Spillet om Syria

Byer og store områder ligger i ruiner. Behovet for gjenoppbygging er enormt. Siden 2011 har Syria vært arnested for en av de blodigste borgerkrigene Midtøsten har vært vitne til. Store deler av Syria ble erobret av terrorister fra Den islamske staten (IS). President Bashar al-Assads regime, alliert med Iran, Hizbollah og Russland, har gjenvunnet kontrollen over det meste av det syriske territoriet og har således «vunnet» krigen. Hvordan kunne det gå så galt?

Nyhetene om krig og elendighet, utbombede områder i Syria, flyktninger og døde syrere i Middelhavet har i årevis møtt oss på våre pc-er, mobiler og TV-er. Som historiker hadde jeg problemer med å forstå det som skjedde i Syria, og bestemte meg derfor for å skrive boka Spillet om Syria. Hva gjør en historiker som ikke forstår samtiden? Jo, historikeren graver og leter i fortiden for å finne svar.

Fransk herredømme I SYRIA

Syria kom i grunnen skjevt ut helt fra den dagen Syria ble opprettet som et fransk mandat i 1922. Frankrike etablerte ingen politiske institusjoner som fungerte. Franskmennene var langt mer interessert i å etablere en militær styrke, som kunne hjelpe dem å holde ro og orden ved militær makt, enn å få etablert politiske institusjoner. 70 prosent av befolkningen i Syria er sunnimuslimer, men de sunnimuslimske familiene så med forakt på militære karrierer for sine sønner. Det var minoritetsgruppene, særlig alawittene, som kom til å dominere det syriske offiserskorpset.

Alawittene SOM MINORITET DOMINERTE DET SYRISKE REGIMET

Alawittene er en minoritetsgruppe med utspring i sjia-islam. De bodde i fjellområdene i det nordvestlige Syria og utgjorde om lag 11 prosent av befolkningen. Poenget er: Da Syria ble en selvstendig stat i 1946 var det nettopp minoritetene, særlig alawittene, og ikke den store sunnibefolkningen, som dominerte offiserskorpset i Syria. Senere skulle den minoriteten dominere det syriske regimet. Dagens presidentfamilie er nemlig alawitter: Pappa Hafez al-Assad, president i 30 år, og dagens president Bashar al-Assad, som «arvet» presidentembetet. Alawittene var et fattig fjellfolk, som holdt seg for seg selv, styrte seg selv og følte seg distansert fra den øvrige befolkningen. Til tider ble de utsatt for grove forfølgelser. Hvordan kunne denne minoriteten gripe makten i Syria og lage det mest undertrykkende regimet, kanskje den verste politistaten i hele Midtøsten?

Syria – et selvstendig land i 1946

Offiserene, som i hovedsak var alawitter, kombinerte den militære karrieren med lederposisjoner i det sekulære, sosialistiske og nærmest revolusjonære Baath-partiet. Baath-partiet skulle få avgjørende betydning for utviklingen i Syria etter frigjøringen. I 1946 trakk Frankrike seg ut og etterlot seg et land preget av politisk ustabilitet og et usedvanlig autoritært styresett, en oppskrift på elendighet. Blodige opprør og en sterk satsing på militær makt skulle komme til å prege utviklingen i Syria.

Det ene militærkuppet fulgte etter det andre i Syria. I løpet av landets første 20 år som selvstendig stat var det 21 kupp. I mars 1963 kom Baath-partiet til makten. Partiet hadde vokst i styrke. En liten klikk med unge, ambisiøse og alawittiske offiserer dominerte partiet. I februar 1966 konsoliderte den militære, alawittiske grenen av Baath-partiet makten i et nytt kupp. Hafez al-Assad ble forsvarsminister og øverstkommanderende for flyvåpenet. 13. november 1970 gjorde Assad statskupp og arresterte regjeringen. Ikke et skudd ble løsnet. Tre måneder senere ble han valgt til Syrias president for en sjuårsperiode og gjenvalgt, med mellom 99 og 99,9 prosent av stemmene i 1978, 1985 og 1991. Assad skulle komme til å bli en nøkkelperson i Midtøsten og styrte Syria med jernhånd helt til sin død 30 år senere.

Syria ble som en trykkoker, med et enormt utbygd sikkerhets- og etterretningsapparat, og med brutal undertrykking og nedslakting av all opposisjon.

Opprøret utviklet seg til en usedvanlig brutal borgerkrig i 2012

Da opptøyene i den arabiske verden nådde Syria våren 2011, kan det se ut til at både regimet i Damaskus og opposisjonen ble tatt på senga. Fredelige demonstrasjoner i mars 2011 ble møtt med militærmakt, opprørerne svarte med de våpnene de hadde. Assad-regimet slo tilbake med det eneste svaret som Assads regimer, det være seg far så vel som sønn, alltid hadde endt opp med: Undertrykking og maktbruk. Skyt dem og drep dem.

Innen utgangen av 2012 hadde opprøret i Syria blitt forvandlet til en usedvanlig brutal borgerkrig, spredt utover hele landet. Opprørerne kjempet innbitt og ble påført store tap. Samtidig forble de splittet, og klarte ikke å framstå som et reelt politisk eller militært alternativ til Assad-regimet. De klarte aldri å utgjøre noen samlet, slagkraftig opposisjon som en gang i framtiden kunne overta makten i Syria. De moderate og sekulære opprørerne slet mest.

Da demonstrasjonene spredte seg over hele Syria, hadde allerede tolv land i Midtøsten sett og håndtert betydelige opptøyer, og det hadde vært alvorlige kriser i Tunisia, Egypt og Bahrain – der regimet på brutalt vis hadde slått ned og kvalt protestene – samt Libya. Situasjonen i Irak gjorde også verden bekymret og mye mer skeptisk til de uoversiktlige følgene av militære intervensjoner. Ingen ønsket et nytt Irak. Ingen ville se Syria oppløst. Av alle disse grunnene og flere til reagerte verdenssamfunnet derfor veldig annerledes på opprøret i Syria enn det hadde gjort i Libya, hvor NATO på vegne av FN hadde gått inn med et massivt luftangrep.

Ingen vestlig intervensjon

USA og NATO gjorde dermed så godt som ingenting med det som skjedde i Syria, selv om opprørerne tigde og ba om hjelp. De vestlige landene syntes nok det var ille at mange syrere døde, men så lenge opprøret forble innenfor Syria, hadde det ingen innvirkning på USAs eller Europas sikkerhet og politikk.

Fantes det likevel ingen grenser for hva Assad-regimet i Syria kunne tillate seg å gjøre, før Vesten grep inn? Det var særlig ett område som vakte bekymring: At et hardt presset regime ville ta i bruk sitt store arsenal av biologiske og kjemiske våpen. USAs president Barak Obama var klar i sin tale: «Vi har gjort det veldig klart overfor Assad-regimet, men også overfor andre aktører på bakken, at det går en rød linje for oss hvis vi ser at mengder med kjemiske våpen enten blir flyttet rundt eller blir brukt. Det vil endre min kalkyle.» De fleste oppfattet det Obama sa slik at hvis Assad-regimet tok i bruk kjemiske våpen, ville den etterlengtede amerikanske intervensjonen komme.

21. august 2013 ble rundt 1400 mennesker drept i et gassangrep på Ghouta like utenfor Damaskus. Det kom ingen vestlig intervensjon denne gangen heller. Opprørerne følte seg nok en gang sviktet. Vesten kom dem ikke til unnsetning. Men det hadde aldri vært USAs eller NATOs politikk, og det var blitt kommunisert gang på gang. Det kjemiske angrepet på Ghouta var verken en rød linje eller noe vestlig vendepunkt. Det var nå klart for alle: Ingen ville komme. Og som følge av det ble borgerkrigen i Syria stadig mer grusom. Assad hadde kommet styrket ut. Regimet i Damaskus og regimets venner, ikke minst hovedallierte Russland med president Vladimir Putin i spissen, forsto at de kunne ta i bruk det de måtte ønske av konvensjonelle våpen i krigføringen.

Den islamske staten (IS)

Framveksten av Den islamske staten (IS) endret imidlertid alt. IS hadde oppstått i Irak, av helt andre grunner enn det som hadde ført til borgerkrigen i Syria. Al-Qaidas terrorangrep på USA 11. september 2001 skulle føre til at USA gikk i spissen for en verdensomspennende kamp mot terror. I oktober 2001 invaderte USA Afghanistan, der al-Qaidas leder Osama bin Laden hadde oppholdt seg. I mars 2003 angrep amerikanerne Irak, også det som en del av kampen mot internasjonal terrorisme. USAs invasjon og krigføring i Irak fra 2003 fikk enorme følger. IS oppsto fra det som tidligere hadde vært al-Qaida i Irak.

IS sjokkerte en hel verden med grusomme henrettelser, drap på sivile og en ekstrem ideologi. Sjokket ble enda større da IS i en lynkrig la under seg store deler av Irak og Syria. Plutselig var ikke lenger USA og president Barack Obama vanskelig å be. Internasjonal terrorisme var noe USA og Europa ville bekjempe. USA ledet an i en storstilt bombeaksjon mot IS både i Irak og Syria. Russland gikk massivt inn på Assads lag. I praksis kjempet nå Vesten, Russland og Iran samme kamp, selv om det ikke ble framstilt slik: mot IS – og dermed, for Assad, som holdt på å tape krigen.

Det skulle snart vise seg at konsekvensene av denne samlede militære aksjonen også ble at de andre opprørsgruppene ble nedkjempet. Så i stedet for hjelp, som opprørerne i Syria i fire år hadde drømt om at de skulle få fra Vesten og NATO, fikk de nå flere bomber i hodet og nye angrep på bakken. Det var knapt nok et slikt mareritt de hadde sett for seg.

Følgene av sju år med borgerkrig

Innen utgangen av 2018 vaiet Syrias flagg igjen over det meste av landet. Bashar al-Assad hadde fått tilbake kontrollen. Det var hovedsakelig takket være Vladimir Putin og Russlands hjelp. Iran og Hizbollah hadde hele tiden vært Bashars trofaste allierte, men det var Russlands massive militæraksjon som hadde snudd krigen.

Resultatet av sju år med borgerkrig var katastrofal: Minst en halv million mennesker var drept. Over halvparten av befolkningen på rundt 22 millioner hadde enten flyktet ut av Syria eller levde som internt fordrevne i det ødelagte landet. En stor del av befolkningen var etter krigen kvinner, barn og gamle. Unge menn hadde enten forlatt Syria eller dødd i krigen. Middelklassen og forretningsfolkene hadde vært de første til å dra, mens en liten elite tilknyttet regimet tjente på konflikten. Nesten ingen utbombede områder er gjenoppbygd.

Det er oljekrise, økonomisk krise, krise i helsevesenet, i det hele tatt en dyp krise på alle områder. Forventet levealder har sunket med 20 år. Halvparten av syriske barn går ikke lenger på skolen, en hel generasjon er tapt. Sykdommer som tidligere hadde vært under kontroll blomstrer: tyfus, tuberkulose, hepatitt A, kolera og på toppen av det hele, en koronapandemi.

Hva slags seier er dette for Syria? Hvordan skal det internasjonale samfunnet forholde seg til dette nye Syria? Skal det bidra til gjenoppbyggingen? Skal det fortsette å kreve at Assad må gå først? Hvem skal betale? Og vil noen betale? Det trenges enorme summer til gjenoppbyggingen.

Hva nå?

Verdens oppmerksomhet har for lengst flyttet seg fra Syria til andre konfliktområder: til Afghanistan, hvor USA trakk sine styrker ut i august 2021 og hvor Taliban gjenerobret landet i en sjokkerende lynkrig. Fra februar 2022 har alles øyne vært rettet mot Ukraina, hvor Russlands president Vladimir Putin nok en gang tok en skjebnesvanger beslutning om å invadere et naboland.

Syria havnet brått i glemmeboka og var en stat som i virkeligheten hadde gått i oppløsning. «Alle har sin egen dagsorden, og interessene til det syriske folket kommer på andre plass, tredjeplass eller ikke i det hele tatt», hevdet FNs utsending Lakhdar Brahimi. Ingen vil bidra. Det syriske folket fortsetter å betale en grusom pris og er sviktet av verden.