det slik at jo eldre vi blir, jo enklere blir det for oss å bryte normer og leve livet slik vi selv vil. Det kan jo i tilfelle være en trøst for oss alle.
God mandag og god uke til alle, men særlig til alle slitne og håpefulle lærere som snart skal ha elever oppe til eksamen. Lykke til!
MANDAGSDIKTET
Hver tredje mandag presenterer norskredaksjonen i Cappelen Damm videregående et dikt som vi tror vil skape glede, engasjement, undring eller uorden rundt omkring i klasserommene. Artikkelen i bloggen er ment til læreren, mens vedlegget med dikt og refleksjonsspørsmål kan skrives ut eller deles med elevene på annet vis. Bruk gjerne refleksjonsspørsmålene som utgangspunkt for diskusjoner i grupper eller klassesamtaler.
I det vedlagte dokumentet finner du noen oppgaver du kan bruke i klasserommet: Vedlegg med oppgaver som PDF