Fagsnakk fra Cappelen Damm

Skogbunn med gamle, mosekledte trestammer. Grønt lauv i bakgrunnen.

For sent viser vi jorden omsorg

Da FNs generalsekretær António Guterres samla topplederne i FN-landene til et møte om klima tidligere denne måneden, var beskjeden klar: Bare land med konkrete og troverdige planer om å kutte utslipp, fikk taletid. Norge var ikke blant disse.    

Det finnes ingen kontrakt, ingen overenskomst, ingen avtale som passer begge parter, sier Annabelle Despard i et av diktene sine. Og partene, det er naturen og oss. Despard beskriver hvordan vi mennesker strever med å komme i kontakt med naturen, men mislykkes gang på gang:

 

Å besjele hele planteriket vil ta tid
og ingen har bedt om det
Engblomstene vrir seg unna
ryllik kløver gåseblom
vil bestøves ikke beskrives
og mosen holder lav profil

Inn i naturen kommer jeg ikke
ved å grave i jorden
Selv om jeg plukker nesler og hyll
og er snill med fuglene
tripper jeg rundt kanten

Uteliggeren i plankeskur i skogen
er kanskje nærmere

Det finnes ingen kontrakt
ingen overenskomst
ingen avtale som passer begge parter

For sent viser vi jorden omsorg
slik vi venter for lenge med et sykebesøk
og når vi sitter der
skjeller den syke oss ut
spyr på skoene våre
og kaster seg rundt i dødskramper

Fra Vannet bestemmer, Cappelen Damm, 2020.

 

Det ender dystert, Despards dikt. Men det starter friskt! Jeg liker så godt den første verselinja. «Å besjele hele planteriket vil ta tid», sier diktjeget nøkternt, og det er morsomt fordi vi veit at litteraturhistorien renner over av dikt der naturen puster, smiler og gråter, tøyer og bøyer seg, kysser, vitner og roper. Den romantiske tradisjonen tar aldri slutt, og heller ikke i dette diktet, der engblomstene vrir seg unna trangen vår til å besjele. Vi klarer ikke la være å lese oss selv inn i naturen, selv om den selv «vil bestøves ikke beskrives».

Å trippe rundt kanten

Vi kommer likevel ikke inn i naturen, verken ved å besjele den eller ved å grave i jorda, sier diktet. Kanskje er uteliggeren i ei hytte i skogen nærmere. Jeg ser for meg de provisoriske bostedene jeg har snubla over på tur i skauen, hvor skitne de kan være, som om grevlinger og mikroorganismer bor der like mye som mennesket, og tenker at det er sant. Men kanskje er det også romantiserende?

Uansett: Vi tripper rundt kanten av naturen, slår diktjeget fast. Vi kan ikke bli ett med den, for det finnes ingen avtale som passer begge parter. Skal mennesker og natur enes om å leve sammen, må altså en av partene jenke seg. Her trur jeg diktet og generalsekretær Guterres er på lag. Vi kan ikke få i pose og sekk. Ikke fortsatt vekst og et klima jorda kan tåle.

DESPARD OG Dødskrampene

I den siste strofen skildres døden usminka og brutalt, som i mange andre dikt av Despard. Sammenlikninga av jordkloden og pasienten som kaster opp i dødskramper, er så heftig at jeg kvier meg for å anbefale noen å ta denne teksten med i klasserommet. Men gjør det likevel. Se hva som skjer. Forhåpentligvis skjer det noe, for litteraturen skal jo ryste. Likevel: At naturen spyr på skoene våre, er kanskje gammelt nytt.

I det vedlagte dokumentet finner du noen oppgaver du kan bruke i klasserommet: Vedlegg med oppgaver som PDF

 

MANDAGSDIKTET

Hver tredje mandag presenterer norskredaksjonen i Cappelen Damm videregående et dikt som vi tror vil skape glede, engasjement, undring eller uorden rundt omkring i klasserommene. Artikkelen i bloggen er ment til læreren, mens vedlegget med dikt og refleksjonsspørsmål kan skrives ut eller deles med elevene på annet vis. Bruk gjerne refleksjonsspørsmålene som utgangspunkt for tenkeskriving, diskusjoner i grupper eller klassesamtaler.

 

May Lånke

May Lånke er lektor i norsk og har blant annet jobbet på Eikelund videregående skole. Hun er lærebokforfatter på Moment vg1-vg3. Norsk for studieforberedende, og jobber i Cappelen Damm Utdanning med å lage læremidler for videregående skole.

Hold deg oppdatert på Fagsnakk