Han syntes fød til Bagateller / Og noget stort han blev ei heller.
Slik skriver Johan Herman Wessel (1742-1785) gravskrift over seg selv. Og selv om tragedieparodien Kierlighed uden Strømper (der ikke mindre enn fem av karakterene stikker en kniv i hjertet i siste scene!) regnes som det litterære høydepunktet hans, er det kanskje nettopp «bagatellene» vi husker han best for i dag.
I gravskriftene og i andre småvers bruker Wessel bare noen få verselinjer på å uttrykke en refleksjon, en situasjon eller et helt liv:
Her ligger Walt,
Han giorde Malt,
Og det var Alt.
Klart det var alt, tenker vi. Wessel har jo satt punktum, akkurat som døden satte punktum for Walt. Poenget i diktet blir også effektivt understreka av formen. Wessel trenger bare et enkelt rim og tre korte linjer for å oppsummere det ensformige, enkle og kanskje korte livet til stakkars Walt.
Brennevin og fabel
At Walt gjorde malt, altså det kornproduktet man brygger øl med, satte nok ellers Wessel stor pris på. Bohemlivet hans var prega av vennskap og intellektuell virksomhet i det Norske selskab, men også av fyll, melankoli, sjukdom og pengeproblemer. «Han aad og drak, var aldri glad», heter det i den andre selvironiske, men også litt såre, gravskriften han skriver over seg selv.
På tross av all motgangen er det stort overskudd i det Wessel skriver, særlig når den svarte humoren rammer mennesker han ikke har, eller i alle fall ikke viser, noen særlig respekt for. Det kan for eksempel virke som at han har lite til overs for selvhøytidelige menn av militær rang. Eller kanskje er de bare morsomst å skrive om:
Her ligger Lieut’nant Stabel,
O vee, heel miserabel
I Veiret med sin Snabel,
Og er ei nu capabel,
At bruge meer sin Sabel,
Som var ham meest aimabel
Næst Brændeviin og Fabel.
Hva er det som gjør disse gravskriftene så morsomme? Et viktig element er så klart måten diktene tuller med det alvorlige på. I versene skriver Wessel om døden på uærbødig vis, og det er et godt utgangspunkt for å snakke om forholdet mellom humor og alvor. Når er det morsomt å tulle med døden, og når er det ikke det? Kan selvironien til Wessel ha gjort livet hans lettere å leve, og kan svart humor gjøre døden lettere å tåle? Hva kan humor hjelpe oss med? Og hva kan den skygge for, stenge ute eller ødelegge?
I været med sin snabel
Hos Wessel ligger humoren også i formen på diktene, og kanskje særlig i rimene. Mange av oss slutter aldri å fryde oss over gode rim. Spesielt gøy blir det når ordene som rimer, betegner ting som enten likner på eller står i kontrast til hverandre. Dette aspektet gjør det like morsomt at snabel rimer på sabel nå som da vi gikk i barnehagen. (Ja, kanskje enda morsommere nå som vi kan tenke oss flere betydninger av ordet snabel.)
Hvis vi er heldige, kan vi klare å lokke fram denne barnlige fryden over rimene hos elevene. Klarer vi det, kan vi også lage liknende tiraderim i klasserommet. En mulighet er å få elevene til å fylle tavla med ord som rimer på navn på kjente personer eller betegnelser for yrkesgrupper, og deretter la dem skrive gravskrifter over disse ved hjelp av rimordene. Det er i alle fall mange ord som rimer på Støre, og også en på yrkestitler som advokat, lærer eller lege. Det er heller ikke umulig å rime på kongen.
Den store, store, store
En annen av gravskriftene rammer noen som Wessel hadde et horn i siden til, nemlig krigsråd Neergaard og familien hans. Konflikten mellom dem starta da sønnen til krigsråden mente at Wessels dikt «Herremanden» handla nettopp om familien Neergaard. I diktet beskriver Wessel en herre som havner i helvete på grunn av en drikkfeldig sønn. I helvetet møter denne herremannen igjen en av tjenerne sine. Hva gjør du her, spør han tjeneren, og det viser seg at tjeneren har endt opp i helvete fordi han har klart noe herremannen ikke var i stand til, nemlig å gjøre kona til herremannen gravid. «Den søn, som volder, I er her, / Har jeg paa Halsen skaffet jer. / Jeg Fruen intet negte vilde», sier tjeneren.
Krigsråd Neergaards sønn mente altså at Wessel hadde hengt han ut som en drukkenbolt, faren som impotent og mora som utro med en av husets tjenere. Sønnen hevna seg med å skrive en nokså dårlig parodi på Wessels dikt, og denne parodien skal ha gjort Wessel uvanlig opprørt. Når han seinere svarer med en av gravskriftene sine, lar han det derfor – kanskje nok en gang? – gå ut over familien Neergaard:
Herunder hviler Krigsraad Neergaard, den Store,
Store, Store,
Kun Himlen veed, hvad godt han giorde,
Giorde, giorde.
At tale om hans kiere Frue,
Da var hun venlig som en Due;
At tale om hans tvende Sønner,
Det ei Umagen lønner;
Men naar jeg tænker paa hans Datter,
Kan jeg ei bare mig for Latter.
Her er det ikke bare innholdet og rimene som skaper en humoristisk effekt, men også gjentakelsene. Det er som om man hører ekkoet av noen som roper «store» og «gjorde», sånn at ordene klinger hule og mindre troverdige. Hva han mener med de to siste verselinjene, der han sier han ikke kan la være å le når han tenker på Neergaards datter, kan vi bare gjette oss til. Eller vi kan la elevene gjøre det.
Kjærlighet og smørbrød
Ikke alle småversene til Wessel er gravskrifter. Dette lille, kjente diktet handler om to av de viktigste tingene i jordelivet: mat og kjærlighet.
At Smørrebrød er ikke Mad,
Og Kierlighed er ikke Had,
Det er for Tiden hvad jeg veed
Om Smørrebrød og Kierlighed.
Her kan en la diktet tale for seg selv, som den enkle, men elegante formulerte tanken det er, eller man kan bruke det som utgangspunkt for å stille de store spørsmålene: Hva er kjærlighet? Eller hva er kjærlighet ikke, annet enn hat? Hvorfor er det av og til lettere å si noe om hva noe ikke er, enn hva det er? Og viktigst av alt: Er dere enige i at brødskiver ikke er mat?
Ja, og vil dere avslutte med en sang, anbefaler jeg å avrunde diskusjonen om kjærlighet og smørbrød med «Matpakkespisevise» av Knudsen og Ludvigsen. Nedenfor finner dere også en PDF med dikt og oppgaver til elevene. God mandag!
Litteratur:
Andersen, Per Thomas (2001). Norsk litteraturhistorie. Universitetsforlaget.
Linnestad, Bjørn (1992). Vesen gjennom vidd og vers. Vestby historielag.