Fagsnakk fra Cappelen Damm

Tjuvholmen: Petter Stordalen ved sitt nye hotell, The Thief. (Jon Hauge / Aftenposten / NTB Scanpix)

«Content marketing» og tyvene på Tjuvholmen

Jeg må åpne med en advarsel: I mange offentlige debatter de siste årene, om filmene Max Manus og Kon Tiki, eller TV-serien Vikings, har det flere ganger hendt at historikere har gått ut og påpekt feil og unøyaktigheter. Hvis du er en som da har tenkt: «Er det så nøye ‘a?», er det mulig at du burde stoppe å lese nå.

Budskapet mitt er at det nettopp er det. Men jeg skal for en gangs skyld ikke klage over norsk film. Det overlater jeg til andre. Jeg ønsker heller å si noe om en holme, et hotell, og om mangelen på refleksjon over historie i dagens samfunn.

Tyvene

Den 20. januar 1730 ble to tyver hengt på Tjuvholmen ved Christiania. Svenske Thomas Gierdte og Anders Lundberg var garvede forbrytere, som etter å ha desertert fra hæren hadde rømt til Norge og slått seg på en kriminell løpebane. Nå var de blitt dømt til døden for å ha stjålet gull og andre verdisaker på Ullevål og varer fra en kjøpmann i Moss. Det var en langsom, pinefull død. Ved en hengning stod forbryteren som oftest på en stige eller en lem, som brått ble fjernet. Han falt ned og ble så langsomt kvelt av løkken rundt halsen. Dette kunne ta lang tid, 15–20 minutter eller mer. Det var vanlig at slektninger og venner dro i den hengtes bein for å få det til å gå fortere. På midten av 1800-tallet lærte bødler hvordan de skulle sikre at den hengte døde straks, ved at nakkevirvlene knakk som følge av fallet. De regnet ut lengden repet måtte være ut fra forbryterens vekt, i tillegg til å plassere knuten rett.

Men i 1730 var det ennå den gamle metoden som ble brukt. Etterpå hang likene en stund, før de ble skåret ned og overlevert byens lege. I andre tilfeller hører vi om at lik ble hengende helt til de falt ned av seg selv. Likene ble så enten ble begravd under galgen, eller som her, gitt til leger eller studenter. Det var vanlig at galgene stod på et godt synlig sted ved veien inn til byen. Gjerne på en høyde, som ved Galgeberg, eller på en holme, som her. Galgene var advarsler som viste hva man i Christiania gjorde med tyver.

Tjuvholmen

Det er herfra navnet kommer. Tjuvholmen er egentlig to holmer i Pipervika i Oslo. Navnet er først funnet i 1616, men er sikkert eldre. På 1600- og 1700-tallet ble holmen brukt som rettersted. Senere har det ligget både pottemakeri, fyrstikkfabrikk og sjøbad der. Etter 1925 ble holmen brukt som havneområde. I 2004 vedtok Oslo kommune at kaier og skur skulle erstattes av boliger og butikker. Nå i 2014 ligger det en ny bydel der i forlengelse av Aker brygge, med restauranter, boliger, Astrup Fearnley-museet og Petter Stordalen-hotellet The Thief.

Hvordan bruker utbyggerne av Tjuvholmen og bedriftene stedets historie? Reflekteres det noe over hvor navnet på holmen kommer fra? Eller er det som det ofte er i dag, på TV, i filmer og i bøker, at fortiden behandles som en smågodtebutikk: en samling med morsomme ting, kostymer og utvendig dekor som man kan ta det man vil fra og putte inn hvor som helst? Uten å tenke noe over hvor det man bruker egentlig hørte hjemme, hvilken sammenheng det var i, og menneskene som var involvert. Hendelser og fenomener som skjedde i løpet av flere tiår eller århundrer, sauses sammen. Alt er jo uansett «gamle dager», er det ikke? Det er nesten umulig for oss i dag å vite hvordan det egentlig var i fortiden, «Kommer vi någonsin att fullt ut förstå de som levde då?» spør den svenske forfatteren Peter Englund. Kanskje ikke, men likevel må vi forsøke: «Hur kan vi annars hoppas på att själva bli förstådda av vår eftervärld? För det vi är, var en gång även de, och det de är, kommer även vi snart att bli.»

Vi kan begynne med å se på historien utbyggeren, Tjuvholmen KS, forteller. Nettstedet inneholder mest flotte bilder, men det fortelles det også kort at holmen har vært rettersted og tilfluktssted for tyver. Det siste er ikke kjent fra noe annet sted, og man kan lure på om det er tatt med for å kunne forklare navnet med noe mer pirrende enn hengte forbrytere. Men uansett, stedets historie nevnes i hvert fall der. Likevel er det Ali Baba og de førti røverne-versjonen av historien som ser ut til å ha festet seg. I januar 2013 tok statsminister Jens Stoltenberg med seg Bill Gates på spasertur på holmen. Underveis fortalte han om hotellet: «Og du vet navnet på hotellet – The Thief – kommer av navnet på denne holmen, tyvenes øy», sa han. «Det var hit de sendte fangene på 1800-tallet.»

Innholdsmarkedsføring

Langt verre er historien nettopp hotellet The Thief forteller om seg selv. Med Oslos «råeste» beliggenhet «stjeler» det sine besøkende ut av hverdagen, heter det på hotellets nettsted. Bare historien om det eksotiske røvertilfluktsstedet, om bydelen som en gang var åsted for «kriminell og lyssky virksomhet», men som nå gjenoppstår som et kraftsentrum for «det gode byliv i sjøkanten». Kommunikasjonsbyrået Fete typer, som fant på navnet, har på sine nettsider artikkelen «En røverhistorie», hvor hotellets kommunikasjonssjef skryter av dets lokale forankring og «content marketing». Det siste ble gjort ved å ha «en story som tar utgangspunkt i selve stedet», men «ikke på en tilbakeskuende måte». «Vi måtte ta fortiden inn i det moderne og knytte den til hotellet», sier hun. Navnet skal være utgangspunktet for en «sterk og identitetsbærende historie», som er «en integrert del av hotellopplevelsen».

Til tross for disse flosklene er det vanskelig å se hvordan fortiden tas inn i hotellets innholdsmarkedsføring. Navnet Tjuvholmen og historien bak det reduseres til banal, ureflektert og utvendig dekor. Til dårlige ordspill. Jeg krever ikke at gjestene skal måtte høre på foredrag om henging, lik som vaier i vinden og grusomme straffer hver gang de booker et rom eller bestiller en dry Martini. På ingen måte. Men det er respektløst mot dem som har levd før oss å behandle fortiden kun som et rekvisittlager. Og i The Thiefs «identitetsbærende story» burde det være plass til en liten tanke om at dette ikke bare er et kult navn, men at det også ligger en sterk historie bak det? Såpass skylder vi minnet etter Thomas Gierdte og Anders Lundberg og de andre som ble henrettet på Tjuvholmen.

 

Innlegget ble første gang publisert i Klassekampen 10. juli 2014

Ola Teige

Ola Teige er postdoktor i historie ved Universitetet i Oslo, Institutt for arkeologi, konservering og historie og er en av forfatterne på Cappelen Damms historieverk Alle tiders historie for videregående skole.

Hold deg oppdatert på Fagsnakk

Abonner på Historie, religion og filosofi