Fagsnakk fra Cappelen Damm

© iStock/Getty Images

Jensen-saken: Kan en ny runde i lagmannsretten føre til strafferabatt for Jensen og Cappelen?

Retten til å få saken sin behandlet innen rimelig tid er slått fast i EMK artikkel 6 nr. 1 og Grunnloven § 95. Det er langvarig praksis for at lang saksbehandlingstid fører til en reduksjon i straffen – en strafferabatt. Denne praksisen er nå lovfestet i straffeloven 2005 § 78 bokstav e. Det skal tas i betraktning i formildende retning at saksbehandlingen har tatt lengre tid enn rimelig ut fra lovbruddets art, uten at lovbryteren kan lastes for dette.

I følge tiltalebeslutningen varte korrupsjonshandlingene frem til slutten av 2013, og Jensen ble pågrepet i begynnelsen av 2014. Det er ikke ventet at saken vil bli behandlet på nytt før i 2020. Dersom den nye behandlingen tar like lang tid som første runde, vil man tidligst kunne vente en dom i siste halvdel av 2020. Etter det kan begge parter anke til Høyesterett. Fra pågripelsen i 2014 til endelig avgjørelse i saken vil det dermed antagelig gå til sammen omkring sju år. Den nye behandlingen i lagmannsretten medfører i seg selv en forsinkelse på over et år. Det er ikke Jensens feil at saken nå må behandles på nytt.

En rimelighetsvurdering

Er det rimelig at Jensen får noen rabatt for forsinkelsen? Rimelighetsvurderingen må ta utgangspunkt i lovbruddets art og hva som er normal saksbehandlingstid for den aktuelle typen lovbrudd. Enkle saker skal ta kort tid, mens kompliserte og omfattende saker kan ta lang tid.

I en stor og omfattende korrupsjonssak kan det godtas at saksbehandlingen tar ekstra lang tid på grunn av en særlig vanskelig bevismessig situasjon (Ot.prp. nr. 8 (2007-2008) s. 275). Høyesterett har også uttalt at etterforskning av korrupsjonssaker gjennomgående er omfattende og komplekse, og at tidsforløp normalt ikke veier tungt ved reaksjonsfastsettelsen (HR-2012-330-A og HR-2011-685-A). I begge disse sakene gikk det omkring seks år fra handlingene ble begått til dom i Høyesterett (i den ene var det noe liggetid).

Jensen-saken er omfattende og komplisert. Det at saken totalt sett tar flere år å etterforske og behandle i domstolene, tilsier ikke i seg selv at han skal få noen rabatt.

Et relevant moment er om myndighetene kan bebreides for saksbehandlingstiden. Det typiske er at saken har hatt «liggetid» hos politiet, påtalemyndigheten eller domstolen. Det vil si at det har vært perioder uten noen som helst aktivitet i saken. Basert på tingrettens dom, er det ikke noen grunn til å tro at det har vært noen liggetid av betydning i Jensens sak, eller at politiet eller påtalemyndigheten ellers kan bebreides for at saken har tatt lang tid. Om juryen eller lagmannsretten kan bebreides, er det sikkert delte meninger om. Jeg tror ikke at domstolene vil mene at det er riktig å bebreide noen for forsinkelsen i denne saken. Det som har skjedd her er en følge av lovens system – og en av grunnene til kritikken mot juryordningen.

Det er likevel ikke noe krav om at myndighetene kan bebreides. Et eksempel er saken som måtte utsettes to ganger fordi et sentralt vitne ikke møtte:

Den domfelte kan ikke bebreides for dette, og det må da være riktig å la tidsforløpet telle noe i hans favør selv om heller ikke påtalemyndigheten eller domstolen kan bebreides.

(HR-2003-547-A)

Det finnes flere eksempler på at forsinkelser som følge av ny behandling i lagmannsretten har blitt tillagt vekt i straffutmålingen, herunder Borgarting lagmannsretts dom LB-2016-162737, Agder lagmannsretts dom LA-2017-159592 og Eidsivating lagmannsretts dom LA-2009-22414-2. Slike forsinkelser blir ikke alltid tillagt vekt, se f.eks. HR-2013-300-A, HR-2011-2143-A, LA-2016-184310, LB-2016-193185 og LB-2016-63870. Ingen av disse sakene ble utsatt med mer enn noen måneder på grunn av tilsidesettelse av lagrettens kjennelse, og det kan tenkes at forsinkelsen hadde fått betydning dersom den ble svært lang.

Vurderingen vil nok til syvende og sist avhenge av hvor lang forsinkelsen blir, og om den totale saksbehandlingstiden står i rimelig forhold til sakens omfang og kompleksitet. Det er ikke gitt at det blir noen rabatt dersom saksbehandlingstiden totalt sett er innenfor det normale.

© iStock/Getty Images

Hva med Cappelen?

For Cappelens del er situasjonen annerledes. Hans sak er forent med Jensens sak, og det er grunnen til at han ikke får sin dom nå. Forsinkelse som følge av forening av saker kan tillegges en viss vekt for den som får saken sin «på vent» (HR-2017-1781-A). Det er likevel ingen automatikk i dette (HR-2018-884-A). Cappelen har dessuten ønsket å opprettholde foreningen.

Ingen sikker konklusjon

Det er liten tvil om at det er en ekstra belastning for Jensen og Cappelen at saken nå trekker ut i tid. Om det gir dem lavere straff ved en domfellelse, er mer usikkert.

Jon Sverdrup Efjestad

Jon Sverdrup Efjestad er advokat hos Kommuneadvokaten i Oslo. © Lars Marcus Evensen

Hold deg oppdatert på Fagsnakk

Abonner på Samfunnsfagene