For drøyt hundre år siden opplevde mange kunstnere og forfattere at verden – oppløst i skyttergravskrig eller dynket i industriell tåke og hard betong – var for vond og kaotisk til at man kunne skrive vakkert om den. Ja, kanskje kunne man ikke beskrive den i det hele tatt. Man stilte spørsmål om språkets evne til å representere virkelighet, maleriets evne til å uttrykke eller gjengi virkelighet. Og hvorfor male når man har fotoapparat? Edvard Munch skal ha sagt at fotografiet ikke egner seg dersom man vil framstille himmel eller helvete (1). Fotografiet gjengir, maleriet skaper sin egen virkelighet. Den modernistiske kunsten og litteraturen uttrykker både himmel og helvete, vil jeg påstå, selv om det er overvekt av litteratur om angst, uro og meningsløshet. Felles for den modernistiske kunsten er forsøket på å gi avkall på tradisjonen, og finne kunstens nullpunkt.
Akkurat mens jeg skriver dette, ruller det tanks inn i Kyiv, bomber og granater farer over tv-himmelen og vi oversvømmes av bilder av tynnkledde barn på vei til fots inn i Polen. Statsledere verden over river seg i håret med den ene hånda og forsøker å fryse russisk kapital med den andre. Det er også et slags nullpunkt. Jeg tenker på Kristofer Uppdals dikt “Dansen” fra 1920 (i diktsamlinga Altarleden).
Dansen
Det sit ein satan på eit berg
og ser på eit skodespel.
Menneska dansar over ei stor slette.
Under den mjuke grøne grassvorden er mange fallgraver
med kvasse spjut upp.
Menneska dansar, til torva dett undan
og dei heng og spralar på spjut-odden.
Då lyr ein kaldskratt frå berget
– som ein døkk atterljom
av den glade låtten frå dei som dansar.
Men dansen går –
Alltid flyg nye syngjande fram dansesletta,
inn over fallgravene
og spjut-oddane.
Og den glade låtten frå sletta
rullar kaldskrattande attende
frå satan på berget
Plan for timen
Dette diktet er så sterkt at jeg vet nesten ikke å begynne å plukke i det. Men jeg skal gjøre et forsøk, og gjøre det slik at de selv kan begynne å kjenne på det. I små grupper får de prøve å snakke om diktet, og jeg spør:
- Les diktet høyt flere ganger. Hvordan vil dere beskrive lyden av diktet?
- Hva kan “skodespelet” i diktet være? Noter ned mulige tolkninger.
- Hvilke egenskaper pleier Satan å ha? Hvilke egenskaper har han i diktet?
- Hva slags dans er det de danser, tror dere? (Her må vi se klipp fra offerdansen i Igor Stravinskijs kontroversielle ballett fra 1913, Vårofferet).
- Se på ordet “atterljom”. Gjenlyd, gjenklang. Hva er det som klinger igjen?
- Det finnes ikke noe dikt-jeg her. Hvorfor ikke, tror dere? Hva er effekten av det?
- Har diktet begynnelse og slutt? Grunngi tankene dere har.
- Tekstens kontekst: vurder ulike måter å forstå diktet på i 1920 og 2022.
Deretter leser vi Karl Ove Knausgårds kortprosatekst «Krig» (fra Om høsten, 2015, Forlaget Oktober). Legg merke til parallellen til diktet over: fra hvilket punkt betrakter vi krigen? Knausgård skriver at “krig er en unntakstilstand, en sone i det menneskelige hvor grusomheter og prøvelser foregår, som de fleste av oss betrakter fra utsiden, nesten på samme måte som vi forholder oss til grusomheter i fiksjonen, rører den bare ved det rasjonelle i oss, det som forstår og fordømmer, eventuelt forstår og godtar. Krigens vesen er imidlertid nettopp å rive sønder det rasjonelle, bryte ned alle regler, lover og overenskomster, ødelegge alle etablerte verdier, og på den måten nå inn til våre innerste vurderinger, de som har med hvem vi er å gjøre” (s. 108).
Når virkeligheten trenger seg på
Dette innleder arbeidet med modernismen i min vg3-avgangsklasse. Den siste uka har gitt meg tid til å revurdere og revidere planene for dem, og jeg har bestemt meg for at vi må bruke tid på tekster som er aktuelle for vår tid – enten tematisk, som her, eller fordi de er viktige for oss. Jeg leser alltid modernistisk lyrikk av Vesaas, Hofmo og Södergran. I høst jobba vi mye med 22. juli-tekster. Nå kan vi lese Simon Strangers “Dikt for presidenter” (publisert på Strangers Facebookside 22. februar 2022). Jeg lurer på hvordan jeg skal lage plass til Paul Celans “Dødsfuge” også, gjendikta av Olav H Hauge (2), og kanskje “Ved eit surrealistisk portrett» av Marie Takvam fra 1969 (3), som slutter slik:
Og ein ung mann på syttan år går på skolen
og lærer av dei eldgamle bøker der mennesket
er halde fast mot opphav, historie og undergang
og krigar er skrumpa inn til årstal, små svarte årstal,
eller?
Noter
(1) Munch-sitatet om fotografi er gjengitt i Cecilie Tyri Holt: Edvard Munch. Fotografier. Forlaget Press, 2013, s. 10.
(2) Finn Coren har tonesatt «Dødsfuge» og andre dikt skrevet og gjendiktet av Olav H. Hauge på albumet I draumar fær du (2008). Albumet er også tilgjengelig på Spotify. Finn Corens adaptasjon er en veldig stemningsfull og tydelig framføring av diktet.
(3) Marie Takvams dikt «Ved eit surrealistisk portrett» kan gjerne leses i Ole Karlsen (red.): Poesi og bildekunst. En antologi (Fagbokforlaget, 2011).
Bodil Hernesvold står bak bloggen Ubehaget i norsklektorlivet Dette innlegget ble første gang publisert der under tittelen «Når virkeligheten trenger seg på, leser vi modernistisk lyrikk. Selvsagt» 27. februar 2022.