Fagsnakk fra Cappelen Damm

Gutt i barneskolealder gjør skoleoppgaver ved kjøkkenbordet. Han holder et nettbrett og skriver for hånd ved siden av. Skolebøker og noen fargerike leker på bordet.

Foto: Thomas Brun / NTB scanpix

En teknomammas refleksjoner om hjemmeskole

Da norske skoler natt til 12. mars 2020 stengte dørene og sendte tusenvis av elever inn i et ukjent terreng med hjemmeskole i en digital tid, var de ikke de eneste. Tall fra UNESCOs globale overvåkning av skolestengninger som følge av Covid-19, viser at totalt 191 land verden over per dags dato har holdt skoler stengt (se note 1). Lærere har gitt undervisning og oppfølging til over 1,579,634,506 elever. Det er til å få frysninger av.

Ingen beredskapsplaner

Sett bort fra noe variasjon i skolers modenhet i bruk av digitale medier i utgangspunktet – som det vi her til lands kaller «iPad-skoler» – hadde neppe et eneste land i verden beredskapsplanene klare for akkurat denne situasjonen. All ære til lærere, administrativt ansatte og skoleeiere som har forsøkt å få dette til uten noen felles føringer. Der helsevesenet kunne trekke frem sine mer eller mindre komplette beredskapsplaner, måtte den digitale skolen oppstå underveis – og det skjedde ikke uten et fenomenalt lag av lærere og pedagoger.

I kjølvannet av denne unntakstilstanden skal mange evalueringer og analyser gjøres – verden over. Mye må tas tak i. Tiden for det er ikke nå, mens vi fortsatt er oppi krisen, men med en gradvis lemping på tiltak. Denne teksten er basert på refleksjoner, personlige anekdoter og fakta som foreligger akkurat nå.  Mine personlige erfaringer fra mars og april 2020 er fra barneskolen, med ett barn i 2. klasse og ett i 4. klasse. Det kan trolig ha sett annerledes ut for de med barn på eldre trinn, derav det personlige tilsnittet i denne teksten.

Et sterkt første møte

Jeg sørget for at barna raskt hadde tilgang til digitale hjelpemidler. Erfaringsmessig, fra mange år med bruk og utvikling av teknologi selv, vet jeg godt at trøbbel med selve enhetene, endeløse pålogginger, stadige feilmeldinger osv. er selve drepen for interessen og gleden ved å bruke de digitale hjelpemidlene. Barna var på alle måter klare materielt sett, med både spissede blyanter, blanke ark og oppladete dingser i fleng.

For 2. klassingen var det første videomøtet med lærer følelsesmessig sterkt – tårene trillet på eleven da lærerens blide smil dukket opp på skjermen. Et sterkt bevis på lærerens viktige rolle, den strekker seg ut fra klasserommet og langt inn i de små kroppene. Men så, etter at det første videomøtet var avholdt og de første chattene med venner i klassen gjort med gif-er og emojis så det sto etter, falt interessen som tunge regndråper fra oven. Tilstanden som blant annet kalles «Zoom fatigue» inntraff raskere enn antatt. Begge elevene foretrakk å jobbe offline.

Et lite barn gjør oppgaver på PC. En bamse og lekebil på hver sin side av skjermen.
Foto: Anthon Unger / Ritzau Scanpix

«Zoom fatigue»

De av oss som er vant til digitale møter i jobbsammenheng, hadde kanskje en klarere forventning til hva et telefonmøte eller videomøte skal være og gi. Som oftest har møtet en særskilt agenda som følges og personlige anliggender er ikke relevante – saksfokuset er viktigst. Et jobbmøte har en avklart kontekst og ideelt sett et tydelig innhold, alle er motiverte for å komme seg igjennom det og bli ferdig – helst før tiden.

For skolene – som på rekordtid måtte snu seg rundt fra en normal skolehverdag og til et full-skala undervisningsopplegg basert på fysisk fravær, ikke nærvær – er det åpenbart at det på begge sider av de digitale læringsrommene oppsto et sterkt savn etter det vante.  Elevene var ikke vant til den voksne møtepraksisen, og lærerne måtte benytte nye verktøy for å gjennomføre undervisning på helt nye premisser.

Kanskje er det også slik at barn i mindre grad enn voksne aksepterer videomøter som substitutter for ekte møter enn hva voksne gjør. Gjennom skjermen ser man i hovedsak hoder, ansikter. Det er hyppige forsinkelser, hikke, asynkron dialog, skurr og støy. Videohjelpemiddelet, om det så het Teams, Zoom, Hangouts eller Houseparty, ble enten for mye eller for lite.

Voksne verktøy dekker ikke barns behov

Mange av de mest brukte plattformene er primært utviklet for arbeidstakere, ikke for lærere og elever. De er ikke spisset med tanke på hvilke behov barn har i sin kommunikasjon og i sine relasjoner, eller måten en lærer underviser og observerer på.

Det hjelper lite å sitte hjemme og rekke opp hånden for å si noe når ingen ser det. Og det er vanskelig som lærer å få elevenes fokus. Ofte vet ikke læreren engang om elevene ser eller hører på, for de synes ikke, men er bare til stede som navn på en skjerm. 4. klassingen i mitt hus forklarte det at hun ikke så noen i klassen, som noe som ødela hele opplevelsen.

Det er viktig å se og bli sett i et klasserom. Selv en-til-en-møter på video mellom lærer og elev kan oppleves asynkrone, fordi teknologien ikke er som virkeligheten. Forsinkelsene, støy rundt og andre uroligheter kan bli belastende og trøttende.

Hva med sikkerheten, personvernet og beslutningsprosessene?

Begrepet «red-tape» beskriver den overflødige mengden byråkrati som ofte finnes i bedrifter og offentlige etater, og som forhindrer effektive beslutninger og rask gjennomføring. Ved kriser må raske beslutninger tas, da må det eksempelvis fires på det grunnlaget man vurderer ut fra, eller mengden roller som må involveres i arbeidet.

Sikkerhet og personvern ved bruk av video-løsninger var en kjent risiko også før pandemien kom. Løsningene kan hackes, samtaler kan lyttes på og fremmede kan kapre videomøtene. En skole i Oslo opplevde at en naken mann dukket opp på skjermen midt i undervisningen, fordi han trolig hadde gjettet seg frem til innloggingsdetaljene. Visst er hendelsen uheldig, men det også en konsekvens av situasjonen man er oppe i og de raske beslutningen som tas.

Selv våre myndigheter så behovet for raskere avgjørelser og innførte «korona-lovene»: Midlertidig lov om forskriftshjemmel for å avhjelpe konsekvenser av utbrudd av Covid-19 mv. (koronaloven) sier at «Kongen (regjeringen) kan utfylle, supplere eller fravike en rekke lover så langt det er nødvendig for å ivareta lovens formål.»

Datatilsynet var tidlig ute med gode råd til skolene for å velge trygge løsninger, samtidig gikk de ut med denne oppfordringen: «Vi vil i denne sammenhengen understreke at dette ikke er tiden for en streng håndheving av regelverket på dette feltet. Det overordnede budskapet er at vi alle viser litt smidighet i denne kriseperioden.»

Mannlig lærer hjelper to barneskoleelever med oppgaver om tall
Maskot / NTB scanpix

Skolen som sosial arena

Digitale møter, om det er over video eller gjennom telefonen, kan være fine for mange.  Det norske gründerselskapet No Isolation har med sin «AV1» allerede gjort hverdagen for langtidssyke barn bedre ved at de kan være til stede i et klasserom gjennom en robot. En «proxy» for seg selv, når man selv ikke kan være til stede, og som et substitutt eller erstatning for en periode fungerer ofte meget godt. Også for de som har problemer med å være til stede av andre årsaker, for eksempel ved psykiske lidelser som angst, kan et skjerm-møte fungere godt for å redusere de ubehagelige følelsene som oppstår nettopp i skolemiljøet.

Mange har kanskje trivdes bedre hjemme, faktorer som har vært forstyrrende i skolesituasjonen er borte. Men mange savner skolen som et trygt sted å være med de faste rammene, de viktige relasjonene og det unike innholdet hver dag der gir. Skolen er en arena for sosialisering, ikke bare læring. Ulikheter i hjemmene jevnet ut på skolen, på skolen har alle lik tilgang til digitale verktøy og på godt og vondt gir enhetsskolen de samme mulighetene uavhengig av sosioøkonomisk stauts.

Det er en utfordring med den ekstremt raske utrullingen av teknologi i skolene – bokstavelig talt over natten –  at mange har fått en dårlig opplevelse av bruken. Ingen hadde noen retningslinjer for bruk, eller kunnskap om hva som fungerer best. Det har vært mye prøving, feiling, frustrasjoner og oppgitthet.

Hva skal vi ta med oss videre?

Fordelene med digital undervisning, selv i et tradisjonelt skolemiljø uten den pandemiske rammen vi har nå, er mulighetene for særskilt individualisert opplæring. Lærer ser tydeligere hvilket nivå den enkelte eleven er på basert på fremdrift i de ulike digitale læringsverktøyene som brukes, eller andre innleveringer. Siden 12. mars har kanskje nettopp dette vært fokuset og utfordringen for den enkelte lærer – å følge opp hver elev individuelt ettersom klasseromsundervisningen har falt bort.

To tenåringsjenter og to gutter i bakgrunnen i et klasserom. Den ene jenta har en sort og rosa lue på seg.
Johanna Hanno / Bildhuset TT / NTB scanpix

Når skolene nå åpner sine dører igjen, betyr det at mange av de digitale verktøyene de fleste har lært seg, blir lagt bort. Noen tas ikke frem igjen med det første, det er ikke behov for å fortsette med chat og videomøter i en normal skolehverdag, ei heller har mobiltelefoner eller nettbrett bevist at de hører mer hjemme i et klasserom post-korona. Erfaringene kan få synke inn litt i tiden fremover, så skal jeg forsøke å se mer på hva som utpeker seg konkret av digital bruk videre, spesielt under fagfornyelsen som står for døren.

Noe er likevel tydelig; Digitale løsninger som fungerer utover å være substitutter for noe annet som fungerer bedre, bør tas med videre. Bruk av teknologi bør være basert på et nytte-behov. Læringsstøttende digitale verktøy, og verktøy som nettopp muliggjør en fortsatt individuell oppfølging er positivt. Da får alle læring på egne premisser.

Jeg spurte min datter på 9 år hva hun syntes hadde vært nyttigst å lære seg på datamaskinen disse ukene. “Excel”, sa hun. Da kunne hun lage kakediagram og søyler i matematikken. Det gledet en teknologmammas hjerte.

 

Note:

Tallene fra UNESCO er hentet 25.04.2020 fra deres artikkel og oversikt «COVID-19 Educational Disruption and Response» (unesco.org/covid19/educationresponse)

Torunn Aardal

(født 1977) er teknolog med MBA i strategisk ledelse og har mange års erfaring fra teknologibransjen. Skriver om teknologi og samfunn blant annet i Minerva og Klassekampen.

Hold deg oppdatert på Fagsnakk

Abonner på Skole og utdanning