Kritisk tenkning er ingen nyhet i skolesammenheng, det har i mange tiår vært ansett som en av skolens sentrale oppgaver å gi elevene trening i å tenke selvstendig. Nå er dette begrepet løftet høyere opp i forbindelse med fagfornyelsen og skal være et gjennomgående og tverrfaglig element i de fleste fag. Norske lærere har trolig en svært bevisst relasjon til dette allerede, og har mange erfaringer med å formidle og modellere kritisk tenkning for barn og unge. Men når kritisk tenkning løftes så tydelig frem i denne læreplanrevisjonen vil det sannsynligvis føre til en ny gjennomgang av den kritiske tenkningens hva, hvordan og hvorfor.
Norske lærere har trolig en svært bevisst relasjon til dette allerede, og har mange erfaringer med å formidle og modellere kritisk tenkning for barn og unge.
Vi har fått endel nye ord og begreper inn i vokabularet vårt de siste årene som forklarer noe av årsaken til dette økte fokuset: “falske nyheter” – kåret av Språkrådet til årets ord 2017, “deep fakes”, postfaktuell æra, og algoritmer er noen eksempler. Hele det sosiale medie-landskapet og ikke minst internett er innenfor rekkevidde for alle nesten overalt. Disse teknologiske endringene preger virkeligheten vår, både privat og offentlig. For å forstå samfunnet vi lever i, og for løse både kjente og nye utfordringer som oppstår, trenger vi alle kontinuerlig refleksjon og diskusjon – og oppdatert kunnskap.
KRITISK TENKNING FORUTSETTER EN menneskehjernes unike kapasitet
Lærebøker og bøker er ikke en like sentral kilde til informasjon lenger. Gjennom nettopp internett har barn og unge tilgang til en gigantisk verden av informasjon i alle retninger: konservativ, radikal, ekstremistisk – riktig fakta og gal fakta, kontekstløs informasjon, påstander og synsing. Det klassiske scenariet med å gå til et papirleksikon og lignende kilder for å finne troverdig fakta er over. På en side er det bra. Å passivt hente ut informasjon uten å måtte vurdere avsender eller innhold er en jobb for roboter, men å tenke nærmere over hvem som er kilde for materialet, og ikke minst hva det faktisk står der, krever en menneskehjernes unike kapasitet.
En gigantisk verden av informasjon i alle retninger: konservativ, radikal, ekstremistisk – riktig fakta og gal fakta, kontekstløs informasjon og påstander og synsing.
Å NAVIGERE PÅ NETT: HVA TRENGER VI Å VITE?
Hva skjer når vi søker på Google? Vet vi hvem avsenderen er? Alle kan publisere på internett. Google presenterer i enkleste forstand treff uten å ta hensyn til om en side er koblet opp til en objektiv og verifisert kilde eller andre verifiserte sider. I tillegg sørger algoritmer for å snevre inn søketreff slik at vi får en individuelt tilpasset presentasjon av informasjon, basert på våre tidligere søkevaner. Google kjenner ikke den enkelte søkers bakgrunn, å søke på et enkelt ord kan gi brede treff. Et ord har flere meninger avhengig av kontekst og faglig ramme: Ordet kateter betyr noe for en elev i et klasserom og noe helt annet for en lege eller sykepleier.
I dag forholder elever seg til en enorm mengde informasjon i flere ulike format – hvor rene Google-søketreff trolig danner mesteparten av fundamentet. Hvis elever hadde fortsatt å hente ut informasjon på samme måte som tidligere, altså med full tillit til kilder og uten å måtte ta stilling til om fakta er sann eller ikke, er det gode muligheter for at vi hadde kunnet se prosjekter basert på overbevisende fakta om om at jorden er flat, at klima-krisen er en del av et politisk komplott eller at andre fakta bygd opp gjennom år med forskning settes på prøve. På internett florerer falske fakta, ingen bør ha full tillit til innholdet i ethvert søketreff.
Kunnskap om hvordan informasjon blir sortert og presentert PÅ NETT
Sammen med den grunnleggende egenskapen kritisk tenkning, er det åpenbart at barn, unge og voksne også må vite en del om hvordan informasjonen vi søker etter blir sortert og presentert på internett, og at vi alle har med oss litt kunnskap om kunstig intelligens og datamodellering. Også bilder og videoer, memes, krever et skeptisk blikk, alt vi ser er ikke nødvendigvis sant. Mengden digital informasjon tilgjengelig er enorm, og øker dag for dag. Å gjøre et søk på internett gir mange treff, mange potensielle undersider med god informasjon om det man ønsker å lære eller lese om. Inni alle de gode treffene kan det også dukke opp sider uten kvalitetssikret avsender (ufaglig kilde),det finnes sider som bevisst er plantet der for å få frem kontroversielle, radikale synspunkter som ikke alltid er basert på korrekte fakta.
Å kunne være kritisk til det man leser er ikke lært i en håndvending; det krever at man har erfaring med å ta stilling til ulike tekster og informasjon.
DYBDELÆRING
Å kunne være kritisk til det man leser er ikke lært i en håndvending; det krever at man har erfaring med å ta stilling til ulike tekster og informasjon. Slik dannes gradvis et ‘kritisk apparat’ vi kan ta i bruk i møte med nye situasjoner og utfordringer. For å kunne bedømme det vi leser eller finner når vi søker på nett må vi utvikle vårt eget fundament som gir et grunnlag å bedømme fra. Her kommer et annet sentralt begrep fra den nye læreplanen inn: dybdelæring. Dybdelæring kan understøtte den kritiske tenkningen. Elevene skal over tid og fra en mengde ulike vinkler og faglige ståsteder opparbeide nok kunnskap til å resonnere, argumentere, trekke slutninger og se styrker og svakheter i tekster og informasjon de kommer i kontakt med. Det er uhyre viktig å evne å ta med seg det som læres i kjente situasjoner over i ukjente, for å forberede elever og andre på en fremtid som blir stadig mer kompleks. Det kommer ikke til å bli mindre relevant å opparbeide våre evner til å skille fakta fra fleip. Vi må også arbeide med å avdekke ulike typer manipulering som stadig blir mer forseggjort, subtil og nærmest usynlig.
HVA BETYR KRITIKK?
Kritikk er unektelig et negativt ladet begrep i hverdagsspråket. Ordets opprinnelse henspiller derimot på en bredere forståelse. Kritikk stammer etymologisk fra det greske ordet kritein som betyr ‘skjelne, avgjøre, dømme’. Vi kan si at kritikk er en slags bedømmelseskunst. Når vi snakker om kritisk tenkning og kildekritikk, er det denne betydningen av ordet som er korrekt. Det handler ikke om å være kritisk for det kritiske egen skyld, det blir ofte en negativ øvelse hvor man ender opp med polariserte synspunkter det er vanskelig å etablere gode diskusjoner og komme fram til bedre løsninger. Ord alene har mye makt, der kritisk tenkning bør bety at vi skal ha en sunn dose skepsis med oss i bagasjen, og forholde oss aktivt og selvstendig utforskende til all informasjon og tekster vi møter, kan ordet skeptisk koblet til andre begreper og assosiasjoner få en helt annen betydning: Fenomener og bevegelser som klimaskepsis og vaksineskepsis er eksempler på dette.
Kritikk er unektelig et negativt ladet begrep i hverdagsspråket. Ordets opprinnelse henspiller derimot på en bredere forståelse.
TID TIL Å TENKE
Tid er noe vi ikke kommer utenom når vi snakker om kritisk tenkning, dybdelæring og kildevurdering. Vi kommer til å trenge nok tid til å lære kunnskapen, tid til å absorbere den og jobbe med den i praksis, og tid til å tenke. Psykologen Daniel Kahnemans bok Tenke, fort og langsomt (utgitt på norsk i 2012) kan være til nytte her. Oppsummert beskriver boken hvor mange «snarveier» vi mennesker tar når vi tenker og forholder oss til informasjon, og hvor lett vi lar oss manipulere og forvirre. (Sammen med Vernon L. Smith, en kollega som er økonom, mottok Kahnemann Nobelprisen i økonomi i 2002 for arbeider om hvordan mennesker tar beslutninger i situasjoner der de er usikre.)
I Tenke, fort og langsomt beskriver Kahneman en modell for hvordan vi bearbeider informasjon i hjernen vår – en modell opprinnelig beskrevet av psykologene Keith Stanovich og Richard West. Vi kan dele opp måten vi bearbeider informasjon i to ulike system – system 1 og system 2. System 1 er den automatiserte, intuitive og daglige tenkningen vi gjør som er basert på evolusjonens utvikling av hjernen. System 2-tenkning baserer seg mer på at vi bruker et arbeidsminne – et sted hvor informasjon oppbevares mens den blir bearbeidet. Det er her resonnering og logisk deduksjon gjøres, språklig og ikke-verbal problemløsning – altså de lange tankene og vurderingene.
Vi mennesker har en tendens til å søke å få bekreftet det vi allerede vet noe om, vi tar kognitive snarveier – som igjen kan føre til systematiske skjevheter. Hvis vi ikke innimellom stopper opp og tenker litt lengre tanker, altså lar system 2 få ta over i stedet for system 1, vil de konklusjonene og den kunnskapen system 1 produserer være preget av kognitive snarveier – vi vil ofte konkludere at ting vi lett husker er mer sannsynlig enn ting vi ikke husker så lett. Denne kognitive snarveien kalles forøvrig tilgjengelighetsheuristikk.
Med forventning om effektivitet og rask gjennomføring og mengder informasjon tilgjengelig et tastetrykk unna kan denne egenskapen tre i kraft oftere og oftere. Hvis vi for eksempel ikke har et instinkt som ber oss stoppe opp å vurdere kilden for informasjonen er det lett å bygge kunnskap på feil fakta. Det finnes utallige spuriøse sammenhenger, tilsynelatende korrelerende hendelser som overhodet ikke har noen sammenheng, men som kan, hvis de blir brukt feil, gi inntrykk av at det finnes felles variabler som har påvirkning på utfall. Eksempler på slike sammenhenger er noe vi bør fortelle om og diskutere med elevene. Det finnes mange kilder om dette fenomenet (de fleste læreverk i samfunnsfag inneholder gode eksempler). Denne artikkelen (fra Forskning.no i 2016) inneholder noen enkle, konkrete eksempler.
Kildekritikk og digital kildeVURDERING
Barn og unge bør selvsagt læres opp i at alt som står på internett ikke er sant. Noen kilder er mer pålitelige enn andre, noe informasjon man søker er mer sannsynlig at gir riktig fakta enn annet. Store norske leksikon er en kilde som er vitenskapelig fundert og åpent tilgjengelig. Wikipedia er pålitelig, trass i hva man kan tro (se for eksempel denne artikkelen som refererer til en sammenlignende studie av artikler om vitenskap i Wikipedia og Encyclopedia Britannica, der Wikipedia klarte seg meget godt). Innhold på Wikipedia som er gjennomgått av fagpersoner er markert med en stjerne. Innhold mange søker etter er også mest korrigert. I tillegg er sider fra offentlige etater og mediehus tradisjonelt trygge å bruke, og som en liten veiledning kan man si at minst tre pålitelige kilder bør brukes for å støtte opp under fakta man tar i bruk.
En kreativ og kritisk tenkende hjerne er en aktiv hjerne som blir aktivisert ved bruk av riktige type spørsmål.
Med tilstrekkelig tid til å gjøre prosjekter som baserer seg på informasjonsinnhenting etableres det viktige kunnskapsgrunnlaget. En kreativ og kritisk tenkende hjerne er en aktiv hjerne som blir aktivisert ved bruk av riktige type spørsmål. Med riktig menes spørsmål av høyere orden, spørsmål av type “Hvordan vet du?”, “Hvordan er ditt perspektiv ulikt andres?”, og “Hvordan kan du løse problemet?” Kildekritisk sans inkluderer evne til å gjenkjenne manipulert og fabrikkert informasjon som blir satt i spinn og kan få voldsom rekkevidde via sosiale medier. Det inkluderer kunnskap om at det også er mulig å misbruke både fakta og tall fra statistikker.
INVOLVERING KAN SKAPE ENGASJEMENT
De fleste er vant med å la elever gjøre prosjektarbeid. Ved å først gjennomføre et prosjekt for å etablere den grunnleggende kunnskap og deretter teste ut kildekritikk, kan man jobbe med kildevurdering og oppøve kritisk tenkning hos elevene. Barn og unge kan selv være detektiver og få i oppgave å vurdere den informasjonen de henter inn, både med tanke på innhold, avsender og om det finnes motstridende kilder og kilder som utfyller hverandre. Omvendt rekkefølge på arbeid med kilder kan være en god ide å praktisere iblant: La elevene få gode kunnskaper om et emne før de jobber med å vurdere om kildene holder mål. Denne type involvering kan kanskje føre til et større eierskap til den informasjonen elevene arbeider med? De har aktivt bidratt til den, ikke bare ukritisk reprodusert andres innhold.
INNHOLDSTIPS TIL UNDERVISNING OM KRITISK TENKNING OG KILDEVURDERING I SKOLEN
Medieviteren Bente Kalsnes (som ga ut den lille, lettleste boka Falske nyheter i 2019) skriver i artikkelen «Årets nyord: Fake news» i Agenda 13. november 2017 om kildekritikk-undervisning for unge elever og studenter. Hun mener vi bør lære dem om disse temaene:
● tradisjonell nyhetskritikk
● verifisering i sosiale medier
● informasjon om algoritmer i sosiale medier
● muligheter, men også etiske implikasjoner av, kunstig intelligens
● teknikker for utvikle emosjonell skepsis (siden hjernen har en tendens til å være mindre kritisk til innhold som skaper en emosjonell reaksjon)
● statistisk tallforståelse
Kritisk tenkning innebærer også en aksept for det usikre.
KUNNSKAP ER EN UAVSLUTTET PROSESS
Verden er komplisert og kompleks, ofte finnes ikke ett riktig svar, og hvis man øver mye på å finne de riktige svarene én gang for alle er det lett å bli skuffet, frustrert og lei. Det er imidlertid ingen grunn til å gi opp. Vi må bevege oss bort fra en multiple choice-verden og over i det mer usikre landskapet hvor refleksjoner og diskusjoner hører hjemme. Kritisk tenkning innebærer nemlig også en aksept for det usikre. Ofte finnes det ikke nok informasjon til å trekke en endelig konklusjon, eller vi må lande på midlertidige konklusjoner og tenke på oppbygningen av kunnskap som en stadig, pågående prosess. Dét er helt i tråd med hvordan vi mennesker bør forholde oss til verden rundt oss: Vi må søke best mulig informasjon og bygge opp kunnskap og kompetanse på de lureste måtene vi kan, og samtidig være åpne for at det vil komme få ny og bedre kunnskap underveis som vi så må vurdere og arbeide videre med. Og det er helt greit!
Denne artikkelen av Torunn Aardal er del av en serie. Første del, om algoritmer, kan du lese her.