Fagsnakk fra Cappelen Damm

(Kunnskapsdepartementet/Tank)

Revidert læreplan – lettelse eller skuffelse?

I Olav den helliges saga finner vi historien om slaget mellom kong Olav og vestlandshøvdingen Erling Skjalgsson. Erling var en tidligere støttespiller for kongen, men ble en fiende etter at Erlings nevø, Asbjørn Selsbane, mistet livet i en konflikt med Olav og hans menn. Mot slutten av Olav den helliges regjeringstid overrumpler kongen Erling i Boknafjorden på Sør-Vestlandet, og det blir hard kamp. Alle Erlings menn faller, men selv fortsetter han kampen alene mot overmakten.

Først når kong Olav selv kommer til og spør om Erling gir seg, velger Erling å legge ned våpnene. Han bekrefter at han overgir seg og tar av seg hjelmen.  Rett etter styrter kongsmannen Aslak Fitjaskalle fram og hogger Erling i hodet med slik kraft at han kløyver skallen. Aslak tror han har gjort kongen en tjeneste, mens Kong Olav, som forstår at drapet på Erling vil skaffe ham mange fiender, blir rasende og utbryter: «Nå hogg du Norge av hendene på meg.»

I disse dager stifter elever over hele landet bekjentskap med tekster fra norsk kultur- og litteraturhistorie, som for eksempel historien om Olav den hellige og Erling Skjalgsson. Undervisningsåret er godt i gang. Oppstartsperioden er lagt bak oss. Oppstarten av skoleåret er alltid travel, men i år ble den nok enda travlere enn vanlig. I tillegg til å ha nye elevgrupper å bli kjent med, termin- og årsplaner som måtte på plass, og undervisningsopplegg og vurderingssituasjoner som skulle utformes og planlegges, kom norsklærerne i år også tilbake fra ferie til en ny læreplan.

Etterlengtet revisjon

Den nye læreplanen i norsk har vært etterlengtet blant norsklærere. Prosessen i forkant var lang og omfattende, og alt burde ligget til rette for å gi lærerne god tid til å sette seg inn i det som var nytt. Likevel ble den endelige planen klar først den 20. juni, dagen før lærerne gikk ut i ferie. For regjeringen, som visste at vedtaket ville bli upopulært blant flertallet av norsklærerne, var dette sikkert et behagelig og pr-strategisk riktig tidspunkt. De kalkulerte nok med å slippe lærerprotester ved å offentliggjøre planen i det ferien begynte.

For norsklærerne derimot, var tidspunktet lite beleilig. Det innebar at de ikke fikk mulighet til å gjøre seg kjent med planen før det nye skoleåret startet, og at arbeidet med å ta i bruk de nye planene kom seint i gang. Konsekvensen ble en ekstra hektisk oppstartsperiode for lærerne og at overgangen til ny læreplan ikke ble så bra som den kunne blitt. Dette må regjeringen selvsagt ha vært klar over. Men de følte seg kanskje sikre på at norsklærerne bare ville sukke litt oppgitt, kaste seg rundt, brette opp ermene som de pleier, og selvsagt også stemme rødgrønt 9. september? Nå skal det legges til at norskplanen som ble vedtatt før ferien, ikke er en helt ny plan, men en revisjon av den gamle. Likevel er det gjort en rekke endringer. Sammensatte tekster er borte som eget hovedområde. Strukturen i planen er mer logisk og oversiktlig, noen av de mest uklare og overambisiøse kompetansemålene er borte mens andre har blitt enklere, både språklig og innholdsmessig.  Mange kunne sikkert ønske seg enda tydeligere mål, mer presise krav til fagkunnskap og ikke minst forskjeller mellom kompetansemålene på studieforberedende og yrkesfag. Til tross for det vil nok de fleste være enige i at disse endringene er et skritt i riktig retning.

Illustrasjon: Olav den helliges saga (Tittelfrise, G. Munthe)

(Kunnskapsdepartementet/Tank)

(Kunnskapsdepartementet/Tank)

En gedigen skuffelse

Når den vedtatte norskplanen likevel er en gedigen skuffelse for mange, har det sammenheng med vurderingsordningen. For mange lærere har ordningen med tre ulike karakterer blitt en hemsko i det faglige arbeidet, og stadig flere har stilt seg kritiske til det de anser som en unaturlig inndeling i tre disipliner, som tross alt har mer til felles enn det som skiller dem. Dessuten er vurderingsordningen så arbeidskrevende at det i seg selv kan gå utover kvaliteten og helheten i faget. Slike problemstillinger var noe av bakgrunnen for et ønske om endringer i faget som hadde bygd seg opp over mange år. Det kom til uttrykk i utallige samtaler på arbeidsrommene, i blogger og på sosiale medier og gjennom arbeidsgruppa Forum for norskfaget, nedsatt av Utdanningsdirektoratet som et svar på bekymringsmeldingene fra lærerne.

Sluttpunktet for denne lange og grundige prosessen var læreplanhøringene, der alle norsklærere ble oppfordret til å engasjere seg. Og mange fulgte oppfordringen. Høringssvarene strømmet inn fra enkeltlærere og skoler, og i tillegg fra elever, akademiske institusjoner, fagforeninger og faglige sammenslutninger som Landslaget for norskundervisning.  Tendensen i høringssvarene var klar: Et flertall mente at en reduksjon i antall standpunktkarakterer ville styrke norskfaget. Hvorfor fikk vi da ikke endringer på dette feltet? Hvordan kunne en så lang og grundig prosess, initiert av regjeringen selv og med et klart mandat fra den profesjonen de tilsynelatende var så opptatt av å lytte til, ende opp i ingenting? Var endringer i vurderingsordningen politisk umulig helt fra starten? Var engasjementet, høringsrundene vurderingene og oppsummeringene bare et spill for galleriet og bortkastet tid? Eller var døra åpen for endringer i utgangspunktet, men smalt igjen slik den offentlige debatten om saken etter hvert utvikla seg?

Det er en politisk kjensgjerning at en rødgrønn regjering anno 2013 aldri ville vedtatt noe som alvorlig svekker sidemålsundervisningen og dermed rive beina under nynorsk som målform.  Derfor var utfallet så godt som klart da det lyktes motstanderne av endringer å gjøre diskusjonen om til et ja eller nei til nynorsk. I deres framstilling var forslaget om å redusere antall karakterer drevet fram av lysskye byråkrater i Utdanningsdirektoratet med en skjult agenda om å avskaffe nynorsk. Denne fortellingen ble fortalt gang på gang og fikk feste seg. Like beleilig var det ikke å nevne at et klart flertall av norsklærerne stod bak forslaget om færre karakterer, og at de endatil gjorde det fordi de mente det ville styrke sidemålsundervisningen.

Debatten vi ikke tok

Det vi burde hatt var en faglig debatt om hvordan vi kunne styrke sidemålskompetansen. Her ville det helt klart vært rom for ulike konklusjoner, men også for gode forslag og nye løsninger. Dessverre fikk vi aldri denne viktige debatten. I stedet fikk vi en stråmannsdiskusjon om ja eller nei til nynorsk, der sterke krefter satte alle kluter til for å opprettholde status quo. Uten en god fagdebatt er det som oftest vanskelig å få til en faglig god løsning. I denne saken kan vi virkelig spørre om den løsningen vi har fått er god.

For min egen del, som varm tilhenger nynorsk som likestilt målform, og som mangeårig lærer i nynorsk som sidemål, må jeg innrømme at jeg er bekymra. Nå beholder vi stort sett dagens vurderingsordning, som slett ikke har vist seg å være noen garanti for gode sidemålsferdigheter. I tillegg får vi en forsøksordning som ingen vet hvordan vil slå ut. Den kan føre til mindre sidemål i Vg1 og Vg2 fordi det blir mulig å slå sammen karakterene her uten at vi får egen eksamen på sidemål og en egen standpunktkarakter med hovedvekt på sidemålet sånn som det opprinnelig var foreslått. Det er også uklart hvordan den nye forsøksordningen skal evalueres. Hva skal egentlig måles og vurderes – og av hvem? Er dette egentlig et forsøk i faglig forstand, eller rett og slett en nødventil for å unngå eksplosjon i den trykkokeren norskfaget har blitt?

Illustrasjon: Kunnskapsdepartementet/Tank

(Kunnskapsdepartementet/Tank)

Politisk hestehandel

Denne politiske hestehandelen kan få konsekvenser på sikt. Vi blir sittende igjen med en vurderingsordning som vanskelig kan styrke sidemålet og som er svakt forankret i profesjonen som forvalter den. Plusser vi på et regjeringsskifte der toneangivende partier er motstandere av skriftlig sidemål, er det umulig å se på vurderingsordningen i den reviderte norskplanen som noen seier for sidemålet. Snarere tvert imot. Og apropos seier. Hvordan gikk det egentlig med Olav den hellige og hans egen spådom om at han ville miste kongemakten etter seieren over Erling Skjalgsson? Kong Olav var vel som de fleste av oss. Han likte ikke å ta feil. Akkurat i dette tilfellet skulle han nok likevel helst sett at han ikke fikk rett. Men det fikk han. Ikke lenge etter drapet på Erling ble han tvunget ut av landet. To år seinere forsøkte han å vende tilbake, men endte sine dager på Stiklestad.

Martin Minken

Martin Minken er norsklektor og jobber i Utdanningsforbundet med ansvar for faglig oppfølging av norskfaget. Martin har undervist ti år i videregående skole og er forfatter på læreverket Moment, norsk for studieforberedende, videregående skole.

Hold deg oppdatert på Fagsnakk

Abonner på Norsk språk og litteratur