Fagsnakk fra Cappelen Damm

Klimasøksmålet angrep 23. konsesjonsrunde og at staten legger opp til økt olje- og gassproduksjon på høyt nivå og 50-60 år inn i framtiden.

Norsk eksepsjonalisme – klimasøksmålet: saken som tok livet av Grunnlovens miljøbestemmelse

Det norske klimasøksmålet er saken der Grunnlovens miljøbestemmelse stod mot utvidelsen av det norske oljeeventyret. Vår forståelse av å være eksepsjonelt gode skygget for rettens virkelighetsforståelse i saken.

– Det er typisk norsk å være god, sa Gro Harlem Brundtland. Og hun hadde rett. Vi er blant de rikeste land i verden, med en av de høyeste levestandardene. Vi har en stødig rettsstat der vi har høy tillit til både staten selv og til hverandre.

– Det er typisk norsk å være god, sa Gro Harlem Brundtland.

Vi er også knakende gode i mange idretter og selv om landslaget i fotball (for herrer) ikke er så imponerende, er en av klodens mest lovende spillere norsk. Ikke bare er det typisk norsk å være god, men det er godt å være norsk.

Det kan imidlertid spørres om vi ikke bare er gode, men også selvgode. I en annen ung nasjon som er glade i å skryte av seg selv og veive med flagg uironisk, snakker man om «American exceptionalism»; troen på at USA, når alt kommer til alt, er et kvalitativt bedre land enn andre med en skjebnebestemt ledende rolle å spille på verdensscenen.

Eksepsjonalisme i klima- og miljødebatten

Det er stor forskjell på Norge og USA, men som begrep kan «eksepsjonalisme» være en hjelp for tanken når vi forsøker å forstå enkelte blindsoner vi nordmenn kan ha når vi skuer utover landets styre og stell. En slik blindsone mener jeg omfatter klima- og miljødebatten, der problemer ser ut til å diskuteres under forutsetning av at vi nok er i verdenseliten selv om ting opplagt kan bli bedre.

Kan det være slik at bildet av oss selv som et særlig godt land, hindrer oss i å se at på enkelte områder kan vi ikke bare bli litt bedre, men gjøre det direkte dårlig i dag?. Stråleglansen fra alt vi har og alt vi har fått til, blender oss for å se nærmere på de mørkere kroker. Det er tross alt typisk norsk å være god.

Stemmer rettens oppfatning med virkeligheten?

Vi ser troen på Norges eksepsjonelle stilling tydelig i lagmannsrettens dom i klimasøksmålet som jeg beskriver i min bok «Det store klimasøksmålet». I denne avgjørelsen skriver retten at Norge er en «pådriver internasjonalt, for forpliktende avtaler om utslippsreduksjon». Dette stemmer ikke og det er slående at retten kan skrive det uten noen form for forklaring eller bakgrunn. Det er som om de forutsetter at norske ledere må ha sett den Herkulesoppgaven det er å få verden med på å kutte utslipp, og kastet seg over den med liv og lyst.

Det er sant at norske delegasjoner har hatt en klar og tydelig tilstedeværelse på verdens klimatoppmøter, men de har ikke arbeidet for forpliktende avtaler. I stedet har Norge arbeidet hardt for fleksible avtaler med løsninger som innebærer at vi ikke trenger å foreta kutt hjemme.

Under arbeidet med Kyotoprotokollen i 1997, arbeidet Norge hardt for at verdens land ikke skulle behøve å foreta alle kutt hjemme, men kunne betale andre land for å kutte for seg gjennom klimakvoter.

Fokus på fleksible løsninger

Før klimatoppmøtet i Glasgow høsten 2021, kunne BBC avsløre at Norge har kommet med innspill til FNs klimapanel om å øke fokuset på muligheten for å balansere karbonbudsjett gjennom karbonfangst. Statsminister Jonas Gahr Støre understreket på møtets første dag at han ikke var der for å snakke ned olje og gass og pekte på nettopp fangst og lagring av karbon.

Ingenting av dette gjør Norge til et dårligere land enn mange andre, men det gjør oss definitivt ikke til en pådriver for forpliktende avtaler om utslippsreduksjon. Kvotehandel har flere store problemer og har enda ikke vært et effektivt verktøy for utslippsreduksjon. Karbonfangst direkte fra anlegg har også til gode å fungere ordentlig. Ingen anlegg har så langt klart å fange en fraksjon av hva som ble lovet da de ble bygget og bare en håndfull anlegg bidrar i dag til en marginal reduksjon av karbon i atmosfæren.

Fokuset på slike «fleksible løsninger» kan i verste fall ha en negativ effekt der de distraherer fra behovet for faktiske kutt ved å skape et inntrykk av at man kan kjøpe seg fri fra dem eller grave utslippene ned.

Høyesterett, klimasøksmålet og miljøbestemmelsen

Også Norges Høyesterett ser ut til å sitte med et forvrengt bilde av Norges innsats på klimafeltet. I dommen i klimasøksmålet, der retten spør seg om vi kan ha nådd et punkt der Stortinget grovt har tilsidesatt sine plikter etter grunnlovens miljøbestemmelse § 112, viser retten bare lett til «en rekke generelle og spesifikke tiltak for å redusere de nasjonale utsleppa av klimagassar». Retten nevner «mellom anna CO2-avgift, satsing på fornybar energi, støtte til teknologi for karbonfangst og -lagring, støtte til grøn teknologi og grøn omstilling elles, og ikkje minst tilslutning til EUs kvotesystem».

Retten nevner disse tiltakene uten å i det hele tatt spørre seg om noen av dem er effektive og uten å se på bakteppet som er at Norge er blant de land i Europa som sliter mest med å få redusert sine utslipp.

Skygger forestillingen om at vi er eksepsjonelt gode for realitetene?

En slik kortslutning behøver ikke være resultatet av vond vilje, men kan være et utslag av at retten sitter med et inntrykk av at et så eksepsjonelt godt land som Norge nødvendigvis må være godt i rute med den største utfordringen verden står overfor. Men, når vi regner med utslippene fra olje og gassen som vi eksporterer, er Norge blant landene med størst utslipp fordelt på innbyggere.

Ingenting i denne teksten er ment å tas til inntekt for at Norge er et særs bedervet land det ikke går an å være stolte av. Bevares, Haaland er virkelig veldig god. Men gode ting kan bli bedre og det første steget mot å løse et problem, er å innrømme at du har et. Det er vanskelig dersom man er blendet av en tro på norsk eksepsjonalisme.

Som foregangsland på klima, er det ikke typisk norsk å være god.

Norge er ikke et foregangsland på klima, men er en petroleumsstat og har vært en bremsekloss globalt. På dette punktet er det ikke typisk norsk å være god.
Men det kan jo bli det.

Bok om Det store klimasøksmålet

I boken Det store klimasøksmålet argumenterer jeg for hvorfor dommen bestod av svak virkelighetsforståelse og dårlig jus, og at Høyesterett verken tok Grunnloven eller klimakrisen på alvor. Men det er også en historie om maktfordeling, om demokrati og om statsmaktens yttergrenser.

Marius Gulbranson Nordby

Marius Gulbranson Nordby leder fagutvalget for klima- og miljøspørsmål i ICJ Norge og underviser i miljørett ved Det juridisk fakultet ved Universitetet i Oslo. Han har holdt over 70 foredrag og skrevet en rekke artikler om klimasøksmålet.

Hold deg oppdatert på Fagsnakk

Abonner på Historie, religion og filosofi