«Om hundre år er allting glemt», heter det i et dikt av Knut Hamsun. Men det stemmer selvfølgelig ikke. Vi leser fortsatt Hamsuns romaner, vi skriver om han i litteraturhistoriene våre, og vi grøsser når vi leser hvordan han hyller nazismen. Etter hundre år er lite glemt.
Om hundrede år er alting glemt
Jeg driver iaften og tænker og strider,
jeg synes jeg er som en kantret båt,
og alt hvad jeg jamrer og alt hvad jeg lider
det ender vel gjærne med gråt.
Men hvi skal jeg være så hårdt beklemt?
Om hundrede år er alting glemt.
Da hopper jeg heller og synger en vise
og holder mit liv for en skjøn roman.
Jeg æter ved Gud som en fuldvoksen rise
og drikker som bare fan.
Men hvi skal jeg fare med al den skjæmt?
Om hundrede år er alting glemt.
Så stanser jeg virkelig heller striden
og ganger tilsjøs med min pinte sjæl.
Der finder nok verden mig engang siden
så bitterlig druknet hjæl.
Men hvi skal jeg ende så altfor slemt?
Om hundrede år er alting glemt.
Å nei, det er bedre at rusle og leve
og skrive en bok til hver kommende jul
og stige tilslut til en versets greve
og dø som en romanens mogul.
Da er det nu dette som gjør meg forstemt:
Om hundrede år er alting glemt.
Fra Det vilde kor, 1904. Her gjengitt etter J. M. Stenersen forlags utgivelse fra 1984.
ROMANENS MOGUL
Den er fiks, måten Hamsun avslører hvordan vi tenker om hva som vil huskes, og hva som vil glemmes. For dersom både sorgene og gledene våre skal glemmes, følger det naturlig at også det vi vil huskes for, vil bli glemt. Og det er altså dette som gjør jeget i dette diktet forstemt.
Men så er det ikke sånn. Vi har kanskje ikke kontroll på hva som vil huskes, men noe blir igjen etter oss. Om ikke Hamsun ble en «versets greve», ble han i alle fall «romanens mogul». Karakterene han har skapt, finnes i bokhyllene og i hodene til spill levende lesere. Og nekrologen han skreiv over Adolf Hitler, finnes ikke bare i Nasjonalbibliotekets arkiver, men også på netthinna til alle som har lest den.
Noe av betydning blir igjen
Også det vi gjør i dag, vil huskes om hundre år. Ikke fylla eller måltidene eller selvmedlidenheten eller skjemten, men måten vi forvalter det viktige på. Vi vil huskes for hvor mange barn som dør i krig, og for hvordan vi tar vare på eller misbruker jorda vår. For hvordan vi oppdrar unger som skal oppdra unger som skal oppdra unger. Vi vil huskes for hvordan vi behandler de mest utsatte blant oss, og for hvordan vi lefler med eller tar vare på kunsten og litteraturen og alt annet som ikke kan måles i penger. Og vi vil huskes for måten de av oss med makt, balanserer profitt og samfunnsoppdrag. Om hundre år er ingenting (av betydning) glemt. Det gjør meg forstemt.
I vedlegget finner du diktet med ordforklaringer underveis og oppgaver du kan ta med deg til klasserommet dit: Vedlegg med oppgaver til elev (PDF)
MANDAGSDIKTET
Hver tredje mandag har norskredaksjonen i Cappelen Damm videregående publisert et dikt som vi tror vil skape glede, engasjement, undring eller uorden rundt omkring i klasserommene. Artikkelen i bloggen er ment til læreren, mens vedlegget med dikt og refleksjonsspørsmål kan skrives ut eller deles med elevene på annet vis. Bruk gjerne refleksjonsspørsmålene som utgangspunkt for tenkeskriving, diskusjoner i grupper eller klassesamtaler. Dette diktet er det siste mandagsdiktet vi kommer til å publisere.